En vond spiral

La oss slå en ting først først som sist. Vi vet alle at menneskekroppen e skapt til å være i bevegelse.  Det e forska masse på aktivitet.  Konklusjonen e klar.  Aktivitet e sundt.  Og æ e sikker på at de aller fleste vet om de positive ringvirkningene aktivitet har.  Ikke bare fysisk.  Det e også nødvendig for en frisk psyke.

Men så skjer det ting i livet som føre til at det blir vanskelig å være i aktivitet.  Man blir syk eller skada. Eller man føle man har ikke tid eller krefter etter jobb, med unga, gubbe, kjerring, husarbeid og alt anna man skal gjennomføre gjennom dagen.  Trening blir siste pri for mange.

Det e mange som føle sæ sliten.  «æ e sliten» e vell det mest brukte ordet i vesten.  Koffer det e så mange som går rundt og e sliten kan man jo lure på.  E det stress.  For mange og høye forventninga.  For mange balla i lufta.  Higen etter alt vi trur vi treng for å bli lykkelig.  Det e et tankekors at så mange e sliten.  Hær i verdens beste land.  7,5 timers arbeidsdag. 5 uker ferie.  God økonomi, de fleste eller mange.  Kan reise, dra på hytta, drikke vin og kose sæ i helgan.  Så koffer e så mange sliten?  E det kroppen eller hodet som e sliten?

Fatique e ikke vanlig slitenhet.  Æ har skrevet om det før, men siden det e en tilstand æ leve i, så blir det ofte nevnt i mine innlegg.  Kanskje ikke så rart.  Det e blitt en del av mæ.  Av livet mitt.  For æ være helt ærlig, så spyr æ nesten når æ høre «friske» folk sir dem e sliten.  Eller når dem sutre over det.  For det e faktisk normalt å være sliten.  Etter en arbeidsdag, eller ei arbeids uka.  Det e normalt å være sliten etter trening.  Våkenetter med små barn.  Ei fyllekula eller anna normal aktivitet.

Man blir å sliten hvis man ikke e glad.  Hvis man ikke har det godt.  Hvis man leve i et dårlig forhold.  Hvis man ikke tar sæ tid til sæ sjøl, pleie hodet og kroppen.

Hvis æ møte nån som sitt i rullestol, så sir ikke æ » huff det va litt tungt å gå på tur i dag» Det e garantert tungere for den som sitt i rullestol å «gå» på tur.  Så æ treng kanskje ikke gni det inn.  Kanskje nå å tenke litt over?

Å være sliten på grunn av sykdom eller skader e litt anna.  Det e mer krevende.  Har større konsekvensa.  Æ mene ikke det at folk ikke skal få lov å si «æ e sliten»  Men kanskje det ikke e nødvendig å fortelle mæ om det.  Fortell mæ gjerne om vondtan dine.  Fortell mæ gjerne hvis du ikke har det bra, eller det e nå æ kan hjelpe dæ med.  Men æ har ikke lyst å høre om at du e sliten.  Med mindre du e syk.  Da kan det hende æ har tips og gode råd.  Æ dele gjerne det æ har erfart å lært de hær åran.

Det e en haug med tilstander og sykdommer som kan gi fatique eller utmattelse.  Kreftbehandling, MS, ME, slag, revmatiske sykdommer, depresjon, stress etc etc.  Fellesnevneren e mangel på energi.  Av behandling eller på grunn av sykdommen/skader etter sykdom.  En anna felles ting e at det nytte ikke å hvile sæ frisk.  Man kan sove 24/7, det hjelpe ikke.  Fatiquen sitt i kroppen okke som.

Balanse e nøkkel ordet.  Ikke hvil for mye, ikke vær for aktiv.  De lærde mene da at man med tid og stunder skal få det bedre.  Man skal fylle begeret med ting som gir energi, og ta det litt roligere med det som gjør dæ sliten.  Men det e jo ikke sånn at man bare kan gjøre positive, artige ting som gir påfyll.  Det e rett og slett ikke mulig.  Det e og en tanke egoistisk også spør du mæ.

Nei støvsuging blir æ litt sliten av, så det får nån andre gjøre.  Æ skal heller sitt å blogge, for det syns æ e artig.  Nei, det går ikke.  I allefall hvis man leve sammen med nån.  Alle må gjøre ting i hverdagen som e kjedelig, eller føles tungt.  Uavhengig om man e frisk eller syk.

Nu leve æ på mitt fjerde år med fatique.  Æ har prøvd å feila nån år.  I dag føle æ at æ har funne en grei balanse.  Veien hit har vært lang og kronglete.  Men æ trur æ nesten e i mål.  Æ e ikke frisk, æ har det fortsatt.  Men æ føle æ har gått fra betydelig/alvorlig fatique til moderat fatique med innslag av alvorlig fatique hvis æ ikke passe på balansen.  Balansen mellom aktivitet og hvile.

Når æ va på Sunnås i fjor fikk æ masse ny kunnskap og forslag til ka æ kunne jobbe med.  For at livet mitt sku bli lettere.  En av tingan va at æ sku kom mæ ut døra.  Hver eneste dag.  Æ begynte med 10 minutters gå tur.  De dagan æ ikke makta, sku æ i alle fall sitte ute 5 minutter og får frisk luft.  Æ e å sikker på at de aller fleste vet ka frisk luft og dagslys gjør med kroppen.  Det e vitamin innsprøytning.

Nu har æ ikke klart å være ute hver dag.  Det skal æ ikke skryte på mæ.  Enkelte daga gir æ litt opp.  Enkelte daga klare æ ikke å piske mæ i gang.  Uansett kor hardt æ prøve.  Men den hær uka for eksempel har æ vært ute hver eneste dag.  Æ har gått tur, æ har vært på ski og æ har vært på Evo å trent.

I går kom en av mine skjønne venna og fikk mæ med på skitur.  Når vi gikk der i skogen, i dagslys og med sola i horisonten, va æ mildt sagt lykkelig.  Æ sugde til mæ inntrykkan.  Følte mæ stolt for at æ kom mæ ut døra.  Kjente at kroppen min e blitt sterkere siden i fjor.  Den fungerte.  Når æ kom hjem og satt på kjøkkenet med kaffekoppen, så va æ bare glad.  Sliten ja, men gud så glad.

Hadde æ gjort et anna valg.  Sagt nei til skitur, og logge på sofaen å hvilt, korsen ville æ hatt det da?  Ville æ fått mer energi?  Like glad?  Nei, det treng man ikke forske på.  Æ har masse erfaring.  Æ kan fortelle det.  Man blir mer sliten!  Man blir i dårlig humør.  Motløs.  Føle sæ nytteløs.  Det finnes ikke en jævla positiv ting med det.

Men nu e det selvfølgelig sånn at nån e så hardt ramma av fatique at dem ikke makte.  Æ har sjøl vært der.  Fullstendig tom.  Nån blir så hardt ramma at dem ikke kommer ut av senga.  Må bruke rullestol.  Mates.  Det e ulike grada av fatique.  Det e ikke svart hvitt og enkelt.  Æ har hatt perioda der æ har sovet 20 tima i døgnet.  De periodan hadde æ ikke krefter til nå som helst aktivitet.  Knapt nok  krefter til å gå i dusjen.

Men å ikke makte kan å føre til at man havne i en vond spiral.  Hvis man ikke bruke kroppen så blir man mer sliten. Mer utmatta. Dårlig humør.  Grinat. Inaktiv kan og føre til en depresjon.  Og en haug med andre helseutfordringer.

Æ være i bevegelse e viktig om man e frisk eller syk.  Men enda viktigere hvis man e syk.  Æ bruk å si at trening e blitt viktigere enn vann for mæ.  All aktivitet e trening for mæ.  Husvask, rusle tur, styrketrening, ridning, shopping, sosialt samvær.  Trening for kroppen og trening for toppen.

I løpet av det hær året siden Sunnås, e æ gått fra 10 minutters gåtur til 40 minutter.  Det høres kanskje lite ut, men det e ikke bare lengden på gåturan som e blitt bedre.  Blyloddan æ har hatt i kroppen e blitt lettere. Det e daga der blyloddan henge sæ på igjen.  Men kroppen føles generelt lettere.  Fotan bevege sæ lettere fremover.  Nu når æ e ute å går tenke æ ikke «herregud så tungt».  Nu kan æ nyte spaserturan mine i større grad enn æ gjorde før.

Æ grue mæ ikke lengere til å rusle mæ tur.  Det e mer glede.  Æ bevege mæ fremover og trenge ikke piske mæ sjøl i like stor grad som æ måtte.  Ergo kan æ nyte naturen og inntrykkan mer.  Når hodet ikke e opphengt i kor slitsomt det e, så gir det energi i stedet for å ta.

Æ føle at dagan mine generelt e blitt lettere.  Det e lettere å gjøre husarbeid, lettere å komme i gang med ting.  Frykten for å gå på en av mine berømmelige smella, energismell, e blitt mindre.  Fordi dem vare ikke like lenge.  Nån daga, ikke uker.  Å det tar æ som et tegn at æ e på rett vei.

Det e fort gjort å havne i en vond spiral når man ikke makte.  Når kreftan ikke e tilstede. Enkelte daga så nytte det ikke å presse sæ sjøl.  Av og til bør man ikke presse sæ sjøl, men lytte til kroppen.  Men som oftes så hjelpe det å tvinge sæ sjøl.  Ut døra, på tur, på trening. Til sosialt samvær, eller bare sitte ute å få litt frisk luft.

Det e litt som å ha litt vondt i ryggen. Det beste man kan gjøre hvis man har litt vondt, e å være i bevegelse.  Da løsen det gjerne, og smertan forsvinne eller det blir i allefall mindre vondt.  Sånn e det og for fatiquen når æ klare å være litt aktiv.  Den blir ikke så synlig, lettere, mindre plagsom og til stede.

For mæ så finnes det ikke nå deiligere enn å være normalt sliten.  Som for eksempel når æ har vært på trening.  Det e en god slitenhet.  Som æ omfavne og blir glad av.  For å være sliten etter å ha vært i bevegelse e bare sundt.  Det e det beste æ kan gjøre for kroppen min.  Å være sliten uten å ha gjort nå som helst e tungt.  Det e ikke en god følelse.  Ikke en sånn god følelse som når æ har vært å trent.  Eller klart å være aktiv.

På sånne daga, så legg æ må å hvile med et smil.  Fornøyd og glad.  La mæ få gi dæ som sitt å lese det hær, et råd.  Et Klara jævla klokt råd.  Vær smart.  Vær i forkant.  Hvis du e frisk, bygg opp kroppen din.  Hold den i bevegelse, gjør den sterk.  For det kommer en dag før eller seinere der sykdom og skade banke på døra di.  Hvis du trene, så har du et mye bedre utgangspunkt til å stå i det og komme dæ igjennom det, enn hvis du ikke trene.

E du syk, så blir du ikke sykere av å være i bevegelse.  En rolig gåtur for eksempel vil bare gi dæ gevinst.  I promise 🙂

Nuh tar æ helg!  Æ hadde stallen i planan i dag, men det e svinkaldt ute og æ hate å frys.  I dag blir det inne kos og fyre i peisen!  Ha ei nydelig helg der ute.

Klæm fra mæ

 

 

Pårørende

Når æ har tatt utdanningan mine, har æ lest mange bøker om det å være pårørende. Æ har sjøl vært en pårørende, så æ har litt kunnskapa om det.  I jobben min, har æ og møtt mange. Å være pårørende e jammen ikke enkelt.  Da e det greit at man vet litt om det.  At man forstår at det e tungt. Og at man vet litt om utfordringa dem måtte ha.

Når livet blir snudd opp ned, og man skal ta sæ av sin kjære, samtidig som man skal jobbe, ta sæ av unga, hus, økonomi og alt anna som man plutselig må styre helt aleina. Da blir det tungt.  Egenpleie trur æ e et fremmedord for veldig mange pårørende.  Mange har rett og slett ikke tid eller krefter til å ivareta sæ sjøl.  I akuttfasen dreie alt sæ om den som e syk.  Bekymringa om personen vil overleve, kor mye skada den blir og korsen livet skal bli.  Så blir den man har kjær skrevet ut, og fortsatt så handle mye om den syke.

Det hær viste æ heldigvis ville bli tungt, allerede mens æ va på sykehuset.  For mæ va det viktig at han David skulle bli avlasta så mye som det gikk.  Det skulle være tid å rom for at han fortsatt kunne være bare David å ikke og ikke sykepleier David.

Men selv om vi hadde hjemmesykepleie som avlasta litt og AMB team som hjalp oss, så ble det jo mye arbeid på gubben,  Kanskje ikke så rart at han ble grå i håret.  I begynnelsen kunne æ jo knapt være aleina en time.  Ringte han 40 gang om dagen og spurte om alt og ingenting.  Å når æ hadde spurt han om nå, så ringte æ han tilbake 10 minutter seinere og spurte om akkurat det samme.  Æ hadde jo ikke korttids hukommelse what so ever.

Det e ikke rart at veldig mange pårørende klappe sammen.  Utslitt av alt ansvaret og arbeidet.  Kanskje har dem plutselig fått en kjæreste som e totalt forandra.  Fysisk og psykisk.  En kjæreste som kan være veldig urimelig.  Egosentrisk.

Og akkurat det e vell heller ikke så rart.  At man blir litt ego. At man blir litt i sæ sjøl.  Når man går rundt og kjenne på sin egen sykdom.  Frykt, sorg, smerter, frustrasjon.  Lost identitet for å nevne nån utfordringa man får.

Men har ikke vi alle ansvar for våres eget liv?  Skal pårørende gå på nåler og ta hensyn til den som e syk hele tida?  Eller har dem lov å stille krav?  Æ bruke å tenke mye på det.  Korsen det e for han David at æ ikke fungere optimalt mere.  Korsen e det for han å komme hjem etter 8 tima på jobb.  Har æ en dårlig hår dag så ligg æ gjerne på sofaen.  Han kommer hjem, fyre i ovnen, rydde kjøkkenet og lage middag.  De dagan æ ikke makte.  Når æ e energiløs å tom.

Det e de dagan æ ikke har nå å hente.  De dagan æ har krefter, så gjør æ alt i min makt for at han skal slippe det arbeidet når han kommer hjem.  Æ får forfærdelig dårlig samvittighet når æ ikke klare.  Fordi æ vet at det e han som må ta det da.  Ka skjer hvis han å blir syk.  Utslitt.  Det e også nå æ tenke mye på.  Å bekymre mæ over.

Æ har sagt til han at han har lov å stille krav til mæ. At han ikke må sy puter under arman mine.  Fordi æ faktisk har et ansvar sjøl om æ e syk.  Selv om æ har fatiquen som styre livet mitt, så burde æ klare å presse mæ til i alle fall å gjøre et minimum for å lette arbeidet for han.  Æ klare å ta søppla å gå de 20 skrittan til søppelkassa.  Selv om æ e tom.  Å klare æ i alle fall det, så blir det litt mindre arbeid på han.

Det kan ikke, å skal ikke bare handle om den som e syk.  Ja vist fan e det tungt når helsa skrante.  Men det e ikke bare tungt for den som e syk.  Det e like tungt for den som e pårørende.  Til alle dokker som slit med helsa vil æ si en ting.  Du vil slite enda mer hvis hvis den som står dæ nærmest også blir syk og utslitt.  Eller om du blir i statistikken over forhold som går på dunken.

Vi burde ta mer vare på de pårørende.  Både vi som e syk, og helsesektoren.  Dem gjør en livsviktig jobb.  Og burde få anerkjennelse for det.  E du syk, så sett pris på dine nærmeste.  Gjør nå som glede dem.  Forsøk og ikke vær så egosentrisk.  Selv om det e vanskelig når du har tunge daga. Gjør i alle fall et forsøk. Livet handle ikke bare om dæ.  Selv om du e syk. Ta vare på de pårørende.  Vi trenge dem!  Frisk og med krefter.

Det e tungt å ha ei haltanes helsa.  Det e tungt å bli forandra.  Men forsøk å ikke ha fokus på det.  Forsøk å tenk på alt som fungere.  Alt du klare.  Alt som e bra.  Alt du har i livet.  Vend blikket litt bort fra dæ sjøl.  Gi kjæresten en klem.  Skryt av ungan som hjelpe til.  Forsøk og ikke klage så mye.  Har du behov for å klage, finn en god venn som kan lytte.  Skjerm dine nærmeste litt, avlast dem.  Snakk heller om hyggelige ting med dem.  Det som e positivt.  For man kan alltid finne positive ting hvis man ser etter.

Æ har hatt ei hard helg.  Formen har vært ræva.  Men æ har bestemt mæ for at i dag skal æ lage middag til han David kommer hjem fra jobb. Uansett om æ blir ligganes på sofen hele formiddagen, så skal æ gå i dusjen før han kommer hjem.  Æ skal møte han med et smil, og æ skal spørre korsen hannes dag har vært.  Og korsen han har det. Og så skal æ fortelle han kor mye æ sette pris på han.  Og alt han gjør for oss.  Ka skal du gjøre for din kjære i dag?

Grip dagen!  Klem fra mæ

 

 

 

Sol ute, sol inne, sol i hjerte, ååååh hvor den skinner!!

Jaaada!!  Sola e tilbake.  Å du verden kor glad man kan bli av å endelig se den igjen.

På tur til Nikel på morrakvisten. Magisk vakkert ute!

Æ bor nok på feil plass i verden.  Mørketida blir hardere å hardere.  Æ hate kulde og mørke.  Æ hate å frys. Kjære Gud, i mitt neste live ønske æ å bli ei seniorata i et varmere og mer solfylt land!  På forhånd takk!

En ting æ elske med vinteren e å gå på ski.  Ikke i kondomdress og full fart, men å rusle opp fjell og daler i et behagelig tempo.  Å gjerne med doggen som trekke mæ opp de værste bakkan.  I går kveld va vi på årets første skitur.  Vi har jo nesten ikke hatt snø, så æ har ønska mæ det.  Å det ønske e blitt innfridd kan man trygt si.  Det har snødd elefanta i dagevis, å skavlane e blitt flere meter høy.  I går sku vi bare prøvekjøre skian, å sjekke at skillsan fortsatt va der.  Vi rusla en tur på ski på veien.  Det gikk jo helt fint.  Nesten som å gå i skiløypa.

Æ vet ikke kem som va mest glad.  Gubben eller doggen.  Dem elske å gå på ski begge to.  Eller doggen går jo ikke på ski, han e smart, men ikke så smart.  Men han elske å trekke.  Selv om han begynne å dra på åran, så e det fortsatt futt i den kroppen. Skituren ga mersmak, så nu håpe vi bare at det skal bli litt mindre kaldt.  For det e ikke kos å gå på ski når det e -25 ute.

Et stykk lykkelig Anna i ødemarka

Æ har å vært innom stallen den hær uka.  To tura ut med Kongen har æ hatt.  Æ va en tanke smånervøs når æ satt mæ på ryggen hans igjen.  Æ har ikke ridd siden i høst, bare kjørt. Men det gikk helt fint.  Han e rolig og fin når vi e på tur.  Nesten som om han ane at æ ikke e helt på nett, og treng litt ekstra omsorg.

Ja det har vært ei aktiv uka.  Kroppen og hode fungerer bra for tida.  Humøret mitt stig i takt med funksjonell kropp.  Æ håpe det fortsette i samme spor.  Fingers x!  Formen e faktisk så bra, at i kveld skal æ dra på konsert.  En liten time. Men ikke så mye alkohol.  Æ vil ikke utsette mæ for nå som kan få formen til å dale igjen!  Ikke fan!

Nu skal æ legg mæ i stabilt sideleie å hvile litt før trening.  Men først vil æ bare si en ting å det e God helg der ute!  Make the most of it!  Zuzz og klæm fra mæ 🙂

 

Over happy!

Hærremin hvis dokker kunne sett fjeset mitt nu.  Æ e et eneste stort lykkelig glis. Nu kunne æ jo tatt et bilde å lagt ut, men æ skal skjerme dokker for trynet mitt akkurat nu.

Æ har hatt en så nydelig dag.  Tidlig i morres dro æ i stallen.  Kosa mæ et par tima med skitmåkking, pusling med gampan og sosialt hygge.  En liten kjøretur ble det også.  Men det snedde så tett at det va vanskelig å se veien, så det ble en liten tur.  Men æ fikk frisk luft i nesa og nye impulsa.

Når æ for fra stallen va æ rimelig på felgen.  Sjokka inn døra, fikk fyrt i ovnen og svimte av på sofaen.  Helt som normalt altså.  Som regel etter en sånn formiddag så blir æ ligganes resten av dagen.  Men ikke i dag!  Etter en aldri så liten siesta og et par koppa kaffe så starta æ på nå som æ har gått å tenkt på i over et år!

Nu høres det kanskje ut som om det e nå helt fantastisk underbart æ har gjort.  Væll for mæ så føles det sånn.  Helt siden vi flytta hit til paradisbukta, hver eneste kveld når æ har lagt mæ, hver eneste dag når æ har stått opp har æ tenkt tanken.  Mye mulig æ overdrive bare pitte litt nu.  Æ har nok ikke tenkt på det hver dag, men veldig ofte.

Æ har tenkt på at æ må gjøre nå med soverommet våres.  Senga har stått midt på gulvet under vinduet, upraktisk når man like å sove med vinduet oppe.  Å garderobeskapan har vært kasta inn i krokan.  Det hær har irritert mæ nå grenseløs leeeenge.  Å æ har hatt så lyst til å få det fiksa.  Ommøblert å rydda.

Nu har æ jo en samboer som hadde hjulpet mæ hadde æ bare sagt «lets do it!»  Men æ har ikke hatt krefta til å starte på det.  Det e jo en masse multitasking å gjøre jobben.  Tungt e det å.  Så det har blitt med tanken.  Men ikke i dag!  Æ bretta opp arman å heiv mæ i jobben med helt sikkert et ganske villt utrykk i øyan.  Han Dizel (doggen) va lettere forstyrra hær, når madrassan va flytta ut i stua og det va et salig kaos et par tima.  Han trudde sikkert at vi va på flyttefot igjen.  Og han e nu ikke så glad i forandringer han heller.  Æ trur han e like lykkelig som mæ, nu når han forstår at vi fortsatt skal bo hær.

Nu når æ ligg hær i senga, som for øvrig har fått sæ en vask og rene sengklær, så ligg æ å kjenne på en sinnsyk lykke.  I did it!  Kanskje det e vanskelig å forstå at æ kan bli så jævla glad for at æ har klart å flytte ei seng, nå skap og vaske litt.  Æ skjønne at det e vanskelig å forstå.  Æ ville ikke forstått det sjøl for nån år sia.

Men når man ikke fungere optimalt.  Når man har begrensninga, så blir sånne hær små hverdagslige ting til nå stort.  Nesten som æ skulle bestige Mount Everest å satt det Norske flagget på toppen.  Det va nu faktisk en ide.  Kanskje æ skal klatre opp på taket i morra å sett et flagg der!

Det at æ har klart det hær, gir mæ håp.  Om at det skjer ting i kroppen min.  Kanskje bare kanskje e æ blitt litt friskere?  E det treninga som har gitt mæ energi?  E det ginsengen æ har begynt å ete?  E det bare et blaff?  Eller vil den gode steamen fortsette?  Akkurat det gjenstår å se.  Men uansett så e det ikke så fette nøye.  Æ e glad akkurat nu.  Å æ akte å nyte det hær så lenge det vare!

Nu skal æ sove 🙂  God natt !

 

Sjalusi

En ting æ aldri har slitt med egentlig.  Æ e en sånn som glæde mæ på andre vegna.  Når dem lykkes i nå, når det går godt, ja når folk har det bra.  Meeen æ må innrømme en ting til dokker.  Etter at æ fikk mine helseplaga så har æ kjent litt på sjalusien.

Som for eksempel når æ blar på FB.  Å det poppe opp bilda fra venna og bekjente som kose sæ.  På hyttetur, ferie, fest og andre aktiviteta som normale folk drive med.  Når æ ligg i senga eller på sofaen å selv det å blinke e slitsomt, ja da kan æ kjenne på sjalusien.

Misunnelsen over at folk kan leve et aktivt liv.  Jobbe.  Reise.  Være sosial.  Når æ har sånne daga så e æ så selvmedlidanes at det e en skam.  Så navlebeskuanes.  Synes så synd i stakkars mæ.  At live mitt sku bli sånn hær.  Det hende det felles nån tåra.  Av og til blir æ i et jævlig dårlig humør.  True story.

Siden Torsdag har æ vært aleina hjemme.  Elsklingen e i London og Brighton og besøke familen sin der.  Æ e jo godt vant med at han fær dit.  Han e der hver annen mnd ei ukas tid.  Det e litt godt hver gang han fær.  Litt aleina tid, og godt å kjenne savnet.  Det beste av alt e at vi e nyforelska et par daga når han kommer hjem igjen.  For ikke å snakke om alt snaisne tingan han har shoppa til mæ over there.

Den hær gangen har det vært litt tungt å være aleina.  Mulig det har sammenheng med at vi har hatt det svinkaldt i flere daga.  Kvadratmeteran i huset har minka den hær uka.  Og æ sverge på at veggan har kommet nærmere.  I flere daga har æ surra rundt hær hjemme og kun snakka med doggen og kanin.  Det e koselig det bevare mæ vell.  Men det e litt enveis kommunikasjon.  Og det blir ikke de helt dype samtalan og gode diskusjonan.

Når han David e i England bruke æ ikke å ringe han så ofte.  Æ tenke han skal få lov å bruke tida og energien sin på familien sin når han e dær. Og ikke mæ. Normalt så glede æ mæ på hannes vegna.  At han får kose sæ med sine.  Meeeen den hær gangen så stakk sjalusien i mæ.  Så det joma.  Æ ble muggen fordi han ikke ringte mæ sju gang om dagen, og fordi han kose sæ .På lørdag sendte han mæ et bilde av middagen og desserten han spise på restauranten dem va på.

David sin middag

Kor æ svarte han med et bilde av min middag…..

My dinner..Dont be jelly!

Nu spiste æ ikke bare potetmos til middag.  Æ stekte mæ fiskekaker til.  Men siden æ syntes så jævla synd i mæ sjøl, så tenkte æ at æ sku lage litt dårlig samvittighet til han.  Ja siden han hadde mulighet til å kose sæ sånn, mens æ satt stucked i gokk og frøys ræva av mæ.

Æ fikk bare masse flire emjos tilbake.  Han fortsatte å kose sæ uten et snev av dårlig samvittighet.

Æ ble ennu mer muggen og gikk å la mæ på trass.  En times tid seinere satt med kaffekoppen min, og bladde i FB.  Og opp kom et bilde av unga rundt omkring i verden.  som sov på gata.  Det va sterke bilda.  Og med et rykk så ble æ røska ut av den sjølmedlidende bobla æ va i.

Æ løfta blikket fra mæ sjøl og min egen navle.  Æ ble rett og slett drit forbanna på mæ sjøl. » Toppen av egoisme Sølvi!  E det mulig! »  Litt slukørat ringte æ zuzzebazzen.  Vi hadde en koselig liten prat, mens samvittigheta mi gnegde i mæ.

Heldigvis så evne æ å se mæ sjøl i fugleperspektiv. Æ klare også å få mæ sjøl på rett spor når det spore av.  For det hende.  At det det går litt utforbakke for mæ.  Æ e tross alt bare et menneske.  Sjalusi e en dårlig følelse.  Å e slettes ikke en følelse æ vil ha på besøk for ofte.  Så æ jobbe med mæ sjøl.  Hver eneste gang den kommer snikanes.

Nei æ kan ikke leve som før.  Æ kan ikke gjøre alt æ vil.  Men herremin æ har så mye.  Æ har det så godt. Æ har det trygt!  Æ har kjærlighet.  Mat på bordet. I den store sammenhengen så e mine plaga trivielle plaga.  Å akkurat det syns æ vi alle sku tenke litt på.  Kor jævla trygt og godt vi har det.  De aller fleste av oss i alle fall.

Det e blitt mildere ute.  Æ har vært å trent, og kjøpt mæ en liten sjokolade.  Ja æ burde ikke æ vet det, men e det en ting som gjør mæ lykkelig så e det sjokolade.  Å den akte æ å nye i kveld.  Æ syns æ fortjene det.  Siden æ e kommet mæ på rett spor igjen;)

Ha en nydelig Mandag kjære leser!

Klæm fra mæ

 

 

Slutt!!!!

Det e en ting æ sir til mæ sjøl hver dag.  Faktisk flere ganga om dagen. Æ prøve febrilsk å gå ut av et dårlig forhold.  Et forhold som bare e skadelig for mæ.  Men det e lettere sagt enn gjort. Nu e det ikke gubben æ har løst å gjøre det slutt med.  Men sigaretten.  Den har kontrollen over mæ.  Styre mæ.  Den skade mæ.

Æ tok min første sigarett som 9 åring.  Starta å røyke regelmessig når æ va 12.  Røyk e nå kroppen min har vært utsatt for selv før æ kom til verden.  Æ e ennu traumatisert etter utallig bilferia med to foreldra som satt i forsetet å røkte på inn og ut pust nedover Finland, Sverige og sør Norge.  4 unga i baksete og en pesanes hund i bagasje rommet.  Vinduan va gjerne igjen, for det va jo skadelig med kald trekk i nakken..

Den gang va vi jo ikke så opplyst om kor skadelig røyk e, så æ har nu tilgitt mine foreldra fordi dem va så uvitende.  Det e heller kanskje ikke så rart at alle vi søsken røyke.  Det e sikkert nedarva i genan våres etter all eksponeringa.

Før æ ble syk og folk spurte mæ om æ ikke sku slutte å røyke va standar svaret mitt » nåkka skal man jo dø av.  Æ blir jævla sur hvis æ daue frisk».  Back then mente æ hvert et ord.  Æ har gjort nån spede forsøk på å oppgjennom åran.  En gang hadde æ kraftig lungebetennelse.  Den va så bad at æ ble innlagt med antibiotika iv.  Æ va ei uke på sykehus å trudde æ skulle hoste opp lungan mine.  Etter æ kom hjem og va på bedringens vei hosta æ opp svart ekspektorat.  Det va skremmanes.  Æ hadde et bilde i hodet mitt at sånn så lungan mine ut.

Æ va røykfri en mnd tid.  En mnd der æ va pesse sur og aggressiv.  Æ savna røyken, kosen og følelsen av å bli avslappa.  For det e en ting vi røykera gjør.  Tar oss en røyk hver gang vi kjenne et snev av stress, fordi vi trur vi blir rolig av det.  Ja vi kan jo lure oss sjøl til å tru det, men når du tenne en sigarett skjer det motsatte.  I allefall innvendig i kroppen.  Selfølgelig så begynte æ på han igjen.  Du svake menneske, jeg sier , du svake menneske..

Æ måtte havne i koma for å klare å slutte.  Eller røyksuget kom jo straks æ våkna, men heldigvis va æ såpass dement at æ glemte røyksuget etter 15 sekunder.  Nån fordela må man jo ha, å det å ha en kortidshukommelse som ei ert, det hjalp i alle fall mæ til å stumpe røyken.

I 2 år va æ røykfri.  Æ savna den ikke.  Æ va overlykkelig for at æ endelig va røykfri.  Æ kjente det på pusten.  Ikke mere hosting og harking.  For ikke å snakke om alle pengan som spartes.  I 2 år va æ lykkelig røykfri.  Helt til i fjor sommer.  Æ lå på stranda og fikk veldig løst på en sigarett.  Dem æ va der med røkte, og fristelsen ble for stor.  Æ tok et trekk.  Det smakte mannskit, men æ røkte hele sigaretten.  Å så va det gjort.  De første ukan røkte æ bare et par tre om dagen.  Etter nån uker va æ tilbake til gamle synder.  20 om dagen.

Hver kveld når æ ligg i senga tenke æ at æ må slutte.  At det e galskap av mæ å røyke.  Det e jo skadelig for alle. Men ekstra skadelig for mæ.  Det e risikosport det æ drive på med!  Dårlig samvittighet rir mæ.  Enn hvis.  Ka om.  Han David spør mæ ofte.  Katti skal du slutte?  Svaret mitt e alltid snart.  Før eller seinere.

Når æ va på min første kontroll i Tromsø etter utskrivelse fra sykehuset, sa nevrokirurgen at æ måtte holde mæ røykfri. » du øke sjansen for ny hjerneblødning med 70% hvis du røyke».  Nu vet æ ikke om han sa det for å skremme mæ, eller om det e tilfelle.  Æ vet at sjansen øke, men om den øke så mye, vell det e æ usikker på.

Men det spille ingen rolle kor mange % den øke, den øke og da skulle man jo tru at når man har vært gjennom det helvete æ har så ville æ holde mæ unna?  Har æ et dødsønske?  E æ virkelig så lite smart at æ fortsette å røyke selv om det e så farlig for mæ?  Det e jo egentlig ganske tragisk.  Hvis man dør fordi man frivillig velge å supe skadelige stoffa ned i lungan og inn i kroppen!

Æ har 100 dårlige unnskyldninga for ikke å slutte.  Æ blir så sur, æ blir så feit, mygga blir så plagsom, æ skal i selskap og kan ikke drikke uten å røyke etc etc.  Unnskyldningan e mange.  Men dårlig.

Saken e den at æ føle æ har nok å jobbe med.  Æ makte ikke å skal kjempe mot røykesug og alt anna ubehag som følge med et kutt.  Ikke enda.  Men snart.  Snart skal æ stumpe fanskapet.  Snart skal æ bli fri!  Æ skal bare……først….

 

I have a dream!

Nu har æ ikke skrevet på lenge.  Æ har ikke hatt hodet på rette plassen til å orke å klundre ned nå som helst.  Men nu kl 0700 en lørdags morra så kom ånden over mæ.  Æ sitt hær med mitt trøtte trynet i morgenkåpa å inhalerer kaffe.  Målet mitt e at æ skal våkne sånn til at æ får tatt mæ en kjøretur med godeste Kongen.  Han e litt understimulert fra mi sida.  Har ikke vært innom stallen så ofte som æ bruke.  Men nok om det.

Når æ sitt på kjøkkenet mitt om morran så kommer alle tankan.  Æ legge plana, går gjennom målan mine.  Prøve å finne ut korsen æ skal komme dit osv.  Her om dagen fikk æ opp et minn på FB.  Fra i fjor når æ va på Sunnås.  Å æ tenke tilbake.  Kor æ va.  Kor æ har vært.  Å kor langt æ e kommet.  Det e så mange ting som e blitt mye bedre det hær året som e gått.  Eller de hær åran som e gått siden æ fikk livet snudd opp ned.

Jo æ har fortsatt en vei å gå æ vet det.  Fortsatt ting æ må jobbe med.  Prøve å bedre.  Men fy flate æ må si æ e jævlig stolt over mæ sjøl!  Alt æ har fått til!  Alt æ klare.  Æ syns det e viktig at man klappe sæ sjøl på skuldran å sir godt jobba!  For dæven æ har jobba.  Knall hardt.  Det e ingen som forstår kor mye og kor hardt det har vært.  Det e det kun æ sjøl som kjenne på.  Bare for å gi et bilde av korsen det har vært og kor æ e så legg æ ut bilda igjen.  Dem e posta før i mine blogga.  Men æ føle for å poste dem igjen.

Unn August 2015

Evo 2018

Ja det e ikke mindre enn fantastisk.  Å æ syns æ har lov å være stolt 🙂

I går kjørte æ til Nikel.  Aleina på vinterveien en tidlig morra.  På veien dit gikk æ gjennom drømman mine.  Det æ strekke mæ mot.  Det æ håpe på.  Æ satt mæ et mål.  Innen æ fylle 50, altså om 2 år så skal æ være i jobb.  Det e ikke så fette nøye ka den jobben e, om den e betalt, en dag i uka eller en time i uka.  Men æ skal! i jobb igjen.  Akkurat det har æ bestemt mæ for.  Å dem som kjenn mæ vet æ e et stabeist.  Æ har kommet langt.  Kan æ komme lengere?

For å nå det målet skal æ fortsette med det arbeidet æ har gjort det siste året.  Balansere aktivitet, passe mæ for ikke å overdrive, si mer nei enn ja, og lytte til kroppen min.  Spise sundt, trene hodet og kroppen og omgi mæ med positive folk som æ e glad i.  Det hjelpe på.  Æ har heldigvis masse flotte menneska i livet mitt.  Takk Gud for det.  Æ har folk som æ kan støtte mæ på når æ treng det.  Som æ kan gråte på skuldran til når alt føles tungt.  Som æ kan ha det artig med når formen e god.  Ja æ e heldig.  Æ e også veldig takknemlig.

Æ drømme også om at forskeran skal finne opp mirakel kuren som helbreder fatique.  Tenk kor fantastisk det hadde vært å kunne tatt ei lita pilla om morran og vips vaps så fungerte kroppen min.  Og det forskes på det.  Æ kom over en artikkel som gir mæ håp.  Fatique kan man få ved mange forskjellige sykdomma.  Infeksjona, kreft, slag, MS, depresjon, kreft mm.  Den hær artikkelen va så interessant at æ skal gjengi den i korte trekk.  For dem som e interesert.

Fatique e jo en sykelig form for tretthet som i utgangspunktet e et naturlig og forbigående fenomen ved infeksjona og tilstanda som immunsystemet oppfatte som faretruende.  For eksempel hvis man får influensa.  Man får feber, blir trøtt og slapp.  Kroppen gir oss beskjed om å hvile sånn at den kan fikse opp i problemet.  Men ved mange kroniske sykdomma blir fatiquen kronisk fordi genene som gir fatique ikke skrur sæ av, ergo fortsette den å sende signala til hjernen om at vi må hvile.

Doktoren som skreiv den hær artikkkelen sir at fatique har bidratt til at dyr og mennesker har overlevd i et evolusjonsperspektiv.  Når dyr  for eksempel blir syke eller skadet stikke dem av, dem drikke ikke, spise ikke, trekker seg unna og legger seg under en busk.  Det e ikke nå man kan styre, men e bestemt av spesifikke gener som skrur sæ på.

Nu ligg ikke æ under ei busk, men æ ligge mye.  På sofaen, i senga.  Som om skjelettet mitt har vanskelig for å holde mæ oppreist.

Det dem mene e at fatique e rett og slett e normal sykdomsadferd og et medfødt overlevelsesfaktor.  Og at det e genene som e årsaken til det, fordi dem ikke skrur sæ av når faren e over.

Så genan mine gir mæ beskjed om å hvile.  Dem gjør mæ utmatta så æ skal overleve.  Fordi dem trur at æ fortsatt e i fare. Selv om æ e blitt «frisk».

En veldig interessant artikkel.  En anna drøm æ har e at dem finn ut av det og klare å lage en medisin som kan hjelpe.  Det e et sykehus i Oslo som starte opp med utprøving av medisin mot fatique. Æ huske ikke korsen sykehus det va, men æ krysse det som krysse kan for at dem finn ut av det!

Jises det ble et langt innlegg det hær.  Æ legge ved link til hele artikkelen for dem som måtte finne det interessant. ( https://www.spondylitten.no/fatigue-bedre-nar-anstrenger/?fbclid=IwAR3D2BwZK6B0Sow5rudDJO-V4ePsmz5_KkQjViAwgrr6B98vdT6r1TnX3y4).

Da gjenstår det å si god helg der ute.  Grip dagen !

Klæm fra mæ 🙂

 

Hjernetrim

Det e ikke bare skrotten æ trene, æ trene toppen og.  Æ har i de hær åran etter hjerneblødninga brukt forskjellige appa. Peak, Wordfew, div kort spill og spill som går på reaksjonsevnel, ja spill man må bruke hodet på.

De første mnd va det veldig mye frustrasjon.  Alt va vanskelig å løse. Æ kunne bruke 3 uker for å løse en kabal.  Men æ ga aldri opp.  Æ bantes og grein.  Følte mæ som en komplett idiot som ikke klarte selv de lettese spillan.

Æ har jo vært en gamer.  Spillt World of warcraft i årevis.  En liten nerd.  Og æ va god!  Det spillet kan æ ikke spille lengere, det e for mye multitasking for hjernen min.  Selv om Nevropsykologen anbefalte mæ å spille det fordi det skal være bra for hjernen å utfordre den.  Men æ så mæ nødt til å slutte.  For husfredens skyld.  Æ ble så frustrert fordi æ ikke va flink lengere.  Hadde store problemer med å løse de enkleste quest.  Æ savne den hobbyen min.  En vakker dag skal æ prøve det igjen.  Men ikke enda.

Nu går alle spillan mine lettere.  Æ merke æ e blitt bedre.  Nu hende det til og med at æ vinne i Wf!  Så æ vet at det hjelpe å utfordre hjernen.  Den finner ut av det til slutt.  Lage nye bana så det blir lettere å finne løsninger.

Like før jul sa dattra mi at æ måtte prøve et farmer spill.  Kallt Hay day.  Det e jo et koko spill egentlig.  Bare en masse jobb, fore dyr og bygge opp en farm.  Men æ e blitt totalt hekta på det jævla spillet.  I tillegg har æ brukt en aldri så liten formue på gull og diamanta.  Æ eie jo ikke tålmodighet og klare ikke å vente i det vide og brede for å få utvikla farmen min.  Dem e bra lur dem som har laga spillet.  For æ e hellig overbevist om at det ikke bare e æ som kjøpe ting der.

Men siden æ begynte å spille det har æ vært ulidelig sliten.  Det e jo et spill som kreve en del konsentrasjon.  Litt logistikk, og en hel del multitasking.  Æ spør mæ sjøl om det e bra for hjernen min, eller om det blir for mye.  Akkurat det e æ ikke helt sikker på.  Æ tenkte at det va mørketida som gjorde mæ så sliten, men æ har en stygg mistanke til at farm spillet mitt bidrar en hel del.

For å finn ut av det må æ ta en pause i spillinga for å se om æ får det bedre.  Sånn går nu dagan.  Æ prøve og feile.  Teste ut, strekke strikken, forsøke finne løsninga og ka som fungere for mæ og det skada hauet mitt.  For selv om en ting virke for en e det jo ikke sikkert det virke for nån andre.

Å utfordre hjernen e jo nå vi alle skulle gjort.  Kryssord, pusslespill etc.  Æ tenke det e vell så viktig som fysisk aktivitet.  Særlig viktig når man blir eldre.  Men det e også veldig slitsomt når man har en skada hjerne.  Nettopp fordi den e skada så bruke æ mer energi når æ trimme den.  Æ prøve å balansere det å.  Ikke fullt så lett når man blir veldig hekta på ting.  Æ har en stygg tendens til å overdrive..

Som æ skreiv om i mitt forrige innlegg så skulle æ prøve ut en trening/kosthold plan i 2 mnd.  Treninga går det veldig bra med.  Kostholdet , well der har æ gått på en smell.  Huset e jo fortsatt fullt av snall etter jula.  Å æ har liksom ikke fått mæ til å kaste det.  Så i helga har æ ette sjokolade med begge nevan i håp om å få tømt lagret.  Å det har æ klart med glans!  Nu e huset tømt for godter, så fra i dag skal æ prøøøøøve å ikke falle for fristelsen.  Æ har halveis trua på at æ skal klare det;)

Gulrot e bedre enn sjokolade, gulrot e bedre enn sjokolade! Sir man det mange gang nok så kanskje man trur på det til slutt? 😉

Nu skal æ snart gjøre mæ klar å dra på trening.  Pt time i dag igjen.  Vi holde på med å lage et nytt trenings program til mæ.  Skal bli skjønt, for nu e æ lei av dem æ har!  Ha en nydelig dag, gjør nå godt for kroppen din i dag du også.

Klem fra mæ 🙂

Step up the game!

Mitt aller første innlegg i 2019! Tenk at vi har starta på et nytt år med blanke sider.  Æ har trua på at året skal bli godt. Bedre enn i fjor.  Bedre enn de 3 siste åran! Jepp æ trur 2019 blir amazing.  Æ har rett og slett bestemt mæ for at det skal det!

Nu har æ skrevet blogg siden August.  Æ har fortsatt ting på hjertet, så planen e å fortsette ei stund til.  Så lenge æ har glede av det og så lenge skrivinga gir mæ nå.  Når æ starta blogginga mi så hadde æ aldri i min villeste fantasi trudd at æ skulle få så mange lesera som æ har.  Det e æ veldig glad for.  Det blir jo litt artigere å skrive når man vet at folk lese det man klundre ned.

Å nu føle æ at æ må få takke alle dokker som lese bloggen min.  Og særlig takk til alle dokker som har tatt dokker tid til å gi mæ ris og ros. Æ skal ærlig innrømme at æ blir både rørt og stolt når folk gir mæ tilbakemelding.  Det e nu vell nå vi alle like, og få feedback på at det vi drive med e bra.  Best av alt e at det finnes menneska der ute som føle dem både får hjelp og motivasjon av å lese det æ skrive. Å akkurat det va håpet mitt når æ starta.  Så tusen takk til alle dokker som har gitt mæ tilbakemelding.  Det betyr mer enn dokker ane 🙂  Og gir mæ motivasjon til å fortsette!

I går va æ å gubbelubben og gikk en tur med doggen.  Vi snakka om Nyttårsforsett.  Æ sa til han «æ makte ikke et år til på sofaen.  La 2019 bli året vi fant tilbake til turgleden»  Vi savne den tida begge to.  Når vi va på tura flere ganga i uka. Nu har æ logge på sofaen i 3 år.  Nu må det fan mæ holde.  Kan den fuckings fatiquen reis en viss plass?!

Æ har jo ikke logge pal på sofaen i 3 år.  Det vet alle som kjenn mæ.  Men det føles  sånn i flekkan.  Æ e så peise lei av å være utmatta.  Æ e så lei at om nån ga mæ et tilbud om å kappe begge arman av mæ så ville fatiquen forsvinn så hadde æ sagt ja takk!  Nu trur æ ikke det finnes nå forskning på at det hjelpe, så det e ikke nå æ vil anbefale sånn uten.  Nei nu skal æ prøve nå anna.  Litt mindre drastisk, og ikke fullt så blodig.

Æ har bestemt mæ for å forsøke å trene fatiquen av mæ.  Ja æ vet at forskning sier at man ikke kan det, men at moderat trening kan være bra. Tho etter å ha levd med det i over 3 år nu, så vet æ at de eneste gangan æ føle et snev av normal energi level e når æ har vært å trent.  Sliten i kroppen ja, vondt i musklan ja, men æ e ikke bomull i hodet når æ har trent.  Så i 2 mnd fremover skal æ kjøre et stramt treningsprogram kombinert med et kosthold uten sukker.  Det e en anna ting æ har erfart at sukker e bensin for fatiquen.  Æ blir rett og slett mer utmatta hvis æ spise godter eller drikke sukkerholdige drikker.

Æ skal ikke overtrene.  Men æ skal ha 2 økter 5 daga i uka.  5 daga skal æ starte dagen med en gåtur, og styrketrening på ettermiddagen.  1 dag i uka skal æ i bassenget og 1 dag skal æ ha fullstendig hvile.  Det høres kanskje mye ut?  Ja hvis man e i full jobb og har barn boende hjemme så blir det nok tøft for alle og enhver.  Men æ har kun mæ sjøl, doggen og kanin æ treng å ta mæ av.  Ja å gubben må pleies av og til 😉 Så det e fullt mulig. Æ må bare kutte ut en del andre aktiviteta mens det pågår.  Som å la huset bli litt støvat, og være litt mindre sosial.

Når æ trene styrketrening så trene æ overkroppen en dag og underkroppen en anna dag.  Så dela av kroppen får hvilt imellom slagan.  Har æ smerter etter trening så unngår æ mer belastning ved å bare bøye/tøye eller gå på mølla.

Det e jo ikke sikkert det hær vil bli å gå i det hele tatt.  Mulig det ikke e gjennomførbart.  Men æ skal nu gjøre et iherdig forsøk.  Håpet et jo at formen min skal stige sånn at æ får litt mer energi til tursesongen starte.

For om ikke lenge så begynne sola å skinne.

Om et par mnd så begynne ho å varme.  Snart dryppe det fra hustaket og flua begynne å summe igjen.  Og til da skal æ være i så god form at æ får nyte det!  Ikke fanken om æ skal ligge på sofaen den hær våren.  I alle fall skal æ ikke ligge på sofaen innendørs.  Blir ikke formen min bedre så bær æ sofaen ut!  Da får æ i hvert fall frisk luft og en anna view. Ferdig snakka!

For nu e det fan på tide å step up the game!

 

Hæppy Newyear!

Nu e snart 2018 historie!  Som vanlig må man jo gjøre opp status over året som e gått må man ikke?  Well æ gidd ikke skrive en lang historie om året som snart e over.  Æ konkludere bare med at året har vært adskillig bedre enn 2017.  Ja 2016 også.  For ikke snakke om dritt året 2015.  Så kurven går oppover.  Akkurat det e æ glad for.

2018 va et lærerikt år.  Med kunnskap kom også visdom om korsen æ må leve livet mitt for å ha det bra.  Takk til Sunnås for det.  For æ har det mye bedre nu.  Æ e mere stabil i formen.  Selv om det fortsatt går litt opp og ned.  Så e ikke energismellan mine så heavy som dem brukte å være.  Æ e klare å være mer sosial nu, æ klare til og med å ta husvasken over 2 daga, ikke 4.  Så ja det går fremover!

Æ e glad for at jula e over.  Jula har vært litt ambivalent i år.  Prinsessa mi va på juleferie i Italia, så det va bare æ å gubben og husdyran hjemme.  Julaften va heller kjedelig.  Vi hadde nydelig middag, ellers så sov æ nesten hele dagen.  Å va ganske muggen og sur.  Ikke et koselig moselig bilde å legge ut på FB der det va et hav av lykkelige famila som hadde det amazing.

Men det va mitt valg.  Kan ikke blame nån for det.  Nu e æ glad for at Desember snart e over.  I Januar kommer sola tilbake.  Lysere tider, vår og sommer.  Jises kor æ glæde mæ til det!  Mørket som vi leve i nu e ekstra tungt.  Mangel på dagslys påvirke kroppen min.  Humøret også.  Æ oppleve stadig at æ e grinat.  Nå som ikke e normalt for mæ.  Æ e som en hissig lemmen.  Hoppe opp og eksplodere for alt og ingenting.  Har ikke gubben vært grå i håret før, så blir han det garantert nu.  Det kan ikke være enkelt og leve med ei skitzo kjerring som klikke i vater for den minste ting.

Æ prøve fortvilt å ikke være så hissig.  Men det heng i hop med formen som e litt laber.  Når energien e lav blir humøret deretter.  Hodet mitt håndtere ikke ting på en tålmodig og rolig måte.  Ergo blir æ litt eksplosiv.

Nu e e æ ikke grinat 24/7 heldigvis.  Det kommer i bølger det å.  Som når æ står og lage julemiddag.  Eller nettopp har åpna øyan og gubben spør om vi skal dra å trene.  I de øyeblikkan e æ ikke særlig sjarmeranes det skal gudane vite!  Men så har æ andre øyeblikk der æ e det.  Så det veie litt opp for hverandre.  Får æ håpe 😉

I kveld skal vi fyre bål og sitte ute å se på stjernehimmelen. Mulig det blir en liten drink også. Takk og lov så skytes det ikke opp mange raketta hær vi bor.  Dizel har hatt sammenbrudd hvert jævla år på grunn av Nyttårsfeiring.  Men ikke i fjor.  Han lea ikke på et øye når klokka ble tolv.  Æ håpe på det samme i år.

Bare nån tima til vi har et helt nytt år foran oss.  Blanke sider som skal fylles opp.  Æ lure på ka året vil binge.  Kanskje det bringe bedre helsa til mæ.  Sånn at æ kan være mer aktiv.  Kanskje det føre til at æ klare å ta mæ nå frivillig arbeid.  Det e håpet i alle fall.  Så gjenstår det å se om ønsket mitt blir innfridd.

Nu e det på tide å hoppe i dusjen og tvinge mæ ned på trening.  Æ har ikke særlig lyst må æ innrømme, men av og til bør man gjøre ting selv om lysta ikke e dær.  Og æ vet jo at det blir bra, bare æ klare og komme mæ over dørstokken.  Den jævla dørstokkmila!

Da gjenstår det bare å si Godt Nyttår!  Måtte året som komme gi dæ god helse, kjærlighet, trygghet og flotte opplevelsa fylt med mange gode minner!

Ta vare på hverandre.  Ring nån du ikke har snakka med på lenge, gi en klem til nån som  fortjene det.  Gi en slant til et veldedighets formål.  Elsk dæ sjøl og gjør nå som føles godt for dæ sjøl hver eneste dag! Hvis du ikke trene, så start!  Vi har bare en kropp som skal vare livet ut, ta vare på den.  Du treng ikke trene 4 tima om dagen, det holde med en halvtime nån daga i uka.  Alt e bedre enn ingenting.  Og når den dagen kommer der helsa svikte litt eller mye, så e du bedre rusta til å stå i det.

Feir livet i kveld!  Klæm fra mæ 🙂