Nå nytt i vente…

Nu har æ blogga nån måneder.  85 posta blogga all in all.  Og sikkert 40 kladder ligganes til modning.  Æ mollkose mæ når æ sitt å klimpre på tastaturet.  Det e skøy, hjelpe mæ å bearbeide det æ har opplevd, ja det gir mæ glede!   Men alt har ei tid, og  nu tenke æ det tiden e moden for å gå et steg vidre.

Igjen så hoppe æ inn i nå som æ ikke ane ka vil bringe. Både for mæ, og for dæ som leser.  For ei tid tilbake søkte æ om å få publisere bloggen min på blogg.no.  Å koffer gjøre det liksom?  Det e jo rett og slett fordi æ kan nå ut til flere.  En gylden mulighet til å få flere lesere.

Siden blogg.no e en gratis portal, betyr det at når æ blir publisert der, så vil det komme reklame på sida mi.  Selvfølgelig skal dem å leve av nåkka.  Det meste vi omgir oss med e fylt med reklame.  Tv, fjesboka, butikkan postkassa osv.  Æ kommer ikke til å tjene på det, anna enn at æ kanskje får flere lesere til bloggen min.  I alle fall i første omgang.

Reklamen som poppe opp kan æ ikke styre.  Men innholdet i mine blogga vil være det samme.  Alt fra hverdagslige trivialiteter til mer alvorlige ting. Æ må ærlig talt si æ har litt noia, litt angst og klump i magen.  Et større publikum e ikke ensbetydende med at det bare blir bra.  Det blir helt sikkert flere kommentara på det æ skrive.   Kanskje nån haters?  Nån nett troll?  Mulig det ikke blir store forandringa fra korsen det e nu.  Akkurat det gjenstår å se.

Æ sir som ho Pippi.  Det har æ ikke gjort før, så det klare æ sikkert!  Å skulle æ ikke klare det, well så e det bedre å ha prøvd å feila enn ikke prøvd i det hele tatt!

Håper at akkurat du vil fortsette å lese bloggen min, selv om det vil være reklame på sida mi 🙂

To be continued 😉

Klæm fra mæ

 

 

Oppussing del 2

I 10 daga har vi jobba med kjøkkenet.  Ja foruten om et par daga pause.  Det har vært nån harde daga, slitsomt som fy, men gud så artig.  Æ har følt mæ normal.  Som i gamle daga før sykdom gjorde inntog i kroppen min.  Æ har klart å stå i det.  Ikke hatt de store utbrudd med frustrasjon når æ har vært sliten.  Klart å puste med magen og telle til ti.

Nu e det bare småpusk igjen så e vi helt ferdig.  Og da kan æ endelig få system igjen.  Æ trur den hardeste delen e kaoset som blir i huset når man flytte alle kjøkken tingan ut.  Æ har brukt jævla mye energi på å leite etter ting.  Men nu får æ snart system igjen.

For æ e avhengig av det.  At tingan mine e på plass. Kor nøkkelen skal henge, så æ finne den.  Kor laddera, nettbrett og pc skal ligge.  Alt æ bruke i det daglige må være på sin plass.  Hvis ikke så får æ mer eller mindre sammenbrudd.  For ligg det ikke der det skal så må æ endevende æ huset til æ finne det.  Å da bruke æ mye energi som kunne vært spart til bedre ting.

Hver gang æ har hatt besøk av dattra mi har æ et helvetes liv med leiting.  Fordi ho elske å rydde.  Så rydde ho vekk «rotet» mitt.  Som ikke e rot.  Det ligg der det e meninga det skal ligge.

Under oppussinga har æ ikke kunne hatt det samme systemet som æ e vant med.  For kjøkkenet har vært strødd rundt omkring der det har vært plass.  Men nu..nu e det snart over.  Snart kan æ gå tilbake til mitt vanlige liv.  Med system, ukeplan og trening.  Det trengs.  Æ kjenne mæ rimelig tom nu.  Batteriet har blinka i flere daga.  Ikke har æ klart å være på trening heller.  Så kroppen min e gått syv steg tilbake i form.  Smertan e plagsom.  Men æ vet det blir bedre.  Bare æ kommer tilbake til vanlig gjenge igjen.

Sånn så kjøkkenet ut dag 1

Å det har vært verd det.  Kjøkkenet har fått et sårt tiltrengt ansiktsfornying.  Æ e happy og gubben e happy.

Min amazing gubbelubbe 🙂

Nesten ferdig

Æ ser ikke på mæ sjøl som særlig matrealistisk,  Så lenge æ har mine ting, bilda å stearinlys så e æ fornøyd.  Så lenge æ syns æ har det koselig, så treng æ ikke dyre møbla og masse fanzye ting.  Æ e en sånn person som aldri ville brukt 40 tusen på en ny sofa.  Så lenge man kan kjøpe brukt.  Ikke engang om æ vant 20 mill i lotto.  Whats the use liksom?  Bytte sofa fordi det har feil farge?   Nei ikke æ i alle fall.  Men kjøkkenet har vært så stygt, at det har ikke vært mulig å gjøre det særlig koselig der.  Så æ e veldig glad for at vi har fått gjort nå med det!

Æ kan godt kjøpe en ny duk, eller litt nips altså.  Men det kan like godt være fra Fretex. Alt nips vi eie, alt vi streve etter.  Døde ting.  Som kanskje gir et øyeblikks lykke. Vi e rar sånn vi menneska.  Overforbrukere.  Men nu skriv æ mæ helt bort hær, det va oppussing æ sku skrive om!

Anyway, om æ e lite matrealistisk så e gubben ennu mindre ivrig på å kjøpe nips.  Men her om dagen sa han » æ trur vi må gå på kitchen å kjøpe en ny brød boks»  Æ så på han med ei bekymra mine.  Kanskje æ hadde pressa han til et aldri så lite sammenbrudd.  Med all jobbinga på kjøkkenet.  Så flirte æ.  Spurte ka som va feil med den vi hadde?  » feil farge.  Vi treng en svart en»

Æ har humra i flere daga over brødboksen til han David.  I dag va æ å kjøpte han en.  Æ syns faktisk han fortjene en svart brødboks.  For han har jobba som en helt i 2 uker nu.  Ikke klaga, han har malt og snekra, bantes og flirt.  Han e en handymann det e sikkert.  Gi han en streng og han lage en fiolin!  Æ må skryt av han.  Æ mene hvert eneste ord 🙂

Nu e skal æ vaske over gulvan, så skal æ si mæ fornøyd med arbeidet våres.  Det e fullt mulig å forandre kjøkken til det hær

 

Og det har ikke kosta mer enn 8000!  Ja i tillegg rørlegger og elektriker.  Det vet æ ikke ka koste.  Men så fint har det blitt!  Æ e jævla happy, i must say!

Oppussing dag 1

Klokka e 0650 å æ har vært oppe en time allerede.  Bakken ute e dekt av frost og de første snøfnugga har dalt ned.  Æ sitt hær med kaffekoppen min som æ alltid gjør.  Kaffen min e den viktigste starten på dagen.  Det e som regel da æ sitt å skrive.  Det e som regel tidlig på morran at hjernecellan mine har fart på sæ.

I dag e det travløp.  Stallen æ vanke i vil gjerne ha mæ med.  Å æ har veldig løst å dra.  Æ har aldri sett et travløp in real life.  Selv om det e hær oppe i gokk, og det ikke kan sammenlignes med de store travbanan så hadde det vært jævla gøy å sett det.  Særlig siden æ kjenne både hesta og kuskan som skal kjøre.

Elsklingen min sa til mæ i går «fær på travløp du.  Æ fikse kjøkkenet.  Du kan jo ikke gjøre så mye før det e revet uansett»  Det e kjærlighet det!  I går va æ veldig glad for det.  Tenkte det vil gi mæ mer energi å sitt i en varm buss og se på travløp enn å jobbe hær på kjøkkenet.

I morres når æ våkna lå æ å studerte David sitt sovende fjes.  Det e å fast takst om morran.  Æ våkne som regel før han.  Han e blitt grå i skjegget.  Æ skjønne det godt.  Det har vært fire harde år for han og.  Dem har nu ikke bare vært hard.  Dem har og vært fylt av kjærlighet og latter. Vi snakka om det i går.  Kor godt vi har det i lag.  Så sjelden vi krangle.  At vi utfylle hverandre og får fram det beste i hverandre.  Æ lå der å tenkte på kor jævla glad æ e i den fyren.

Og nu når æ sitt hær å drikk morra kaffen så tenke æ at æ blir ikke å fær på travbanen.  Æ har ikke hjertet til å levne all jobben hær til han.  Han har vært på jobb og slette hele uka, så skal han jobbe å slite hær aleina.  Nei, det kan æ bare ikke gjøre.  Selv om det e han som må slite kjøkkeninnredninga ned, så kan æ bære ut.  Æ kan lage kaffe til han.  Å være håndlager når og hvis han behøve det.  Det e også love!

Folkan i stallen vil nok bli skuffa, men det kommer nye travløp.  Kjøkkenet skal pusses opp, så hær e det bare å brette opp arman å jobbe!  Go lørdag fra mæ 🙂

 

Oversharing?!

I dag kjente æ litt på angsten.  Satt å drakk morra kaffen, og ble plutselig veldig engstelig.  Begynte å tvile.  På mæ sjøl, og på bloggen min.  Tanka som «ka e det du holde på med?!»  «e den bra nok?» begynte å svirre i topplokket mitt.

Koffer dele hele livet ditt med alle og enhver?  E det du tenke og føle så forbanna interessant for andre?  Blir folk lei av dæ?  Syns dæm det e det samme oppgulpet som kommer hver gang?

Syns dæm du e teit?  Snakke dem om mæ? Negativt eller positivt?  E det småhumring i krokan å himling med øyan?

Den jævla tvilen.  Om man e bra nok.  Om det man gjør e godt nok. Fuck den!  Piss off!  Æ kose mæ!  Det e sinnsykt deilig å ligg hær å plinke på tastaturet.  Æ bearbeide livet mitt! La mæ få lov til det.  Endelig har æ funnet nå som æ mestre igjen.

Æ skrive nesten hver dag.  Til og med når æ e sliten og lei.  Så tømme æ hodet for rot, bekymringa, gode minna og dårlige minna. Tømme hodet for tanka og følelsa. Det e nesten som ei dagbok.  Det kan anbefales !

Oversharing kanskje.  Men æ vet at hadde æ lest om nå av det hær som æ har skrevet når æ va som sykest, så ville det ha hjulpet mæ.  Æ skulle ønske nån kunne fortalt mæ ka æ hadde i møte.  Kor peise tungt det ville bli.  Fortalt mæ om opp og nedtura.  Som rehabilitering e full av.

Æ skulle ønske at brosyran som helsevesenet dele ut va mer ærlig og mer lettlest.  Det hadde gjort alt mye enklere.  Å forstå og godta.  At sånn hær e det.  Sånn e livet ditt nu, sånn blir det ei god stund fremover.  Sånn blir det kanskje for alltid.

Når æ tenke på det, så vike tvilen plass.  For at det æ gjør e riktig og viktig.  For andre som måtte gå igjennom nå av det samme, som e pårørende eller som har opplevd ting i livet som dem kan sammenligne med det æ har opplevd.  Det e i alle fall viktig for mæ sjøl.  Det føles godt.  Høre du tvilen!  Det e ikke rom for dæ hær!

Hvis æ klare å gi leseren en følelse.  Sorg, tristhet, pågangsmot, latter, sinne, optimise, engasjement, irritasjon eller what ever følelse så har æ klart nå.  Hvis æ med bloggen min kan gi nån et tips korsen æ har løst mine problema, så har æ klart det.  Hvis du som lese min blogg føle at den e nyttig på et eller anna vis , ja så har æ klart det!

Da har æ klart å formidle det æ ønske.  Så fuck off tvilen!  La mæ få lov til å kose mæ med blogginga mi.  Kall den oversharing, kall den ka fan du vil.  Æ skal fortsette å plinke på tastaturet.  Så lenge det e pust i mæ, og så lenge fingran mine har kraft!  Æ skal skrive så lenge æ finne glæde med det!

Ferdig snakka!

Vi treng ikke å flytte!

 

Herregud kor sinnsyk letta æ e!  Huset vi leie har fått ny eier.  Helt siden vi hørte om at huset skulle selges har æ vært stressa.  Ka nu?  Ka skal vi gjøre.  Kor skal vi flytte.  Bare tanken på alt arbeidet som følge med en flytting har gjort mæ sliten.

Vi har jo funne paradiset.  Det e det vi følte da vi ramla over den hær plassen.  Æ trur aldri æ har trivdes så godt nån plassa æ har bodd.  Det e rekreasjon for kroppen min å bo hær.  Stillheta, fuglekvitter og ei utsikt som bare må oppleves.  Det første æ gjør når æ slår opp øyan på morran e å sett mæ ned å se på sjøen.  Æ blir like forundra hver gang kor vakkert det e der ute.

Vi tenkte litt på om vi skulle hive oss med i budrunden.  Men huset e gammelt, og trenge oppussing.  Æ har ikke samme guts som æ hadde før.  Når vi eide hus i byen, malte æ hele kåken aleina.  Med brukket overarm.  Æ hadde så vondt at æ gråt mæ i søvn.  Mer enn en gang.  Men det va bare smerter.  Det klarte æ.  Nu e det energien min som e «brukket».  Æ hadde ikke klart å malt et helt hus aleina i dag.

Så vi bestemt oss for at nå huskjøp blir ikke aktuelt sånn som det e nu.  Med trist hjerte har æ vært å leita etter en ny plass å bo.  Vært å sett på nån leiligheter, men ingen som passa for oss.  Æ e ikke storforlangende.  Det treng ikke å være nytt og moderne.  Det må bare ikke være for stort så det blir mye å vaske, og det må være en hageflekk og litt utsikt.

Æ har logge søvnløs å bekymra mæ.  Tenkt at vi bare må ta ei leilighet uansett kor den e å selv om æ vet at vi ikke kommer til å trives der.  Det blir jo litt kaldt å sove i telt på vintern..

Så får vi beskjed om at huset e solgt.  Æ ble jo glad på utleiers vegna.  Glad for at han fikk solgt det, å trist fordi nu viste æ at vi måtte ut.  Så kommer beskjeden.  Den nye eier vil at vi skal fortsette å bo hær!!!  E det mulig?!  E det virkelig sant!  Æ følte behov for å dra opp på nærmeste fjelltopp å hyle ut!  Det høyeste gladeste hylet æ kan presse ut!

Det e som 100 kg stein e ramla av skuldran mine.  Æ e så letta.  Så inni helvetes letta.  Unnskyld banninga.  Æ e fra Finnmark.  Æ må bannes når æ skal understreke nå.

Etter at vi fikk beskjeden, har æ hatt behov for å gjøre det enda mer koselig rundt mæ.  Huset føles mer som mitt nu.  Selv om det ikke e vi som eie det, så føles det som hjemmet våres igjen.  Æ har til og med klart å henge opp nye gardina i stua!  I et år har æ tenkt at æ sku gjøre det.  Egentlig tre år..æ har faktisk ikke bytta gardina på over 3 år! Men æ har ikke hatt energi til det.  Det høres sikkert helt koko ut.  Men for mæ så e det å henge opp nye gardina vanskeligere enn å være på Evo i 30 minutta.  Forstå det den som kan.  Æ gjør det ikke.

Pus e overlykkelig.  Igjen så e æ fylt av takknemmelighet.  Det må være nån der oppe som passe på mæ!  Som trekke i tråda så ting ordne sæ til syvende og sist.  Tusen takk til den nye huseier!  Æ skal ta vare på huset!  Og æ skal ta dæ med i aftenbønnen min 🙂

Check out fra Sunnås!

 

 

Nu e oppholdet mitt på Sunnås ferdig.  Har bare vært hær nån daga.  Heldigvis vil æ si.  Æ e så lei institusjona!  Lei av å gå gjennom livet mitt og snakke om energi og ikke energi. Ka æ gjør og ikke gjør.  Kor æ har vondt å ikke vondt.  Æ e drit lei alt!  Akkurat nu..i morra e nok alt bedre !

Æ snakka med David i går.  «Det hær e mitt siste rehabiliterings opphold!  Det holde nu.  Æ trur ikke Sunnås eller nån andre kan hjelpe mæ mer.  Med mindre det dukke opp en vidunder medisin som tar knekken på fatiquen og heale hjerneskaden min».

Dæm e drivenes dyktig hær.  Har fått mange gode råd, og lært mye.   Det e masse kompetanse i det hær bygget, hyggelige folk og man mangle ingenting hær. Maten e som på en restaurant, og det  e aktiviteta for enhver lyst. Men æ føle mæ ferdig med rehabilitering nu.  Ikke i hverdagen, rehabiliteringa vil nok fortsette resten av livet mitt, men kjære Gud la mæ være ferdig med instustisjona!

Vi tok en fatique test i går.  Siden æ va hær i januar, har det vært fremgang!  Den e fortsatt på rødt, men e blitt bedre.  Det visste æ jo.  Æ har følt det.  Men det e godt å få det stadfesta at all arbeid æ har lagt ned har gitt resultat.  Nu skal æ hjem til stillhet igjen.  Gud som æ savne stillheta i Jardfjord. Hjem til hverdagen, trening og til tider kjedsomheta.  Hjem til elsklingen, dattra, venna og doggen.  Hjem til livet mitt!

Hvis nån føle dem har behov for rehabilitering kan æ anbefale Sunnås på det varmeste. Har du, eller e du på pårørende til nån med ervervet hjerneskade, få fastlegen eller sykehuset til å søke hit på rehabilitering! Gå å les på Sunnås sine hjemmesider https://www.sunnaas.no/.

Finns det nå mer mellom himmel og jord?

 

Det e nå æ bruke en del tid på å gruble over.  Va det nån fra oven som holdt ei hand over mæ når æ va på tur til å vandre over på den «andre sia».  Æ holdt på å dø.  Ei natt på St. Olav.  Pulsen min va svak, og uregelmessig.  Dem måtte gi mæ medisina så hjertefrekvensen og blodtykket økte, dren i hodet, intubert og overvåka på alle områda. Koffer overlevde æ?  E det ei dypere mening med det, anna enn at æ hadde flaks?  Og god helsehjelp.

Æ kan ikke huske å ha sett lyset i den mørke tunnelen.  Eller at æ hadde nån tanka overhode.  Ka skjer når man e i ferd med å dø?  Blir det bare mørkt?  Eller møte man nån man har vært glad i som ikke lenger e lammi oss?  Kommer vi til himmel, eller helvete, eller blir vi født på nytt?  Som en spurv, et nytt menneske, eller blir vi bare til jord.

Det æ vet, e at det va mange som tenkte på mæ.  Nån som ba til Gud, og mange som forsøkte å sende healing energia til mæ.  Æ har nån venna som har healing evna.  I alle fall mene dæm at dem har det.  Og de vennan kjenne flere med samme evna.  Og dem va alle i gang med å heale mæ, mens æ lå i Trondheim.  Va det det som førte til at æ ble stabil?  At æ overlevde, og at det gikk så bra som det gjorde?  Eller va det Gud som sa, » nei det va nu litt tidlig å ta den der tøtta, send ho tilbake»?

Æ ser ikke på mæ sjøl som særlig religiøs.  Æ ber til Gud når æ e i trøbbel, sånn bare for å være på den sikre sia.  I tilfelle han finns.  Å kjefte litt på han når æ føle det e behov for det.  Men etter at æ va kommet mæ på beinan, fikk æ et behov for å dra i kirka.  Æ følte æ va nødt til å få snakka med han. Takke han.  Å det gjorde æ.  For til kirka, og mens æ satt der å hørte på presten sin tale, så takka æ han.  Takk Gud, takk for at du lot mæ leve.  At æ får se dattra mi vokse opp.  At æ får mere tid med han David.  Takk for at æ ikke ble mer skada, takk for at æ har fått hjelp, og fortsatt får hjelp.  Tusen takk for at æ ikke e død.  Akkurat der og da, så følte æ mæ veldig religiøs.  Det va ei litt høytidelig stund æ hadde på kirkebenken.  Lammi Gud.  Ja hvis han nu finnes da.

 

Why me?

Mitt første klare øyeblikk hadde æ flere uker etter at æ kom til Kirkenes sykehus.  I oktober en gang.  Æ våkna midt på natta av at senga va våt.  Æ hadde kommet såpass langt i rehabiliteringa at æ klarte å gå med prekestol, å brukte bare rullestol når æ va sliten.  Men æ hadde fortsatt ikke kontroll på toalettbesøk.  Å særlig på natta, fordi æ sov så tungt.

Æ ringte på nattevakta, og inn kom pleieren.  Ho så oppgitt på mæ, og sa ho hadde vært inne hos mæ å forsøkt å vekke mæ flere ganga for å få mæ til å gå på do.  Det va en avtale vi hadde, for at æ sku sleppe å tisse mæ ut.  Ho klarte ikke å skjule at ho va irritert.  Vi måtte ta fullt sengeskift, vaske mæ, og ta på nytt natttøy.

Når pleieren forlot mæ, kom tankan, og tåran.  Æ har nok aldri følt mæ så liten, så hjelpesløs ,ensom, avkledd å sårbar nån gang.  Ka har skjedd med mæ?  Koffer e æ hær? E livet over nu?

Æ fant epikrisene fra Unn i nattbordskuffa, å leste dem.  Kinda leste dem.  Æ forstod ikke halvparten, og ordan fløt over i hverandre.  Men æ skjønte subraknoidalblødning.  Alvorlig.

Æ skjelte ut Gud.  Fortalte han kor jævla urettferdig det hær va.  Hadde æ liksom ikke hatt nok sorg, kriser og traumer i livet mitt?  Ka fan hva meninga med det hær?  Va æ liksom ikke et godt menneske?

Æ lulla mæ inn i selvmedlidenhet.  Syns æ hadde krav på det.  For første gang i mitt voksne liv følte æ en stor sorg over at æ ikke kunne ringe ho mamma og få litt trygghet. Senga ble nok en gang våt.  Ikke av tiss med av tåran mine.  Æ trur faktisk æ aldri har grått så mye før.  Herregud kor synd det va i mæ!

Når æ våkna neste dag va nå forandra.  Inni mæ.  Den hær gangen skjelte æ ut mæ sjøl.  » ka fan Sølvi!  Koffer skulle det hær ikke skje med dæ?!  Folk blir syk hver dag.  Folk dør hver dag.  Kor heldig e ikke du?  Du bor i verdens beste land.  Du har en familie som elske dæ.  Fantastiske venna.  Støtte apparat.»

Kor mange går igjennom kriser og traumer aleina?  Kor mange av verdens befolkning har nesten ingenting? Kor mange menneska dør, før dem får smakt på livet?

» Du har 2 valg.  Gi opp.  Det e den letteste løsninga.  Gi opp å fortsett å lulle dæ inn i sjølmedlidenhet.  Bli bitter.  Bli deppa.  Fortsett å tenk på at livet e urettferdig.»

Eller det andre valget.  Kjemp!  Tren! Bli frisk!  Finn det som e positivt! Som kommer til å kreve blod, svette og tåra.  Som æ viste ville bli en lang å hard kamp.

Æ valgte, og velge fortsatt den andre alternativet.  Det e jo ikke sånn at nån bare kommer å sir til dæ» Slapp av.  Æ kan leve livet for dæ.  Bare hvil dæ litt»  Livet som vi får utdelt må vi leve sjøl.  Men vi får hjelp når vi treng det.  Hvis vi bare tar imot.

Æ må nevne, at den natta på Kirkenes sykehus, va den eneste negative erfaringa æ hadde fra avdelinga.  Resten av oppholdet va fantastisk.

 

Forløsningen:)

Så var bloggen min i gang.  Har vært «gravid» i 2 år nå.  Å endelig er svangerskapet over, å jeg kan begynne skrivingen!  Så hvordan i alle dager kom jeg hit?  47 år gammel kjerring, som knapt har lest en blogg i mitt liv.  Well livet tok en brå vending for 3 år siden.  Jeg jobbet som sykepleier, og hadde et liv fullt med jobb, familie, mange venner, fester, turer, hus og hunder.  Hadde mer enn nok å gjøre.  Å jeg elsket det.

I August 2015, var min samboer og mine 2 bonus barn på hytta.  Vi var ute i hver vår båt, fisket, lo å koste oss.  På tur inn mot hytta, rodde vi om kapp.  Jeg hadde et skikkelig latteranfall, tårene trillet mens vi gikk opp mot hytta.  I det jeg tar i døra, smeller det i hodet.  Jeg husker jeg tenkte «fan i helvete!  det hær e ikke bra!»

Det skulle bli det siste jeg bevisst tenkte på lang tid.

Livet fikk en bråstopp, slo beina vekk under meg, satt meg tilbake, og tvang meg til å gå nye veier.

Nå må jeg fylle dagene med nye ting.  Å jeg må lage meg en ny identitet.  Jeg er ikke sykepleier Sølvi lenger.  Kanskje jeg blir blogger Sølvi?  Kanskje blir bloggingen bare en flopp.   Uansett hva det ender opp i, så har jeg i alle fall prøvd.  Å det er bestandig bedre å ha prøvd å feilet, enn ikke å ha prøvd i det heler tatt, right?