I am back!

Humøret mitt e på stiganes kurs igjen.  Æ har jobba med mæ sjøl i flere daga.  Gjort flere tiltak for å finne frem den positive glade Sølvi.  Først og fremst så har æ tvunge mæ ned på Evo.  Selv om løsta ikke har vært der, så har æ kjeppjaga mæ sjøl ut døra.

Det e ganske amazing ka 30 min trening gjør med kroppen.  Det aller viktigste e ka den gjør for hauet.  Man kan være så sur og grinat man bare vil.  Så sliten og lite lysten på trening.  Men etter 5 minutter så snur det.  Da e det bare deilig.  Æ må få skryte av mæ sjøl akkurat hær.  For det e faktisk en aldri så liten bragd.  Når man e så utmatta at selv å smøre knekkebrødet føles uoverkommelig, så e det fan ikke verst at man klare å karre sæ på trening!

Takk og lov sir æ bare.  At æ har funnet en ting i livet som gir mæ så mye.  Som føre til at æ klare å fungere.  Som får mæ i gang.  Som får smilet mitt tilbake når alt føles ræva.

Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Hvis du ikke har prøv styrketrening igjen så prøv det!  Prøv det ei uka.  Æ e 100% sikker på at du ikke kommer til å angre 🙂

Den hær uka har æ vært mye sosial.  For første gang på månedsvis har æ vært på besøk på kvelden!  Som regel så ligg æ i senga i 20 tida.  Å ettermiddagan som regel i stabilt sideleie på sofaen.  Men på Onsdagen va æ på kveldsbesøk hos ei venninna.  I flere tima.

Å det gikk helt fint.  Fordi æ sov lenge på dagen, og hadde ingen andre aktiviteta den dagen.  Så nu har æ lært nå nytt.  Æ klare det med litt planlegging.  Å det va så godt!  Å komme sæ ut av husets fire vegga på kvelden.  Litt nye impulsa.  Litt avvik fra den vanlige tralten.

Æ har faktisk vært sosial fire ganga den hær uka.  Kryss i taket.  Selv om det kreve litt, så gir det mer.  Så lenge æ begrense det.  Å ikke overdrive.  Så lenge æ lytte til kroppen og hodet, og tar signalan dem sende seriøst.  Å det e æ blitt flink til.  Samtidig som æ har gode venna som ser og skjønne.  Hvis æ sir æ har fått nok, så forstår dæm det.

Nu har æ bestemt mæ for at æ skal sett kveldsbesøk på ukeplanen min en dag hver uka.  Æ skal prøve å holde det.  Fordi sosial omgang e så viktig.  Pleie vennskap e viktig.  Det eneste æ skal passe på e å la vennan mine få besøk på omgang.  Så dem ikke blir drit lei mæ 😉

En anna ting æ har bestemt mæ for e å prøve ut ei behandling æ aldri har hatt før.  Æ har ei venninna som e naprapat. (æ trur det e det det hete?) På klinikken har ho ei infrarød badstue.  Mandag skal æ i den.  Å så få behandling hos ho.  Se om vi får jaga fart i cellan mine, så det blir bedre flyt av oksygen og energi i dem.

Om det funke gjenstår å se.  Verre blir det garantert ikke, og æ tenke æ skal ikke la nå som helst være utprøvd.  Kanskje det skjer et lite mirakel.  Det har skjedd før.  Jesus gikk jo på vannet gjorde han ikke?  Nu har æ mine tvil om at behandlinga vil lede til at æ klare det.  Men kanskje bare kanskje så klare æ å ta hele Fredagsvasken på en dag.  Eller holde mæ våken en hel dag.  Kanskje får æ såpass med energi at æ ikke føle mæ som en zombie?

Æ skal nok ha mer en en behandling.  Å eventuelle resultata vil nok ta litt tid.  Men æ skal holde dokker oppdatert på om det funke.  Æ e nu i alle fall positiv og optimistisk.  Æ har trua.  Til det motsatte e bevist 😉

Vårt nye familiemedlem Lille My holde mæ virkelig i vigør om dagan.

Det lille sjarmtrollet har fått liv i hele familien.  Til og med Dizel har fått gnisten tilbake.  Han har og vært litt down i det siste.  Henge nok sammen med at turan han får e blitt sjeldnere.  Men nu.  Nu e det liv i heimen.  Han og lille My styre i lag hele dagen.  Dem leke faktisk i lag.  Sover i lag, og har utrolig glede av hverandre.  Nu mistenke æ at lille My trur Dizel e en kanin.

Dizel på sin side, e glad i ho fordi ho bæsje som ho sku fått betalt for det.  Å Dizel, ja han tar bæsjen for snop og tralte etter ho å ete kulan.  Dem får ikke ramla i bakken før dem e i kjeften hannes.  Æ e nu bare glad for at det e bæsjen han et, å ikke kaninen.  Å det e sikkert ikke usunt.  Det e jo bare grønnsaker og høy i dem.  Spare mæ for husarbeid å, så det e bare positivt.

Helt utrolig kor mye glede en liten kanin kan bringe inn i en familie.  Ikke minst helt utrolig for en personlighet en kanin kan ha!  Æ e så forelska i det lille knøttet!  Ho får mæ til å flire hver eneste dag.

Det føles godt.  At smilet og humøret mitt e tilbake.  Alt blir så mye lettere når man klare å smile og være glad.  Når man klare å finne det positive.  Se det.  Føle det.  For livet e godt. I alle fall mitt liv.  Æ har det fan så godt. Æ bare glemme det av og til.  Av og til tar utfordringan mine overstyring.  Å sånn e det vell for oss alle sammen.  Vi har gode daga, og dårlige.  Det gjelds bare å kommer over de dårlige.  Æ sir som søstra mi bruk å si.  Æ har hatt verre daga.  Dagen i dag tegne til å bli en god dag.

Ha ei fin helg der ute:)  Klæm fra mæ

 

Desember og julemånden

Nu e tida hær igjen.  Julefeiring med alt som hører med. Kos, stress, kaos, glede, ja de fleste følelsan man har i kroppen kommer frem i juletida.

Jul har alltid vært viktig for mæ.  Særlig etter at æ fikk min egen unge.  Hver eneste jul va det loco rundvask og rydding i samtlige krika og kroka. Koffer man bruke den mørkeste tida til det må nu gudane vite.  Det e jo ikke særlig synlig støvet når det e svarteste vinter ute.  Ikke e det nån som bryr sæ om korsen det ser ut i kjøkkenskapan mine heller, men det måtte være rent og ryddig til jul!

En anna viktig ting med jul e baking. Lage en drøss med kaker som ingen spise av.  Men som man må ha.  Det høre jula til.  Og det aller viktigste, handle inn mat som om butikkan aldri åpnes igjen.

Siden æ va aleinamor i 12 år, så va ikke økonomien min det man kan kalle god.  Men dattra mi hadde alltid et hav av pakka under treet.  Alt som ho trengte gjennom året, kjøpte æ å pakka inn som julegave.  I tillegg hadde æ mange venna og familie som like å skjemme ho bort.  Ja ho va heldig sånn.

For mæ så har jula alltid vært ei tid der æ har tenkt på livet.  Livet mitt, og livet til alle dem som ikke har det godt.  Som e ensom.  Som ikke har råd til den jula som de fleste nordmenn feire.  Det har vært ei tid for ettertanke og takknemlighet.  Savn og minna.  Og selfølgelig glede og kos.  Det finnes ikke nå som e så koselig som å se et barns glede over pakka og juletradisjona.  Det berøre hjertet.

Men etter at mi datter ble eldre, og julehysteriet som æ kalle det ble verre, så har julefeiringa blitt gjort med en bismak.  Hver julaften gikk æ i seng og følte på en tomhet.  Æ satt igjen med masse spørsmål.  Gavan va blitt dyrere.  Mengden mer. Gud bedre hvis man ikke klarte å fikse gava i tusen kroners klassen. Galskapen va blitt verre.  Samtidig som æ ble mer klar over kor mange som hadde det veldig tungt i jula.

Som ikke hadde til salt i maten.  Som ikke kunne kjøpe masse dyre gava til ungan sine.  Det e så mange som slit.  Selv hær i lille Norge.

 

Æ klarte ikke føle samme glede over den.  Uansett kor hardt æ prøvde.  Selv om æ ga penga til veldighet, og middag for to gjennom diverse organisasjona, så følte æ at jula va blitt litt ødelagt.  Jula handla mest om å kjøpe.  Reklame, reklame, kjøp, kjøp.

Æ forstår jo at næringslivet må ha oss til å handle, det e jo levebrødet demmes.  Men det blir for mye.  Når jule reklamen begynne i Oktober, så blir ordet brukt opp før Desember sette inn.

Æ begynte å irritere mæ over reklamen på tv.  Juleskinka, julesjokolade, julebrus, juletrusa. Så jævla mye man trenge kun fordi dem har putta ordet jul forran.  Et sinnsykt kjøpepress. Æ satt igjen med tanka som «Treng vi det hær?»  Treng vi all maten vi kjøpe?  Æ kasta så sinnsykt mye mat hver eneste jul.  Samtidig som folk sulte i hjel andre plassa i verden.  Treng æ nye juleduka, når æ har 15 fra før av?  Vil æ være med på det hær?

Nesten hele jula går æ rundt og e stappmett og kvalm. Man må jo ete opp nå av all maten før det blir ødelagt!  Aldri føle æ vell mæ så feit og stappa som etter ei uka med jul!   Det e jo pinadø mæ ikke sundt i det hele tatt. Straks julaften e over, så forandres reklamen til alle amzinge slankekura man bør gå igjennom så man får kroppen tilbake.  Hvis man i det hele tatt e i livet etter all julematen. Og selvfølgelig romjulsalg.  Så vi kan kjøpe ennu mer mannskit vi ikke har behov for.

Men siden æ har unge, så har æ bitt tennene sammen å laga jul.  Hvert år.  Første jula etter hjerneblødninga mi va intet unntak.  Æ vaska og bakte.  Kinda i alle fall.  Æ svidde nesten av huset i forsøket.  Julegavehandlinga skulle vært filma.  For etter et par tima med julehandel så gikk æ sidelengs inn i butikkan.  Totalt forvirra og mer død enn levanes.  Men æ fikk handla inn.  Med god hjelp må sies.

Når jula va over brukte æ flere måneder for å bli noenlunde normal igjen.   Æ trur æ fortsatt slit med det, 3 år etter.  Når det nærma sæ neste jul, satt æ å grua mæ.  Til å vaske, henge opp pynt, handle gava og ikke minst pakke ned jula.

Dattra mi va blitt voksen.  Nesten i allefall.  Bikka 18 og bodde for sæ sjøl.  Men det e nåkka med tradisjona.  Det e forventa at dem skal fortsette i det uendelige.  Æ kvinna mæ opp, og fortalte ho korsen æ hadde det.  At æ grua mæ til juleforberedelsa, og at æ gjerne ville slutte med det.  Melde mæ ut og av.  Vi kjøpe jo fortsatt gava, men kun til ungan våres og de minste i familien.  Siden æ de siste åran hadde feira jul med en bismak, så følte æ at nu hadde æ i alle fall en enda bedre grunn til å melde mæ av.  Nu når helsa skranta.

Ho ble selvsagt lei sæ.  Enda en endring i hennes liv.  Men ho fikk arve all pynten, sånn at ho kunne lage sæ sine egne nye tradisjona.

Så kan man kanskje undre sæ om det va veldig egoistisk av mæ.  Ikke ei julestjerna opp engang liksom.  Tenke æ bare på mæ sjøl?  Kunne æ bare ikke fortsatt tradisjonen for ho i alle fall.

Selvsagt kunne æ det.  Æ kunne ha slitt mæ gjennom julefeiring.  Vært utmatta i ukevis etterpå.  Det går jo over med tid å hvile.  Men for mæ sjøl og for gubben så føles det fantastisk og ikke være med på julegalskapen lengere.  Vi e happy med det.  Vi kose oss uten træ og pynt.  Æ bake litt, men bare litt.  Og vi handle inn god mat.  Men bare litt.

Hadde mi datter vært yngre, så ville æ nok ha fortsatt med tradisjonen.  Men det e ei tid for alt.  Og nu va tida kommet for endring.

Siden vi tok den avgjørelsen har æ det bedre.  Æ grue mæ ikke til jul lengere.  Og e det en ting æ har lært mæ siden æ ble syk, så e det at av og til så må man si nei.  Gjøre endringer. Helsa mi e viktigere enn ei julefeiring.  Og det går fint ann å ha ei trivelig jul uten all jobben i forkant.  Uten å kjøpe hundrevis av gave til folk som stort sett har alt dem treng.

Men æ savne galskapen litt, det må æ innrømme.  Æ savne å lage advent, ventetida, kosen med det.  Mest av alt så savne æ å våkne opp julaften å det lukte jul fra treet. Joda savnet e dær .  Av og til.

Nu har æ laga nye juletradisjona.  Litt mer nøkternt, uten pynt men med kos og hygge.  Gode filma, spill, skitura, fortsatt god mat og litt hjembakst.  Når Januar kommer så treng æ ikke plukke barnåler i ukevis, eller være syk på sinnet fordi æ har vært omringa av røde farga i ukevis.  Akkurat det savne æ ikke!

Æ høre fortsatt på sølvguttan og blir emo, æ glede mæ fortsatt på vegne av alle ungan som sitt som tente lys å vente på å pakke opp gavan.  Æ synes fortsatt at jula e ei koselig tid.  Men æ e og veldig glad for at æ ikke treng å delta lengere.

For mæ sjøl har det vært smart å endre tradisjonen.  Men æ har full forståelse for at folk holde på den.  De fleste kose sæ jo med jul og feiring.  Og det skal dem få lov til.  Men æ, æ har meldt mæ av.

Ha en nydelig Desember måned der ute.  Æ ser frem til Januar, og at sola skal skinne igjen 🙂

 

 

 

 

 

Forutsigbarhet

Forutsigbarhet nå æ har blitt avhengig av.  Veldig avhengig av. Æ syns han sa det bra psykologen min når æ va på møte med Nav.  «ho Sølvi fungere helt fint.  Innafor visse rammer»  En av dem e at livet mitt e forutsigbart.  Det e jo en ting som e bra for alle.  At vi vet sånn noenlunde ka vi har i vente.  For mæ e det essensielt viktig.  Når æ står opp om morran og åpne memoplanner min så går æ igjennom dagen min.

Æ prøve å forberede hjernen min på ka som skal skje.  Når det skal skje, planlegge ka æ må gjøre, tida æ skal bruke.  Siden mi indre klokka e litt broken, så sitt æ å regne litt.  Katti æ for eksempel må kjøre av gårde, kor lang tid æ bruke etc.  For å prøve å unngå at æ kommer 3 tima før eventuelle avtala.  Som skjer veldig ofte.  Det høres jo ut som æ e alvorlig hjerneskada og ikke fungere.  Men det e æ ikke.  Det e bare klokka mi som e litt koko.  Ikke nytte det bare å bytte batteri heller.  Så æ må bare leve med det.

Når dagen min e forutsigbar så unngår æ stress.  Stress e vell det mest «skadelige» for mæ.  Det e når æ oppleve stress at æ virkelig kjenne på at æ har en hjerneskade.  Fordi den blir veldig tydelig.  Det e når æ e stressa at æ kan begynne å grine over ingenting.  Eller bli kjempe sint og frustrert.  Utbruddan mine kommer gjerne da.  Fordi det blir kaos i hjernen min.  Kollaps og forvirring.  Det e som om hjernecellan mine ikke håndtere at ting skal skje fort.  Dem trenge tid og forberedelser.

Æ surre fortsatt med korsen dag det e.  Må åpne kalender å sjekke flere ganga om dagen.  Har onsdag på fredag, og lørdag på tirsdag.  Ja æ surre fortsatt.  Nån daga e verre enn andre.  Men æ blir ikke frustrert over det lengere.  Æ har godtatt at sånn e det.  Intelligensen min e ikke nedsatt.  Det e bare hukommelsen som e det.  Å det e levanes med.  Æ tenke det finnes langt verre ting man kan slite med i livet enn å være litt glemsk.

Men det at dagen min e forutsigbar hjelpe på hukommelsen min.  Etter at æ begynte med ukeplan og memoplanner så har hjernen min blitt bedre på å huske.  Æ treng ikke gå rundt å bruke energi på å prøve å huske.  Fordi alarmen på telefon pipe hver gang æ skal gjøre nå.  Å når æ ikke treng å gå rundt å bekymre mæ for å glemme, så spare æ energi og hjernecellan mine blir mer utvilt.

Nån gang så blir æ drit lei.  Av planlegging og ukeplana.  Av og til så gir æ fan å prøve å være litt spontan.  Som regel så ende det opp i at æ bruke for mange poeng (aktivitetskalkulator), og går på en av mine berømmelige smella.

Det går jo bra. Æ daue jo ikke av det.  Æ blir bare fryktelig sliten og oppleve kroppslig ubehag.  Hvis det kommer besøk som ikke e planlagt så kan æ bli frustrert! Kanskje hadde æ planlagt å hvile, eller hadde an anna aktivitet på planen. Kanskje æ hadde brukt opp alle «poengan» mine, å batteriet mitt allerede va begynt å blinke rødt. Æ må ærlig talt si at æ like ikke spontane besøk lenger.  Eller det ble feil.  Æ like jo besøk.  Men æ har det bedre hvis æ e forberedt på det.

Det har vært en lang vei å gå til å lære mæ å si «nei dessverre det passe ikke» hvis æ får en telefon om at nån av mine venna har tenkt sæ innom.  Kanskje e det lenge sia æ har sett vedkommende, og et besøk hadde vært veldig kos.  I dag vet de fleste æ kjenne om mine problema så æ får som regel beskjed i god tid før event besøk kommer. Sånn at æ får være forberedt.  Hvilt mæ litt i forkant, eller forandra på de andre planan mine.

Nå æ e blitt veldig flink til, e å si ifra når besøket har vart lenge nok. Kroppen min gir mæ signala som æ e blitt veldig god på å tolke, og som regel så klare æ å unngå at det blir for mye.  Æ e bare ærlig å sir at det e på tide med en hvil.  Ennu har æ ikke opplevd at nån blir fornærma for det, heldigvis.

Det e egentlig dritkjedelig å ha «hele livet» planlagt.  Æ e i bunn og grunn veldig spontan av mæ.  Æ e en sånn type, eller va, som hvis nån ringe mæ å sir skal vi fær på hytta i helga, eller til Spania ei uka.  Da sir æ ja.  JA!  for vi leve jo bare en gang.  Det har alltid vært mitt motto.

Nu har mottoet mitt blitt litt endra.  Nu e det » vi dør bare en gang, men vi leve hver dag,  Hver dag når vi våkne så leve vi».  Mye klokere.  Å mer sant!  Å siden æ leve hver dag med en skada hjerne, så må æ gjøre det æ kan for at dagen skal bli god.

Nu e æ ikke så spontan lenger.  Hjernen min e avhengig av orden.  Så æ planlegge.  Det e nesten så æ planlegge fredags sex klokka 1900.  Ikke seiner for da har æ ikke mer poeng å bruke.  Mulig æ har vært såpass aktiv at det e ikke et snev av energi igjen i kroppen min.  Sex kreve jo en del energi.  Vi spøke mye om det.  Poengan mine.  Og forutsigbarheten. «nei ikke i kveld kjære, æ brukte de siste poengan til å henge opp klær»  Eller «æ har bare 4 poeng igjen, så det må gå fort» 😉

Det e litt underlig korsen hodet mitt fungere nu kontra før skaden.  Det e rart at æ må gi beskjed til hodet mitt ka som skal skje i god tid før det skal skje.  E det fordi hjernecellan e så slow?  Eller fordi de banan som dem e vant å vandre i e skada så dem bruke så forbanna lang tid på å komme dit dem skal, som gjør at den må ha beskjed i forkant?  Så dem kan forberede sæ.  Æ vet ærlig talt ikke.  Underlige e det nu uansett.  Det som e helt klart e at æ fungerer bedre når livet og hverdagen e nedskrevet til den miste detalj.  Men spennanes e det ikke!  Ikke når man like å leve litt «on the edge».

Æ leve nu i håpet.  At æ kan gå vekk fra å planlegge dagan.  At æ skal kunne være spontan igjen.  At fatiquen forlate kroppen min og hjernen min heales.  At den en dag tåle stress, uforutsigbare dage og spontanitet igjen.  At æ slippe å telle poeng.  Å bare kan leve.  Som et vanlig menneske.  Uten å måtte ta så mye hensyn.  At æ kan bli normal igjen.  Den normale aktive energifulle mæ!

God hælg der ute!  Klæm fra mæ til dæ 🙂

 

 

 

På farta igjen!

Den hær gangen skal vi til London og Brighton.  Besøke familien i England ei ukas tid.  Det høres deilig ut ikke sant?

London

Saken e den at æ har egentlig ikke løst.  Det e så forbannades slitsomt å være ute å reise.  Å så til London med 7 mill mennska.  Brigthon e litt snillere, men det e mye folk der å.  Det e mye lyda i storbya.  Det e mye som skjer og æ vet jo kor flink hodet mitt e å takle det.  Eller ikke takle det.

Brighton

Lyder, trafikken, multitasking, masse menneska, masse inntrykk.  Liten sjans til å hvile så ofte som æ trenge. Lite forutsigbarhet. Dårlig kombo for mæ.  True strory.

Han David glede sæ selvsagt.  Til at vi skal samles og være lammi hans kjære.  Og det bli koselig det e ikke det.  Det e bare det at æ grue mæ.  Æ grue mæ til at fatiquen min blir forsterka.  Æ har vært så fin form i det siste.  Æ har ikke løst å havne på felgen igjen.  Å æ vet at selv om æ tar alle forholdsregla.  Selv om æ passe på å hvile, bruke øreproppa etc etc så kommer det.  Overstimulering av hjernen min.  Det e ikke til å unngå.  Så lenge æ ikke e i mitt eget hjem.  Mi ega stille hula.  Med mine vante aktiviteta som æ har brukt så lang tid på å få balansert.

Æ prøvde mæ me litt hinting her om dagen.  «Du kjære…kanskje æ bare blir hjemme?  Så slepp dizel (doggen) å bli traumatisert igjen.  Du vet han e ikke glad i forandringer (han heller).  Å det kommer til å gå mye peng over there»  Æ smilte mitt mest optimistiske smil.  Han ble drit sur.  Skikkelig skuffa.  Han hadde ikke trengt å si et ord.  Det stod virkelig skrevet i øyan hannes.

Æ va snar å forsikre han at æ hadde veldig løst å reise med han.  I mitt stille sinn tenkte æ «Fan å.  Æ e nødt til å fær»

Æ tenke det fortsatt.  Det hær blogg innlegget blir æ ikke å oversette og lese til han.  Æ skal skjerma han for det.  Nu drive æ å jobbe med mæ sjøl.  Grave etter de positive genan mine.  Tenke optimistisk.  Det blir sikkert mye bedre enn æ frykte og trur.

Det blir koselig å treffe svigermor igjen.  Æ har ikke sett ho på to år.  Eller kanskje det e et år sia æ va der sist?  Æ huske ikke.  Det e ei stund sia det huske æ. Men ho å æ har det fint i lag.  Humoren hennes e unik.  Æ flire brokk på mæ når vi e ilag. Ho e pensjonert sykepleier, så æ treng alle fall ikke forklare så mye til ho når æ må trekke mæ unna å hvile.

David har to søsken med familie, og fire barn og et barnebarn.  Det e ikke så ofte vi e samla hele gjengen. Mangle bare mi ega datter så hadde det vært komplett.  Men ho e ut på si ega reise.  Til Indonesia.

Til sammen så blir vi fjorten stykka.  Vi blir jo ikke det hele tida.  Men nån daga.  Nån daga skal æ leie ei aribnb leilighet.  Sånn at æ får litt pusterom og hvile.  Litt kjærkommen stillhet.  Så kan jo han David alltids snike sæ til mæ på kveldan, så vi kan leke nyforelska 😉

Det blir nok ei fin reisa.  Æ må bare passe på temperamentet mitt. Å hvile så ofte æ kan.  Huske ka æ har lært på Sunnås.  Ka æ skal prøve å ha fokus på når æ kjenn æ blir sliten.  Små knep som faktisk funke når æ blir eksplosiv sint og stressa når det blir for mye for hodet mitt.  Æ skal ha fokus på han David og familien hans.  Og gjøre det æ kan for at det skal bli ei fin tid der borte.

Æ skal nu i alle fall shoppe litt!  Det gjorde æ sist vi va der å.  Når æ ble sliten gikk vi bare innom en smootie bar.  Der fikk æ servert en energi smootie.  Ikke spør mæ ka slags snall som va inni den, men den hjalp litt.  Æ klarte en butikk til etter den!  Satse på å finne samme bar igjen den hær gangen!

Å den hær gangen får æ møte David sin nest yngste datter.  Ho har æ enda ikke møtt, bare snakka med på telefon.  Det glæde æ mæ veldig til.  Det blir spennanes.  Kommer ho til å like mæ?  Vil vi få kjemi?

Æ e jo heldig.  Som har en nydelig familie i England æ kan besøke.  Det e fortsatt sommer der borte.  Rundt 20 c.  Æ skal ta ei ny tatovering, gå på stranda, spise ute.  Ja æ skal kose mæ!  Det blir bra 🙂

To be continued…..

 

 

The brakedown

I dag poste æ et innlegg som æ har vært veldig i tvil på om æ skal dele.  Det e veldig personlig, og æ har vært usikker på om det e nå point å fortelle så grundig ka æ gikk igjennom når æ va deprimert.  Æ har gått mange runda med mæ sjøl.  Kjent på nervøsiteten med at æ skal gjøre det offentlig.  Fortelle til alle kor syk æ va.  Kor peise loco æ va.

Holde det ikke bare å fortelle at æ va deprimert å hadde et ønske om å dø?  Men så tenke æ…æ har posta innlegg der æ fortelle detalja om om hjerneblødninga mi, kognitiv svikt, urininkontinens og sexlivet mitt.  Koffer ikke fortelle korsen det va når æ va psykisk syk?

Svaret e jo selvfølgelig fordi det e pinlig.  At tøffe pretty smarte mæ gikk på en megasmell.

De tre æ har i livet mitt som æ ser på som mine nærmeste og viktigste har lest det hær innlegget, og det æ har skrevet om Dps (men som ennu ikke e posta).  Dem sir æ bør gjøre det, være dønn ærlig å klæ mæ naken.  Fordi det kan bidra til at fordomma mot psykiske lidelsa minke, og forståelsen øke!  Og ikke minst så kan det hjelpe andre som slit.

Så folkens..Ho Sølvi poste det hær med hjertet i halsen og vondt i magen.  Men æ gjør det.  Æ har da opplevd verre ting i livet enn det hær!  Æ e tøff! Æ tørr!

Det e rart det hær med depresjon.  Korsen hjernen våres kan bli helt fucka.  Skremmanes rett og slett. For en makt hode har. Æ e ikke sikker på katti det starta.  Eller koffer.  Koffer fikk æ mørke tanka?  Ka fan skjer inne i hodet når man begynne å tenke negative tanka?

Det va ikke så mange som viste at æ sleit.  Når æ va lammi folk va normal.  Stort sett så flirte æ å skøya som æ bruke.  Kanskje æ trakk mæ litt unna sosiale sammenkomsta, men æ va pretty normal.  Nån av mine nærmeste viste at æ hadde det litt tungt, men ikke kor tungt æ egentlig hadde det.

 

Det starta vell på sein høsten i 2014.  Æ begynte å slite med å få sove.  Hadde masse tankekjør.  Bekymringa.  Selv granskning.  Va æ e godt menneske?  Va æ bra nok? Klok nok?  Pen nok?  Fin nok kropp?  Elska han David mæ?  Korsen kunne han elske mæ.  Æ va langt fra perfekt.  Hadde så mange feil.  Syns dattra mi at æ va ei god mor?  Æ syns ikke det.  Æ syns æ hadde feila.  Som mor, som kjæreste som menneske.  Æ va en feilkonstruksjon.

Æ gjorde mange idiotiske økonomiske valg i den tida alt va mørk. Som gjorde alt verre. Som førte til at depresjon og selvforakten ble forværra.

Inne i hodet mitt va det et kjør av negative tanka.  Alt omhandla mæ som menneske.  Det va som det satt en jævel på innsida av hodet mitt å piska mæ.  Fortalte mæ kor verdiløs æ va.  Han piska mæ nesten hele tida.  Va æ på jobb og gjorde en liten feil sa han » ja, det e jo det æ har sagt.  Du kan jo fan ingenting»

Etter flere måneder så ble æ sliten.  Sliten av tankekjøret. Æ va sliten av å bli piska med negativitet.  Æ som i utgangspunktet e veldig positiv, sleit med å finne glede.  Skyan ble veldig mørk.  Æ begynte å få tanka som » hvis æ dør så får alle det bedre».

Æ kunne gå en tur med hundan å håpe på at det kom en bil å kjørte over mæ.  Eller at hjerte bare stansa.  Det va så tungt å leve med mæ sjøl, at døden så æ på som en befrielse.  Slutt på piskinga.

Æ hadde ikke kontroll over hodet mitt lenger.  Det levde sitt eget liv.  Æ klarte ikke å stoppe tankan.  Dem overmanna mæ.  Dem vant.  Æ ga opp kampen.

Det gikk så langt at æ starta å planlegge korsen æ sku gjøre slutt på mæ sjøl.  Æ planla det.  Grundig.  Som alt anna æ gjør hær i livet, skulle æ avslutte livet på en skikkelig måte.  Sånn at dem som event fant mæ ikke ble altfor traumatisert.  Så syk i hodet va æ.

Æ starta en kjempe krangel med han David.  Han ble sur og for på hytta.  Akkurat som æ hadde planlagt.  Dattra mi va ikk hjemme.  Æ va aleina, akkurat som æ ville.  Æ drakk mæ dritings.  Spilte Meliassa Horn sin sang «Falla fritt» på full styrke.

Vad vill du säga när allting är sagt
Vad vill du känna när någon tagit din makt
Du vill att jag ska sjunga
Men bara om sånt som hör till sitt
Men ska jag sjunga
Då ska det finnas tid att sjunga fritt

Vem vill du spela när du lagt alla kort
Hur vill du leva när tiden går för fort
Du vill att jag ska känna
För något som aldrig känts som mitt
Men ska jag känna
Då ska det finnas tid att känna fritt

Hur ska du veta om ingen lärt dig hur
Hur ska du våga chansa
Du som aldrig haft nån tur
Du vill att jag ska älska
Med nån som bara älskar sitt
Men ska jag älska
Då ska det finnas tid att älska fritt

Vad ska jag skriva för att du ska bli berörd
Hur högt ska jag skrika
Varje gång jag vill bli hörd
Du vill att jag ska falla
Mot något som du har gjort till ditt
Men ska jag falla
Då ska det finnas tid att falla fritt

Å svelgte tabletter.  Masse tabletter.  Endelig tenkte æ.  Endelig skal æ få hvile.  Ikke mere slossing. Nu stoppe piskinga snart.

Æ la mæ ned på senga og kjente tabelettan begynte å virke.  Æ tenkte på ka som ville skje nu.  Ka skjer nu hvis æ dør.  Møte æ ho mamma?  Blir det bare mørkt?

Plutselig ser æ dattra mi foran mæ.  Sorgtung.  Han David.  Ka må dem igjennom hvis æ dør.  Korsen blir livet for dem?  «Herregud Sølvi ka i helvete e det du gjør!  Ka e det du har gjort?!»

Æ tok opp telefon. Ringte ei venninna som e sykepleier og jobbe på AMK.  Snøvla frem ka æ hadde gjort.  Hyl skreik.  Ho snakka med mæ mens ho kjørte til mæ,  Fikk mæ ut i bilen og på sykehuset. Æ ble lagt inn, og dagen etter ble æ flydd til Unn.

Så syk kan man bli.  Hvis man ikke ber om hjelp.  Så mye kan hjernen ta over dæ hvis du lar den få lov.  En syk hjerne trenge profesjonell hjelp.  I form av terapi og ofte medikamenta. Man må ikke slite aleina! Livet e så vakkert på godt og vondt.  Avslutte man det, vil man aldri føle igjen.  Ingenting e verre enn å ikke føle nå.  Ingenting e verre enn å dø.

Æ trur at mange tenke at e man deprimert så kan man se det på personen.  Det e langt fra sannheta.  Folk kan være dypt deprimert men allikevel smile og oppføre sæ noenlunde normalt. Selv min egen kjæreste viste ikke kor deprimert æ va før det smalt.

Det va ikke en spesiell livshendelse som gjorde mæ deprimert.  Æ hadde det trygt og godt og livet va helt på G kanskje for første gang i mitt liv.  Koffer kom æ så ut av balanse da?  Va det traumer og sorg æ har opplevd tidligere i livet som hadde hopa sæ opp i kroppen min?  Eller va det en bipolar lidelse som fucka opp i signalstoffan så det ble ubalanse? Va det anurisman i hodet mitt som laga krøll i topp lokket?  Kanskje det va alt det!  Ei skikkelig smørja som kokte sæ sammen.

Æ e veldig glad for at æ ikke gjennomførte det æ hadde planlagt.  Æ elske livet mitt.  Æ elske å leve!  Æ e veldig glad for at hjernen min friskna til med behandling.  Æ har heldigvis ikke hatt sånne mørke tanka siden.  Å gå igjennom det æ gjorde e det tyngste æ har opplevd.  Det va tungere enn å oppleve hjerneblødninga og rehabiliteringa som fulgte med.  Kanskje fordi æ ikke hadde kontroll over mæ sjøl.  Det hadde æ jo ikke når æ ble fysisk syk heller, men da mista æ kontroll på en anna måte.

 

Avvik fra ukeplanen!

Det skjer fra tid til annen.  At æ gjør nå spontant.  Nå som ikke e planlagt og tenkt nøye gjennom.  Litt på trass.  Litt» fuck you fatique æ leve livet mitt som æ vil»!  Og det e helt greit at æ gjør det.  Bare det ikke sklir helt ut.

I morrest når æ våkna så kjentes det i hele kroppen at æ nok hadde vært litt for lenge i stallen i går.  Gjort akkurat litt for mye, så balansen ikke va i chakra makra og batteriet begynte å blinke rødt.  Æ va ikke helt på felgen, men langt nok nede på batteribaren til at det kjentes.

Æ brekte mæ opp av senga, fikk i mæ mat å kaffe intravenøst.  Neida, æ drakk den på vanlig måte, men æ drakk mange koppa.  Kjørte i stallen og slapp ut hestan, dro hjem og flata ut på sofaen.  Æ tenkte i mitt stille sinn » why Sølvi…Koffer må du overdrive hele tida».  Æ vet jo svaret.  Det e så deilig!  Så deilig å holde på med nå æ elske.  Det e så kos å være i stallen.  Det e ikke bare bare å bryte opp å tenke fornuft.

Æ lå på sofaen og prøvde å manne mæ opp til trening med samboeren min når han va ferdig på jobb.  Hver cella i kroppen min stiritta imot.  På sånne hær daga, så må æ pushe mæ sjøl.  Æ lå å halvsov når telefon ringte.  Ei venninna av mæ som lurte på om æ ville være med på kafe.  Ja!  Æ nølte ikke et sekund.  En bytur va akkurat det æ trengte.  For å karre mæ i dusjen å komme mæ i gang.

Mens æ dusja så planla æ.  Litt forandring i planen i dag.  Fær på kafe, fær på jobben til samboer og slapp av litt, så trene.  Veldig fornuftig syns æ sjøl.  Æ va på kafe en times tid.  Kosa mæ med deilig pai og kaffe.  Fikk skravla med venninna mi som æ ikke har gjort på flere måneder.  Vi fikk cahsa opp, ka vi gjorde, kor vi va i livet.  Kjempe koselig.  Etter kafe gikk vi innom nån butikka.  Æ shoppa ikke, bare skravla med folk og så på produkter.

Etter to tima sa æ at æ va fornøyd.  Det va ho å.  Man treng ikke være syk/skada for å bli sliten av en bytur..  Æ dro innom jobben til gubben, sa at trening i dag nok ikke blir aktuelt.  Heller ikke nå middagslaging.  Det va selvfølgelig greit for han.

Når æ kjørte hjem følte æ mæ kjempe fornøyd.  Sliten men glad.  Det ble ikke trening i dag heller.  Æ skippa den i går å.  Men i morra skal æ trene.  Da e det ingen bønn for da har æ Pt time.  Den e ikke like lett å skippe 🙂  In a way så har æ jo trent i dag.  Mentalt trening på bytur.  Hodet mitt har blitt trigga med lyda, folk og multitasking.  Det e en viktig form for trening for et skada hode.  Å best av alt, best av alt e at æ har fått litt sosial kos.  Det leve æ lenge på!

Av og til må æ velge bort ting, og adde nå anna isteden.  Av og til e det hensiktsmessig og fornuftig.  Nån gang e det veldig smart å ikke bare ha fokus på trening.  Man må kose sæ litt med livet fra tid til annen!

Carpe Diem!

Landbruksskolen og mamma

 

Som 16åring så rømte æ hjemmefra.  Eller æ dro på skole.  I teorien så rømte æ.  Vekk fra ei mor som va kreftsyk, strålebehandling, cellegift og alt det andre som følge med en sånn alvorlig sykdom.  Æ søkte mæ på landbruksskole, og kom inn i Trønderlag.  Dagen før æ reiste va æ på besøk hos ho mamma på sykehuset.  Ho hadde fått spredning av kreften fra kne, til lunga, nyra og sikkert andre organa som æ ikke huske.  Ho va på sykehuset fordi ho hadde vært gjennom en operasjon.  Ho lå på oppvåkning eller intensiven,  det huske æ ikke.  Det æ huske e at æ va innom for å si hade til ho.  Ho gråt og klemte mæ og sa » lillegullet nu må du ta vare på dæ sjøl»  Æ ga ho en klem tilbake, men kunne ikke komme mæ fort nok ut derfra.

Ho skjønte jo selvfølgelig at det antagelig va siste gang ho så mæ.  Det skjønte ikke æ.  Eller kanskje æ gjorde det, men æ va flink å fortrenge.

Så æ reiste til Kolvereid på en hyper kristen landbruksskole.  Bodde på internat med masse ungdom fra hele landet.  Æ stortrivdes.  Selv om dem febrilsk prøvde å omvende de som ikke va veldig kristen til å bli det.  Det va bønnemøta, og lovnad om helvete hvis man ikke levde etter det bibelen sa.  De fleste av oss fant oss nu i det.  Dem  måtte nu bare jamre, vi levde nu som vi alltid hadde gjort.  Festa og kyssa med guttan 😉  Vi hadde det trygt, fikk mat og ble ivaretatt.

Æ snakka med ho mamma nån gang på telefon.  Ikke ofte.  For æ hadde behov å ha avstand.  I Oktober samme år som æ va begynt på skolen stod æ i telefon automaten ( ja æ e såpass gammel at æ levde når dem eksisterte).  Æ ringte å ringte.  Syns det va rart at ingen tok telefon.  Æ viste jo at ho va dårlig, og at hjemmesykepleien va innom flere ganga om dagen for å gi ho smertestillanes.  Så dem va hjemme.   Æ ringte sikkert 7 gang før nån tok telefon.  Det va ei fra hjemmesykepleien som tok telefon.  Æ skjønte det med det samme æ hørte stemmen hennes at nå va skjedd.  «Vent litt Sølvi så skal du få snakke med far din»  Ho mamma va død.

Æ knakk selvfølgelig sammen i telefonboksen.  Nu va dagen som æ hadde frykta i så mange år kommet.  Ikke bare frykta, for det hendte at æ håpa at ho skulle dø.  Så det kunne være over.  Endelighet.  Ikke mer uvisshet.  Husmora og ei venninna kom å henta mæ.  Husmora gråt, æ gråt.  Nei æ hylskreik.  Vi dro opp til huset hennes, og ho begynte servere mat!  Akksom mat e det man treng når man har en krise?!  Vi satt der rundt stuebordet.  Å grein.  Ho reiste sæ opp og sa » Sølvi,  æ vil spille en sang til dæ»  Ho satt på Bjørn Eidsvåg ,Eg ser.  Til og med i dag når æ høre den sangen tenke æ på den dagen.

På flyet hjem va æ i godt humør.  Helt til vi landa i Kirkenes.  Da kom virkeligheta inn på mæ.  Etter nån daga spurte han pappa mæ om æ ville se ho mamma.  Han ville ikke at æ skulle det, men æ ville.  Så vi dro ned på begravelsesbyrået.  17 år gammel, og æ så mitt første lik.  Det ligna ikke ho mamma.  Dem hadde tatt negelakk på ho, og det syns æ va helt feil.  Æ trur til og me den va rød.  Mene bestemt at ho hadde leppestift  på.  Ho va kald, og stiv.  Selvfølgelig ho hadde vært død i flere daga.  Det føltes ikke ut som det va ho.  Det va bare et skall. Uvirkelig, at æ aldri mer skulle få snakke med ho.

Æ huske ikke så mye av begravelsen og alt det som følge med et dødsfall.  Igjen så e æ en jævel på å fortrenge.  Æ dro tilbake til skolen, og prøvde å leve som før.  Å det klarte æ på et vis.  Dro hjem til jul, og syns det va helt jævlig.  Ho mamma va jo limet i familien,  den som ga omsorg, som va der for oss.  Jula uten ho va ikke jul.  Mulig det e derfor æ ikke e så glad i jula?

Æ gjorde mæ ferdig med første året på et vis.  Kom hjem og jobba i et fjøs på sommern, og dro tilbake til landbruksskolen på høsten for å starte agronom utdanninga.  Den jula, dro æ ikke hjem,  Men fikk låne ei leilighet av en av læreran og feira jul aleina.  Fattern hadde fått sæ ei ny dama, og æ hadde ikke lyst å komme hjem å se ei ny dama i huset våres!

Æ hadde ei fin jul aleina.  Det va ikke trist i det hele tatt. Mulig æ har fortrengt det å. Æ  huske i alle fall at æ kosa mæ med god mat ( pølsa og makaroni) og slappa av på en tom landbruksskole.  Helt tom va den jo ikke, for de fleste av læreran bodde i hus og leiligheter på skoleområdet.

Evnen til å fortrenge, kan man jo diskutere om det e bra eller ikke.  Spør man en psykolog, vil han nok si det e ikke hensiktsmessig.  Fordi kroppen huske, selv om hodet kanskje ikke gjør det.  For mæ har det redda mæ mer enn en gang.  At æ har evne til å stenge av når ting e svart.  Å når æ e klar for det, bearbeide æ det æ har opplevd litt å litt.  Det e ikke alt æ gidd å bearbeide.  Nå syns æ e helt  på sin plass at det e fortrengt, fordi nån følelsa e rett og slett for vond å huske.  Æ brukte og bruke fortsatt humor til å komme mæ gjennom vanskelige ting.  Ikke for å spøke det bort, og bagatellisere men fordi det gjør det lettere.  Det hjelpe faktisk mæ å se livet fra en litt humoristisk side, og ikke bare ta innover sæ alt som e trist og leit.

Nu klarte ikke å fullføre skolen.  Livet va blitt litt for kaotisk, så æ slutta skolen like før æ skulle ta eksamen.  Dømmen om å bli bonde ble ikke realisert.  Å det va kanskje like greit.  Æ va hjemme ei lita stund, og så rømte æ igjen.  Den hær gangen til Oslo.  Men det e ei anna historie.

 

 

 

Furuset og morra blues

Nu sitt æ hær med en skikkelig friele kaffe igjen!  På balkongen til han bror på Furuset.  Vi kom fra Burgas i natt, og han bror va så kjekk at han henta mæ på flyplassen.  Æ va så sliten når vi landa, at æ hadde ikke klart å komme mæ inn til Oslo på egen hånd. Eller æ hadde nok klart det, men det ville bli hardt.  Sjekk inn i Burgas va traumatisk.  Varmt så inni h, en million menneska ( jada æ overdrive litt.  Va sikkert ikke mer enn 8000), å et støynivå som va alt anna enn helsefremmede.  Det nytta ikke å bruke øreproppan, dem klarte ikke å stenge støyen ute, så æ måtte ha musikk på full guffe.  På flyplassen i Burgas, på flyet og helt til vi kom ut fra Gardemoen.

Æ knaska paracet som sukkertøy, for som æ har sagt før så får æ ei sinnsyk hodepine når æ blir så sliten som æ va i natt.  Men dem hjalp ikke.  Å høre på musikk når æ e så sliten e heller ikke behagelig.  Men det hjelpe litt på å stenge av alt bakgrunnsstøyen, så det e å foretrekke.

Når vi landa på Gardemoen va æ sliten og sur.  Gubben irriterte mæ, ungan irriterte mæ ja alt og alle irriterte mæ.  Æ tenkte med mæ sjøl, at æ skal aldri ut å reise igjen!  Æ skal flytte i ei gamma langt fan i vold oppe på et fjell!  Aleina.  Å e det fuglekvitter rundt mæ så skal æ skyt dem ned!  Ja man kan trygt si at det va ikke mye positivitet å spore hos ho Monsen den hær natta.  Æ trur ikke æ sa hade til verken gubben eller ungan før æ hoppa i bilen til brodern.

Nu har æ hatt ei god natt søvn, sitt hær med nytrakta kaffe, og nyte stillheta.  For det e deilig stille hær på Furuset.  Ingen syremusikk fra ørten bara, ingen fulle finnlendera som synge karaoke.  Nu skal æ prøve å slappe av å kose mæ nån daga.  Møte gamle venna, diskutere politikk , krig og fred med den kloke litte eldre brodern.  Og så skal æ bare nyte livet til det fulle!  Akkurat det e æ god til.  Når æ bare bestemme mæ for det! 🙂

Det kunne vært værre..

 

Den strofen har æ hørt sånn 1 millioner ganga.  Jepp, æ kunne vært lam, hatt afasi, vært hjernedød.  Vært død.

Når æ har en ræva dag, blir æ bare provosert når nån kommer med den strofen til mæ.  For på dårlige daga, så kan ikke livet bli mye verre.  Det e i alle fall  sånn det føles.

På de dagan der selv tannpussen føles som om æ bestige Mount Everest, der klikkinga fra datamusa til samboeren min føles ut som  kniva i hodet, der smertan og stivheta i kroppen tar overhånd, de dagan hjelpe det ikke å tenke at det kunne vært verre.  Heller ikke de dagan æ savne jobben min, og det sosiale livet æ hadde før.  De dagan æ ikke klare å være positiv.  For det skjer at selv æ som i utgangspunktet e veldig positiv blir lei, og syns alt e dritt.

Av og til skulle æ ønske at folk som «bagatelliser» plagan mine, kunne kommet inn i kroppen min å følt det æ føle.  En times tid.  Så kunne vi hatt en samtale om at det kunne vært verre.

Æ e jo klar over det.  Det har jo vært verre.  Mange har det mye værre enn mæ! Men å «trøste» nån med den strofen , blir litt som å si til nån som har mista et barn, » men du har jo en til»  Eller nån som har måtte amputerte en fot, » du har jo heldigvis en til».

Æ skjønne jo det at folk mene godt med å si det. Trøste litt, eller få mæ til å se det positive i det. Kanskje e æ litt hårsår?  Eller kanskje æ bare e et menneske som blir litt lei innimellom.

For det finns ikke nå verre enn å få livet totalt forandra fra det som man e vant med.  Det tar en evighet å bygge sæ et nytt liv.  Å det e knall tøft!

Æ har gått på en smell..Igjen!

 

I går hadde vi en nydelig dag på stranda.  Etter flere tima i sola, dro vi på hotellet for å slappe av litt.  Æ hadde ikke en, men 2 lura før vi spiste middag.  Prøvde å ladde opp til kvelden.

Følte mæ enda litt sliten etter middagen, men vi hadde planlagt å gå til gamle Nessebar og se litt i butikkan.  Så æ påkosta mæ mitt største smil og leita fram alt æ hadde av positiv energi før vi trødde over moloen til byen.  På vei over forstod æ at det va nå spesielt som skulle skje i byen.  Det va sikkert 30 000 menneska som gikk over moloen.  Det va masse politi, og høy musikk fra en scene.

Allerede nu burde æ ha hørt på fornuften og snudd.  Det e jo ingen skam å snu i tide sies det…Men ungan va så spent og glad.  Ja gubben å.  Så æ beit tennene sammen, og sa til mø sjøl» Pust med magen.  Det hær går bra.  Du treng ikke bli så lenge. Positive tanka», og alt anna skit æ kunne komme på.

Etter et par time i butikka, med ikke lenger 30 tusen, men 100 000 menneska, kjente æ at æ va i ferd med å gå på en kjempesmell.  Æ begynte å snøvle når æ prata, leita etter rette ord, og føltes som æ sjangla litt.  Æ måtte gripe tak i han David når vi sku ned ei trapp, for æ stolte ikke på beinan lenger.  Utrulig kor den styre den hjernen.  Prøvde febrilsk å gi mæ tegn på at den trengte hvile.

Vi starta på turen over moloen til hotellet. Æ hadde løst å slå mæ gjennom folkehavet, og va rimelig desperat.  Høy bulgarsk musikk som dundra i hjernen min. Han David så på mæ å sa» y are fucked.  And you gnna be like this for a week now!»  Neida, prøvde æ å trøste han mens vi hasta tilbake til hotellet.  Æ treng bare å sove!  I heisa opp til rommet kjente æ tåran presse på.  Fan å at man aldri lære!!

Æ kom mæ inn på rommet, og rett i seng. Lå med lukka øya og prøvde å ikke tenke på nå som helst.  Æ trur æ sovna før hauet landa på puta.    Æ hadde vell sovet en halv time da æ våkna til nån kjempe smell.  Det va ikke i hodet mitt, men et sinnsykt fyrverkeri fra byen.  Æ gikk ut på balkongen å stod å så på et fyrverkeri æ aldri har sett maken til.  Det va vakkert.  Men æ kan ikke si nå anna enn at æ va glad for at æ va inne på hotellet, og ikke i byen når dem fyrte det opp..

Klarte ikke å sove igjen etterpå.  Følte mæ som en overstimulert baby.  Hodet mitt hadde nok engang fått alt for mange inntrykk.

Til slutt sovna æ nu.  Å våkna utslitt.  Pusha mæ sjøl ned med familien til stranda.  Pusha mæ sjøl til å være positiv, pusha mæ til å være sosial.  Å æ vet æ må pushe mæ resten av tida her i Bulgaria.  Samme når æ skal være i Oslo i 2 uker.  Æ e blidd en jævel på å pushe mæ sjøl!  Å det går i en periode.  Så skjer det som ofte skjer.  Æ blir ligganes.  I flere uker. Shutdown!  Nån gang måneder før æ kommer mæ i balanse igjen.

Det e prisen æ må betale for kosen.  Prisen som må betales når æ overdrive og ikke hvile nok.  Under frokosten i dag hinta æ forsiktig at æ va litt sliten.  Æ har jo ikke lyst at familien må ta hensyn til mæ hele tida,  men æ kjente at å dra til en aqua park med 1000 unga som leke og hyle, ja det frista ikke.  Så æ spurte pent om det va greit at æ for å tok massasje og tyrkisk bad.  Det va enstemmig ja til det.  Mulig dem tenkte » yes! Endelig kan vi kose oss uten ho der som vi må passe på  heeele tia!» 😉  Det va iallfall veldig lurt.  100 min  tyrkisk bad, massasje, peeling og velvære.  Æ e så avslappa nu.  Føle mæ født på ny! Rabatammtimtim, chakra makra, jing og jang i vater!

Og det trengs.  For i kveld skal vi til Sunny Beach på tivoli, shopping og alt anna man nu gjør over der.  Det kommer til å bli hardt.  Selv om æ skal ha høreproppan limt på!  Æ vil nok bli straffa i morra.  Men æ tar  morra dagen når den kommer.  Vet at det ikke e det de lærde anbefale, men man kan ikke være smart hele tia!  Av og til må man leve i nuet!  Carpe diem 🙂