Styrketrening

Under mitt første rehabiliterings opphold va det mye fokus på styrketrening.  Æ klarte knapt å løfte arman over hodet, å hadde fortsatt problemer med å gå i trapper.  Stavan va krykkan mine, å æ tryna ofte når æ gikk i litt ulendt terreng.  Gikk æ over 100 meter måtte æ legg mæ ned.  Æ va svak.  Man miste mye muskla av å være sengeliggende.  Balansen va så dårlig at æ kunne ikke stå på en fot mer enn 2 sek før æ tok overbalanse.  Etter 4 uker med trening i Alta stod æ 16 sekunder!  Å æ kunne gå  lengere distanser.  Det va en enorm oppadstigende kurve i formen min.  Æ dro hjem med masse pågangsmot.

Vell hjemme bestemte æ å min bedre halvdel oss for å begynne å trene på Evo.  Æ som før syntes folk va litt loco som brukte tida si på et treningssenter isteden for å nyte naturen å trene ute!  Brukte treningsprogrammene som æ hadde fått laga i Alta, og trente nesten hver dag.

Æ har prøvd mange forskjellige treningsformer.  Svømming, ridning, sykling, ski, ja det meste.  Men det e bare styrketrening æ klare å gjøre regelmessig.  Det e å den eneste treningsformen som faktisk gir mæ litt energi.  Alt anna æ gjør av aktivitet gjør mæ utmatta.  Æ vet egentlig ikke koffer det e sånn.  Koffer blir æ mer sliten av å gå en rolig tur med hunden enn 45 min styrketrening på Evo?  Mulig det e fordi at når æ trene styrke, så e det en «rolig» form for trening for hjernen min og for kroppen.  Konsentrert om en ting av gangen.  Løft vekta 10 gang, gjenta 3 gang.  Over til neste øvelse.  Hjernen min like det i alle fall,  og belønne mæ med påfyll av energi!

2x 14 kg! Rekorden min e 2x 20 kg. Amazing når man tenke på at æ kunne bare røre en finger når æ våkna fra koma 🙂

Kanskje det kommer av at når æ e ute å går tur med hundene så vandre tankan mye.  Når æ trene styrketrening så konsentrere æ mæ veldig om øvelsen æ gjør.  Det e ikke plass for andre tanka.

Æ har trent på Evo i 3 år nu.  Gjennomsnittlig 4 daga i uka.  Nån uker trene æ 6 daga.  Men aldri mer enn 1 time.  Og æ oppleve en kjempe fremgang.  I styrke, bevegelighet og balanse.  I sommer anskaffa æ mæ en PT (personlig trener).  Va litt lei de programman æ hadde, og ville lære nå nytt.  Det e nok det lureste æ har brukt peng på.  Nu trene æ 1 gang i uka med PT, og resten av dagan med program som han har laga til mæ.  Å fremgangen e formidabel etter at æ begynte å trene med han.

Han David kan nu mustre litt når han betale regninga.  «1700 kr for at du skal ha ei fin rompa å se på mens du trene!»  Det kan være ganske motiveranes skal æ si dokker!  Vi e skjønt enig at det e bedre å bruke penga på helsa enn på potteplanter og nye gardina, og mustringa vare bare de minuttan det tar å betale regninga 😉

Går det for mange daga uten styrketrening straffe det sæ.  Kroppen min begynne å verke som ei kraftig tannpina.  Hodet mitt blir tregere, og balansen verre.  Det skal ikke mere enn 3 daga pause fra treninga så sjangle æ litt når æ går.  Æ prøve derfor å holde treninga i gang.  Men det e ikke alltid det går.  Nån perioda som for eksempel nu i sommer, så har æ vært bortreist.  Nån perioda e æ rett å slett for dårlig form til å trene.

Hadde æ vist det æ vet i dag, hadde æ drevet med styrke trening hele livet.  Det lønne sæ.  Man blir sterk fysisk og psykisk av det.  Og best av alt, det e faktisk deilig!  Det e deilig fordi man merke fremgangen så godt.  Æ føle mestring hver gang æ har gjennomført ei økt.  Æ har til dags dato aldri angra for at æ har dratt på trening.  Æ har angra de gangan æ ikke har dratt.

Har du flørta med tanken om å begynne på et treningssenter men ikke tør fordi du trur du ikke ser bra nok ut, kan eller ikke har tid?  Evo e for eksempel oppe fra 05 til 00.  Man treng ikke trene en time.  Man kan trene 15 minutter.  Det e 15 minutter vell anvendte minutter for helsa.  En PT time koste rundt 500 kr.  Da får du et program skreddersydd for dæ og dine behov.

Det e folk der fra ungdom til 70 åran.  Alle fasonger, alle typa menneska.  Prøv det!  Æ e 99% sikker på at du kommer til å like det!

Styrketrening kan gi deg en velproporsjonert kropp og en rekke helsefordeler. Det styrker skjelettet, musklene og leddene og bidrar derved til å forebygge arbeids- og belastningsskader og beinskjørhet. Det styrker hjerte og lunger, gir deg en bedre fordøyelse, balanse, nattesøvn, selvtillit og et bedre forhold til din egen kropp. Det kan også redusere symptomer og tegn på mange kroniske sykdommer, som slitasjegikt, ryggsmerter, fedme, hjertesykdom, depresjon og diabetes (https://nhi.no/trening/aktivitet-og-helse/ulike-typer-trening/styrketrening/).

Hvis ikke det e motiveranes så vet ikke æ 🙂 Opp av sofaen, ut å tren!  Go helg!

 

 

The brakedown

I dag poste æ et innlegg som æ har vært veldig i tvil på om æ skal dele.  Det e veldig personlig, og æ har vært usikker på om det e nå point å fortelle så grundig ka æ gikk igjennom når æ va deprimert.  Æ har gått mange runda med mæ sjøl.  Kjent på nervøsiteten med at æ skal gjøre det offentlig.  Fortelle til alle kor syk æ va.  Kor peise loco æ va.

Holde det ikke bare å fortelle at æ va deprimert å hadde et ønske om å dø?  Men så tenke æ…æ har posta innlegg der æ fortelle detalja om om hjerneblødninga mi, kognitiv svikt, urininkontinens og sexlivet mitt.  Koffer ikke fortelle korsen det va når æ va psykisk syk?

Svaret e jo selvfølgelig fordi det e pinlig.  At tøffe pretty smarte mæ gikk på en megasmell.

De tre æ har i livet mitt som æ ser på som mine nærmeste og viktigste har lest det hær innlegget, og det æ har skrevet om Dps (men som ennu ikke e posta).  Dem sir æ bør gjøre det, være dønn ærlig å klæ mæ naken.  Fordi det kan bidra til at fordomma mot psykiske lidelsa minke, og forståelsen øke!  Og ikke minst så kan det hjelpe andre som slit.

Så folkens..Ho Sølvi poste det hær med hjertet i halsen og vondt i magen.  Men æ gjør det.  Æ har da opplevd verre ting i livet enn det hær!  Æ e tøff! Æ tørr!

Det e rart det hær med depresjon.  Korsen hjernen våres kan bli helt fucka.  Skremmanes rett og slett. For en makt hode har. Æ e ikke sikker på katti det starta.  Eller koffer.  Koffer fikk æ mørke tanka?  Ka fan skjer inne i hodet når man begynne å tenke negative tanka?

Det va ikke så mange som viste at æ sleit.  Når æ va lammi folk va normal.  Stort sett så flirte æ å skøya som æ bruke.  Kanskje æ trakk mæ litt unna sosiale sammenkomsta, men æ va pretty normal.  Nån av mine nærmeste viste at æ hadde det litt tungt, men ikke kor tungt æ egentlig hadde det.

 

Det starta vell på sein høsten i 2014.  Æ begynte å slite med å få sove.  Hadde masse tankekjør.  Bekymringa.  Selv granskning.  Va æ e godt menneske?  Va æ bra nok? Klok nok?  Pen nok?  Fin nok kropp?  Elska han David mæ?  Korsen kunne han elske mæ.  Æ va langt fra perfekt.  Hadde så mange feil.  Syns dattra mi at æ va ei god mor?  Æ syns ikke det.  Æ syns æ hadde feila.  Som mor, som kjæreste som menneske.  Æ va en feilkonstruksjon.

Æ gjorde mange idiotiske økonomiske valg i den tida alt va mørk. Som gjorde alt verre. Som førte til at depresjon og selvforakten ble forværra.

Inne i hodet mitt va det et kjør av negative tanka.  Alt omhandla mæ som menneske.  Det va som det satt en jævel på innsida av hodet mitt å piska mæ.  Fortalte mæ kor verdiløs æ va.  Han piska mæ nesten hele tida.  Va æ på jobb og gjorde en liten feil sa han » ja, det e jo det æ har sagt.  Du kan jo fan ingenting»

Etter flere måneder så ble æ sliten.  Sliten av tankekjøret. Æ va sliten av å bli piska med negativitet.  Æ som i utgangspunktet e veldig positiv, sleit med å finne glede.  Skyan ble veldig mørk.  Æ begynte å få tanka som » hvis æ dør så får alle det bedre».

Æ kunne gå en tur med hundan å håpe på at det kom en bil å kjørte over mæ.  Eller at hjerte bare stansa.  Det va så tungt å leve med mæ sjøl, at døden så æ på som en befrielse.  Slutt på piskinga.

Æ hadde ikke kontroll over hodet mitt lenger.  Det levde sitt eget liv.  Æ klarte ikke å stoppe tankan.  Dem overmanna mæ.  Dem vant.  Æ ga opp kampen.

Det gikk så langt at æ starta å planlegge korsen æ sku gjøre slutt på mæ sjøl.  Æ planla det.  Grundig.  Som alt anna æ gjør hær i livet, skulle æ avslutte livet på en skikkelig måte.  Sånn at dem som event fant mæ ikke ble altfor traumatisert.  Så syk i hodet va æ.

Æ starta en kjempe krangel med han David.  Han ble sur og for på hytta.  Akkurat som æ hadde planlagt.  Dattra mi va ikk hjemme.  Æ va aleina, akkurat som æ ville.  Æ drakk mæ dritings.  Spilte Meliassa Horn sin sang «Falla fritt» på full styrke.

Vad vill du säga när allting är sagt
Vad vill du känna när någon tagit din makt
Du vill att jag ska sjunga
Men bara om sånt som hör till sitt
Men ska jag sjunga
Då ska det finnas tid att sjunga fritt

Vem vill du spela när du lagt alla kort
Hur vill du leva när tiden går för fort
Du vill att jag ska känna
För något som aldrig känts som mitt
Men ska jag känna
Då ska det finnas tid att känna fritt

Hur ska du veta om ingen lärt dig hur
Hur ska du våga chansa
Du som aldrig haft nån tur
Du vill att jag ska älska
Med nån som bara älskar sitt
Men ska jag älska
Då ska det finnas tid att älska fritt

Vad ska jag skriva för att du ska bli berörd
Hur högt ska jag skrika
Varje gång jag vill bli hörd
Du vill att jag ska falla
Mot något som du har gjort till ditt
Men ska jag falla
Då ska det finnas tid att falla fritt

Å svelgte tabletter.  Masse tabletter.  Endelig tenkte æ.  Endelig skal æ få hvile.  Ikke mere slossing. Nu stoppe piskinga snart.

Æ la mæ ned på senga og kjente tabelettan begynte å virke.  Æ tenkte på ka som ville skje nu.  Ka skjer nu hvis æ dør.  Møte æ ho mamma?  Blir det bare mørkt?

Plutselig ser æ dattra mi foran mæ.  Sorgtung.  Han David.  Ka må dem igjennom hvis æ dør.  Korsen blir livet for dem?  «Herregud Sølvi ka i helvete e det du gjør!  Ka e det du har gjort?!»

Æ tok opp telefon. Ringte ei venninna som e sykepleier og jobbe på AMK.  Snøvla frem ka æ hadde gjort.  Hyl skreik.  Ho snakka med mæ mens ho kjørte til mæ,  Fikk mæ ut i bilen og på sykehuset. Æ ble lagt inn, og dagen etter ble æ flydd til Unn.

Så syk kan man bli.  Hvis man ikke ber om hjelp.  Så mye kan hjernen ta over dæ hvis du lar den få lov.  En syk hjerne trenge profesjonell hjelp.  I form av terapi og ofte medikamenta. Man må ikke slite aleina! Livet e så vakkert på godt og vondt.  Avslutte man det, vil man aldri føle igjen.  Ingenting e verre enn å ikke føle nå.  Ingenting e verre enn å dø.

Æ trur at mange tenke at e man deprimert så kan man se det på personen.  Det e langt fra sannheta.  Folk kan være dypt deprimert men allikevel smile og oppføre sæ noenlunde normalt. Selv min egen kjæreste viste ikke kor deprimert æ va før det smalt.

Det va ikke en spesiell livshendelse som gjorde mæ deprimert.  Æ hadde det trygt og godt og livet va helt på G kanskje for første gang i mitt liv.  Koffer kom æ så ut av balanse da?  Va det traumer og sorg æ har opplevd tidligere i livet som hadde hopa sæ opp i kroppen min?  Eller va det en bipolar lidelse som fucka opp i signalstoffan så det ble ubalanse? Va det anurisman i hodet mitt som laga krøll i topp lokket?  Kanskje det va alt det!  Ei skikkelig smørja som kokte sæ sammen.

Æ e veldig glad for at æ ikke gjennomførte det æ hadde planlagt.  Æ elske livet mitt.  Æ elske å leve!  Æ e veldig glad for at hjernen min friskna til med behandling.  Æ har heldigvis ikke hatt sånne mørke tanka siden.  Å gå igjennom det æ gjorde e det tyngste æ har opplevd.  Det va tungere enn å oppleve hjerneblødninga og rehabiliteringa som fulgte med.  Kanskje fordi æ ikke hadde kontroll over mæ sjøl.  Det hadde æ jo ikke når æ ble fysisk syk heller, men da mista æ kontroll på en anna måte.

 

Forvirring

Det e så rart når æ oppleve at æ e forvirra.  Det e jo ikke alltid æ merke det.  Før etterpå.  At æ e helt på bærtur. Men æ kan sitte å snakke med nån, enten om hverdags ting eller i et møte.  Å midt i ei setning så bestemme hjerne cellan mine sæ for at det e på tide med en kaffe pause.  Helt plutselig blir det en kortslutning inne i hodet mitt.  Det blir tomt hus å ingen hjemme.  Æ kan kvekke til.  Ka fan va det vi snakka om.  Ka skulle æ til å si?  Når det skjer så kan du nesten høre hjernen min knake.  Æ prøve fortvilt å starte den igjen.  Rope ut at nu må pinadø kaffepausen være over!

Æ bruke enormt med energi da.  Nesten så æ mentalt bruke hjertestarter på hjernecellan for å få dem til å røre sæ igjen.  Fær dit dokker va på tur!  Ikke paus nu!

Det e en lammanes følelse når dem ikke virke.  Det blir bare blir ekko i hodet. Tomrom.  Kanskje litt som når man røyke sæ stein på cannabis.  Ja æ har gjort det nån gang.  I min ungdom.  Men det e en anna historie.  Det æ vil frem til e at æ får en følelse av å være veldig stein.  Ting går så langsomt.  Å så prøve æ å skynde det.  Tankan eller få frem ordan æ skulle.  Men det hjelpe ikke.  Så blir æ stressa.  Å det blir enda verre.

Av og til kan æ være kjempe forvirra når æ våkna om morran.  Det kan ta flere minutter før æ vet kor æ e, korsen dag det e og om det e morra eller natt.  Det skjer gjerne når æ har vært bortreist en periode og kommet hjem igjen. Eller hvis æ e veldig sliten. Virke nesten litt sånn at hjernecellan mine trenge tid på å venne sæ til forandringer eller at dem blir så sliten at dem ikke klare jobben sin.

Når æ e på nye plassa, så rote æ mer.  Eller e mer forvirra.  Det samme når fatiquen e sterk. Det e har hendt at æ har tatt heisen til feil etasje, og fortvilt prøvd å komme mæ inn på rommet.  Så virke ikke nøkkelen.  Så kommer katstrofefølelsen frem.  Æ blir kjempe stressa.  Begynne å planlegge ka æ skal gjøre.  For den automatiske tankegangen funke ikke så godt lenger.  Hadde det skjedd når hjernen min va frisk, hadde det tatt mæ et nano sekund å skjønne at æ va i feil etasje. Ville skjønt med det samme ka æ må gjøre. Når hjernen e skada tar det litt lengere tid.  Fordi alt går så jævla sakte.

Æ kan komme ut fra doet på flyplassen å være totalt forvirra.  Fordi æ ikke e kjent, så bruke hjernen min enormt med energi på å resonere sæ i terrenget.  Kor i alle daga va det æ kom fra?  Korsen gate va det æ satt på?  Jobb hjerneceller, jobb!  Så lenge æ klare å beholde roen så klare æ å resonere fram til det rette svaret.  Korsen vei æ skal gå.  Bare det ikke skjer flere ting på en gang.  Som at nån kommer bort å begynne å prate med mæ, eller telefon ringe.

Nån gang kan æ bli veldig aggressiv når æ blir forvirra.  Ikke sånn aggressiv at æ klappe ned folk, selv om æ kanskje innerst inne kan ha løst til det…Men sånn at æ eksplodere litt.  Selgere har for eksempel en tendens til å ringe når æ holde på med nå viktig.  Nesten som dæm har radar for det.  Å står æ å konsentrere mæ om å lage middag og dem ringe, ja da kan æ bli ufin.  Dem e jo så sleip at dem bruke en halv time til å få frem poenget.  Om dem skal selge dæ nå, ønske støtte til nå, at du liksom skal få nå gratis, bare du binde dæ til dem i 7 år og handle for min 134000 krona.  Å æ e jo høflig til et vist punkt.  Sånn i starten før æ skjønne ka dem vil frem til.

Æ hata det sikkert før å.  Men nu hate æ det enda mere.  Fordi æ bruke en helvetes masse energi på å resonere mæ i samtalen å forstå ka dem vil frem til.  Æ kan bli forvirra.  Helt til æ forstår.

Forvirring e en tilstand som e prega av sviktende orientering for tid, sted, situasjon og/eller person.  Når man e forvirra, så e jo bevissthetsnivået påvirka selv om man e våken.  Det føles ganske fælt når det skjer.  For man miste kontrollen litt.  Ikke bare litt.  Man har ikke kontroll.  Man forstår ikke ka som skjer.  Der og da blir det tomrom, ingen signala mellom hjernecellan.  Forvirring e jo ikke en sykdom, men et symptom.  Et symptom på at hjernen min e skada.

Her e nån rapporta fra rehaben.  Et lite innblikk i kor pirrevirr æ va. Æ e ikke så ille nu.  Hjernecellan mine e blitt raskere og resonere bedre når æ blir confused .

2 Kunnsk/utv./psyk.: Trodde hun hadde vært i Hammerfest tidligere i dag, lo når hun fikk beskjed om at hun ikke har vært i der, lurte på hvor hun hadde vært da.

2 Kunnsk/utv./psyk.: Sier hun blir helt tomelumsk i hodet, vet ikke hvor rommet hennes er, finner ikke toalettet ol etter at hun byttet rom. Må ha tilsyn av samme grunn, har vært på vei og har gått ut av avdeling fordi hun ikke finner veien, vet ikke hvor hun skal. Husket ikke hva hun hadde pratet om med lege og spl. Savner besøk, tror hun ikke har hatt besøk på flere dager.

2 Kunnsk/utv./psyk.: Sier hun er veldig urolig inni seg. Sier dette kommer av at hun ikke får røyke. Var veldig rastløs frem til kl. 17.00. Etter dette har hun vært rolig, hvilt, sittet med de andre medpas., trent og vært på rommet.Hun husker ikke hvem som har vært her, men når u.t. forteller hvem som var her, husker hun det. Finner ikke rommet sitt. har gått inn på naborommet flere ganger.

2 Kunnsk/utv./psyk.:Rolig dag, sier at hun kjeder seg og ønsker å komme bort fra sykehuset- Finner godt fram i avdelinga, og har trillet en tur opp på Med B alene uten å si ifra først. Hun ventet på samboeren som skulle ta henne med på tur rundt sykehuset. Personalet ringte etter henne og hun kom tilbake til 1.etg., – sto utenfor heisa og var usikker på veien inn til FMR. Pas husker fra gårdagen. .

2 Kunnsk/utv./psyk.: Klarer ikke å orientere seg i avdelingen. Husker enkelte ting, mens andre ting glemmer hun i løpet at et minutt.

Heldigvis så klare æ å få cellan til å virke igjen når æ merke at æ ikke e helt på nett.  Æ e ikke «dement» 24/7.  Æ e langt mindre forvirra i dag enn æ va for bare et år siden.  Det går fremover det å.  Følelsen e derimot like ille når det skjer i dag som før.  Den e ikke forandra.  Følelsen av usikkerhet, litt panikk og uro.  Æ kan bli engstelig helt til æ klare å forstå.  Helt til hjernen min har kobla sæ på igjen.

Det e nok på grunn av forvirringa æ oppleve at æ planlegge så mye.  Gjør livet mitt veldig forutsigbart, for da oppleve æ det ikke så hyppig.  Stress e for eksempel en utløsende faktor.  Det samme overdrivelse av aktiviteter sånn at hjernen blir sliten.  Æ merke det godt at det e blitt bedre etter hvert som balansen mellom hvile og aktivitet e blitt bedre.

Etter å ha jobba over 20 år i helsevesenet har æ møtt på mange menneska som lide av demens eller Alzheimer. Dem slit og med forvirring og nedsatt hukommelse.  Nu vet æ korsen det føles.  Og æ kan faktisk forklare det og resonere over det.  Fordi æ e så heldig at æ ikke e permanent forvirra.  Hjernen min e flink og koble sæ tilbake når den tar sæ små pausa!

 

 

Hydrocefalus, shunt og coiling

Når æ nu først sku bli syk, så gjorde æ det skikkelig.  Æ e litt sånn.  Skal man gjøre nå, så gjør det orntlig!  Når æ va på min første kontroll sa nevrologen på Unn  » Sølvi, du har ikke hatt en fot i grava, du har hatt 1,5 fot i grava.  At du står hær i dag, og e så frisk e ikke mindre en et mirakel!   God helsehjelp, gode samegena og litt flaks kalle æ det 😉

En anna ting som æ trur har hjulpet mæ til å bli så frisk som æ e blitt, e sykepleierkunnskapan mine. Men selv om æ hadde dem, e det mye æ ikke viste, som æ har måtte lest mæ opp på, eller blitt lært opp med.

Anyway, på Kirkenes sykehus satt æ på rommet.  Å kjente at æ hadde ei stor kul i hodet.  Æ lurte fælt på koffer den va dær.  Og når æ så på magen min, så hadde æ en stor bandasje på.  Koffer har dem spretta opp magen min?  Æ skjønte ikke ingenting, og va mildt sagt bekymra.  Hadde dem fjerna nån organa fra mæ?!  På den tida hadde æ ikke innsikt i min egen sykdom.  Æ viste ikke helt ka som va skjedd mæ og kor syk æ va/hadde vært.

Æ fikk besøk av venninna mi som va lammi mæ når æ ble syk hjemme.  Ho forklarte mæ at kula sikkert kom av at æ hadde knalla hodet i kjøkkenbordet når æ svimte av.  Å nu ble æ ennu mer bekymra, for det va jo flere måneder sia.  Koffer va kula fortsatt der?  Va det en kreftsvulst?!  Ja det va vell bare det som mangla!

Lykken va stor når en sykepleier forklarte mæ at æ hadde fått operert inn en shunt fordi æ hadde for mye væske i hodet og trykket hadde vært for stort.  At den gikk fra hodet mitt og ned i magen.  Eureka! Det va ikke verre!  Det hadde dem jo fortalt mæ i Tromsø , sikkert flere ganga, men det huska ikke æ.

Se kildebildet

Æ ble verre etter at æ va vekt opp fra koma og starta rehabiliteringa på Unn.  Tilbakesteg i rehabiliteringa.  Va mer forvirra, og hadde skikkelig hodepine.  Det viste sæ at det va trykket i hodet som va for høyt. Fordi æ hadde skada så ble ikke hjernevæska drenert godt nok og det hopa sæ opp i hodet på mæ.

Hydrocefalus kommer av for mye hjernevæske i hjernen. Det kan være fordi det e økt produksjon, tette kanaler eller redusert opptak til blodkarene. Vannhode kalles det på godt norsk. Når mengden hjernevæske øker, øke også trykket i hjernen. Det er det forhøya trykket som forårsaker de fleste symptomene ved hydrocefalus, og som utgjør den største faren. Hos voksne persona som får hydrocefalus, kan ikke hodeskallen utvide sæ, og man kan få symptoma som hodepine, kvalme, oppkast, synsforstyrrelser, svimmelhet, krampeanfall og redusert bevissthet på grunn av det økte trykket. For å unngå skadelige følga av forhøyet trykk i hjernen blir det som regel operert inn en såkalt shunt. Det e en tynn slange med ventil som går fra en av hjerneventriklene til bukhulen. Shunten utjevner trykket.

Så kula i hodet har æ ennu.  Æ kjenne slangen som e i hodet fordi den ligg rett under huden.  Det hende at æ blir litt engstelig for at den skal gå tett, eller skades.  For det kan skje.  Det e tanka æ kan ha når æ sitt på hesteryggen, eller går i ulendt terreng.  Enn hvis æ ramle og slår hodet? Æ tenke æ har nok hjerneskada nu, æ treng ikke mer! Æ har også spurt om den ikke kan tas ut, men det vil dem ikke.  Så den  må nu bare bli der inne.  Så lenge den gjør jobben sin e det vell greit.

Når æ skal sjekke den, og at ventrikklan i hode har den størrelsen dem skal ha, må æ til Tromsø å ta MR.  Æ kan ikke ta den i Kirkenes, fordi shunten stille sæ under MR på grunn av magneten som e på den. Dem har ikke det lille apparatet som stille den på rett frekvens.  Nå som æ syns e rimelig loco, for det e et lite apparat som holdes på hodet mitt, og det tar 1 min å stille den.  I stede må æ reise med fly til Tromsø!  Ka det koste Staten, kontra å investere i det apparatet!  Og ka koste det mæ..ENERGI!

Mulig æ har fortalt det før, men æ har tre aneurismer i hode.  En aneurisme e en slags pulsårebrokk.  Åreveggen får et svakt parti, og danne en utbuktning.  Den kan briste og føre til en livstruende blødning.  Dem mene mine va medfødt.  Korsen dem kan se det ane æ ikke.  Når æ havna på St Olavs i Trondheim coila dem den som blødde.

Intrakraniale aneurismer innebærer risiko for alvorlig sykdom og død. Akutt aneurismeruptur fører som oftest til subaraknoidalblødning( som æ hadde).  Den kliniske presentasjon er som regel hyperakutt, med voldsom hodepine, av og til også bevissthetssvekkelse og fokalnevrologiske utfall dersom det også utvikles hematom i selve hjerneparenkymet. Risikoen for at aneurismet revner på nytt, er størst de første timer, døgn og uker etter første blødning. Innføring av selv én enkelt coil i et rumpert aneurisme gir stor grad av beskyttelse mot reblødning . Coilbehandlingen er i de fleste tilfeller elegant og skånsom, men krever hyppige kontroller og god oppfølging og i en del tilfeller også påfyll av coilmateriale (recoiling) https://tidsskriftet.no/2005/08/leder/behandling-av-intrakraniale-aneurismer.

De to andre aneurisman ble coila på et seinere tidspunkt.  Æ føle ikke nå angst for at æ har dem, fordi dem kontrolleres med jevne mellomrom.  Mine nærmeste har også sjekka hodet for aneurismer, fordi det kan være arvelig.  Ingen av dem har det, heldigvis.

Faren min døde av aorta aneurisme for nån år siden.  Da sjekka æ aortaen og den va helt fin.  Men hodet det sjekka æ ikke…  Det e jo heller ikke nå man bare gjør uten å symptoma på at nå e galt. Det æ e blitt forklart e at aneurismer e ganske vanlig.  Man kan ha det forskjellige plassa i kroppen.Mange har det hele livet uten at dem fører med sæ nå problema.  Æ krysse det som krysses kan for at dem e ferdig med å lage trøbbel for mæ!

Æ synes det e ganske fasineranes å tenke på alt kirurgan klare å fixe.  At legevitenskapen e kommet så langt at dem klarte å redde mæ.  At dem fixa hodet mitt ved å operere inn en shunt!  Det va etter at den ble operert inn æ begynte å friskne til og rehabiliteringa virkelig kunne starte.  Da æ kunne komme hjem.  I alle fall til Kirkenes 🙂

Kropp e topp!

Tenk at man e så teit.  Nesten hele livet mitt har æ gått rundt å vært misfornøyd med min egen kropp!  Så mange bortkasta år.  Så mye misnøye. Tenk på alt æ har gått glipp av fordi æ har tenkt æ ikke va bra nok.

Æ hadde flirt høyt hadde nån sagt til mæ for få år siden at æ ble til å trene på et treningssenter.  Æ hadde flirt ennu mer hadde nån sagt at æ kom til å trene i en trang tights og ei skjorta uten arma.  Æ har hatt mange kompleksa for arman mine..

Den blødninga i hodet mitt har ført med sæ nå godt å.  I form av at æ e blitt veldig trygg på mæ sjøl.  Æ gir mer fan.  Æ har innsett at det fins langt viktigere ting hær i livet enn å se deilig ut.  Æ drit en lang dag opp i om æ har oldemor vedheng under arman.  Av at magen disse, og puppan heng.  Who the f care?  Ikke æ i alle fall.

Nu like æ jo å føle mæ bra , æ som alle andre dødelige.  Men æ føle mæ fin når æ trene i trikoten min.  Det e jo ikke sikkert andre syns det ser så bra ut , men hvis nån skulle syns det va ubehagelig e det jo bare å snu sæ vekk.  Æ har nu enda ikke opplevd det etter tre år på Evo.  Det e nå vi går rundt å trur.  At andre e så jævla opphengt i korsen man ser ut.  Æ ser nu knapt på folk når æ trene.  Æ e opptatt av øvlesan æ skal utføre, ikke korsen folk ser ut rundt mæ.

Det e mange menneska som e fange i sin egen kropp.  Tynne, tjukke, høye, lave, muskuløse og mindre muskuløse.  Fanget fordi dem ikke trives med kroppen sin.  Som bruke år og daga på å gå rundt med en masse negative følelsa.  Gud for et waist!  Slutt med det!  Livet e langt mer enn en kropp!  Så synd at man må bli syk før man skjønne det.

Misforstå mæ rett.  Æ elske kroppa.  Med menneska inni.  Når æ blir bergtatt av nån e det på grunn av personligheta, humoren og verdian dem innehar.  Nåja..æ e veldig bergtatt av han Tom Hardy (skuespiller), det e kun for utseendet hannes, og kanskje litt for utstrålinga han har 😉

Poenget æ prøve å komme fram til e at blir man glad i nån, så e ikke kroppen det viktigste.  Æ har aldri elska nån så høyt som æ elske min samboer.  Æ elske pondusen hannes, og ville elske han like høyt om han va 200 kg.  Eller ikke hadde muskuløse arma.

Tenk hvis man brukte all den energien man bruke på å gå rundt å være misfornøyd til å være glad i sæ sjøl.  Ka ville skje da?  Et av mine tante barn posta en fantastisk video på FB.  Et eksperiment en klasse gjorde med to planter.  Den ene ble skjelt ut hver dag.  Den fikk ingen kjærlighet.  Den andre fikk bare godord.  Begge fikk like mye næring og vann.  Korsen blomst trur dokker visna?

Ka skjer med kroppen våres hvis den bare får negativ feedback?  Hvis vi hver gang vi ser oss i speilet disse den og fortelle kor stygg, feit, kvisat etc den e?  Ka skjer hvis vi begynne å elske den?

Det kan æ fortelle dokker.  Det e helt gratis.  Æ skal ikke ha nå for det.

Fortelle dæ sjøl hver dag nå positivt om dæ .  Hver gang du ser morra trynet ditt i speilet skal du si nå fint om dæ sjøl.  Slit du med fysiske utfordringa, så skryt hver gang fotan bevege sæ fremover.  Skryt av kroppen når den klare å reise sæ fra stolen. Fremhev dæ sjøl, fremsnakk! Si det selv om du egentlig ikke mene det eller har trua.  Fortell kor nydelig puppa du har, selv om dem heng nede på knærne, kor nydelige øya du har, og for ei sprett rompa som skjule sæ der bak.

Etter kort tid vil holdninga di når du går forandres.  Kroppen din vil begynne å oppføre sæ mer stolt. Du vil begynne å gå mer rett, med en mer stolt gange.   Det vil skinne positivitet ut av den.  Og best av alt det hær påvirke humøret ditt også.  Det fysiske og psykiske heng i lag.  Dem påvirke hverandre både negativt og positivt.

Gjør det som et eksperiment.  Prøv det ei uka hvis du går rundt å trur du ikke e bra nok.  At kroppen din ikke e fin nok.  Kroppen din e bra nok.  E du klar over for et maskineri som dunke der inne?  All jobben den gjør 24/7 for å hold liv i dæ.  Vær takknemlig for at du har en kropp!

Æ vet det virke.  Æ har sjøl gjort det.  Æ har sjøl vært fanga i en misfornøyd kropp.  Ikke nu lenger.  Ikke fan om æ skal bruke mer av mi tid hær på Jorda på å hate kroppen min!  Love your self, then other will to!

Nu skal æ ta min kropp ned på trening.  Lysta e ikke der, det friste mer å bli i senga i dag.  Men æ vet at æ har godt av det.  Æ blir glad av det, og føle mæ bra hver gang æ har klart å gjennomføre ei økt. Æ e glad i kroppen min.  Glad for at den fungere selv om den e litt skada.

Go hælg til dokker alle!  Gjør nå godt for kroppen din i dag 🙂

 

Hjernetrøtthet

 

Fatique e nå som går igjen i de fleste innleggan mine. Ikke så rart kanskje med tanke på at æ e veldig plaga av den. Æ føle derfor behov for å forklare ka det e og korsen det e å leve med den.

Det e en drittdiagnose å ha.  La oss slå det fast.  Æ hate den!!  Æ hate å bli sliten av ingenting!  Av å våkne om morran, og det føles ut som  ikke har sovet i det hele tatt.  Av å bli bomull i hodet av litt sosial omgang.  Av å bli koko av lyda.  Æ e peise lei av å være sliten!  Enkelte daga så føles det som umulig å bare bære søppla ut, eller sette på en maskin med klær.  Hverdagslige ting som før ikke kosta mæ nå som helst anna enn tid.

Æ prøve å ignorere signalan kroppen gir mæ.  Prøve å lure mæ sjøl til ikke å kjenne etter.  Men det e vanskeligere enn det høres ut som.  Fordi signalan blir bare tydeligere og sterkere jo mer æ presse mæ.

Trur æ har prøvd det meste for å bli kvitt den.  Forandra kosthold, prøvd ut medisiner som gir økt energi som bivirkning, og da snakke æ ikke om amfetamin.  Det har æ ikke prøvd ut enda.  Mulig det blir det neste?!  Æ har balansert aktivitetsnivået mitt, og hvilen.  For hvile man for mye, så e jo ikke det heller bra.  Æ har fulgt hvert eneste råd æ har fått, men det hjelpe ikke.  Ikke en jævla dritt!

Nei nu overdramatisere æ igjen…det har hjulpet litt.  Nu når æ blir utmatta, så kommer æ mæ fortere tilbake til normalen.  Det tar ikke ei uka, men en dag eller tre.  Det går bedre.

Når fatiquen slår inn

 

Men æ blir trist hvis æ tenke at kanskje det e sånn hær det blir for mæ.  Resten av livet. At æ bare må godta det.  Men da tenke æ at æ gir litt opp.  Å det nekte æ!  Det e lov å håpe!  Æ e redd for å havne i en ny depresjon hvis æ «gir opp».  Kanskje æ ikke fær å trene mer da.  Tenke at det e nu samme fan, æ blir ikke bedre uansett.  Æ må tenke at det blir bedring.  Glemme de dårlige dagan og nyte de gode.

For heldigvis så har æ gode daga!  Ikke daga som æ hadde før æ ble syk, men det va før.  Slutt å tenke på korsen livet va før.  Se fremover! Æ får ikke morra dagen tilbake.  Den e bye gone.  Æ e forandra.  Kroppen min e forandra, akkurat det må æ godta.

Det kan jo hende at æ våkne opp i morra og nå e forandra.  At kroppen har fiksa opp mens æ har sovet, og at cellan har fått fornya energi. At forskera finne opp nye medisiner. Stay positive!  Stay positive, høre du!

Alle som har en skjult sykdom eller lidelse, vet kor vanskelig det kan være.  At man føle man  må forsvare sæ.  Forklare koffer man klare å gå på trening eller kafe, men ikke klare å jobbe.  Fordomma og mistenkeliggjøring,  Bagatellisering.  Det e rart for et orakel vi menneska kan være.  At vi trur vi vet korsen andre menneska har det.  Ka dem burde klare, kor syk eller ikke syk dem e.

Æ trur æ å tenkte det om enkelte før.  «åja, ho fær å humpe på scooter, men fær på jobb på grunn av dårlig rygg det kan ho ikke».  Det e så enkelt for oss og dømme andre.  Vi skulle alle vært flinkere til å prøve skoan til dem vi dømme.  Kanskje vi hadde endra holdningan våres da.  Velkommen inn i min kropp en dag.  Forsøk, kjenn etter lev med den en dag!

E det virkelig nån som trur det e deilig å være utenfor arbeidslivet?  Æ kan ikke komme på en positiv ting med ikke å jobbe.  Seriøst det e ikke det.  Dårligere økonomi, man falle utenfor sosialt, æ føle mæ på sidelinja av samfunnet  og nytteløs.  Man får et dårligere selvbilde og selvtillit, ja man blir litt aleine. Joda det kan være deilig med en 3 dagers, eller ei lita sykemelding så man får litt «fri», Men å ikke jobbe over lengere tid har bare negative virkninga.

Det e vanskelig å forklare ka fatique e.  Æ e ikke bare sliten. Æ e tom! Absolutt alt æ gjør kreve enormt med mobilisering.  Bare nå så enkelt som å reise mæ opp fra sittende til stående stilling e tungt når æ har en dårlig dag.  Æ vet det høres rart ut.  Men sånn e det.

Det e flere definisjoner på fatique. Det forskes mye på det. Siden det e en subjektiv følelse oppfattes den forskjellig fra individ til individ.  Det e og forskjellig grad av den.  De lærde strides også.  E det skade i selve cellan, e det hjernen som ikke funke, e det skader i organa?  Æ skal forsøke å forklare ka det e.

Min egen lille teori som æ har snekra sammen utfra mine kunnskapa og det æ har lest :

Vi har alle en reserve kapasitet i kroppen.  Når vi bli syk, har kroppen et lager å bruke av.  Samme hvis vi blir sliten.  En liten hvil, litt mat så e vi i gang igjen.  Eldre mennesker har dårlig reservekapasitet.  Lagran e ikke så stor som hos yngre.  Når et gammelt menneske får for eksempel en urinveis infeksjon, kan dem bli veldig forvirra. Mange blir mistenkt en demens sykdom, så vise det sæ at det kun e en infeksjon i kroppen.  Siden kroppen må bruke masse energi på å rydde opp i infeksjonen, velge den å «stenge av» hodet.  Den vil ikke bruke masse krefter på hodet.  Hodet får klare sæ sjøl, å så blir dem forvirra/urolig/ikke på nett.

Mitt reservelager e og tømt.  Når æ va syk, brente kroppen opp alt som va lagra for å holde liv i mæ.  Det tar tid å bygge opp et nytt lager. Det e og mulig at prosesser i cella som lage energi ikke fungerer som dem gjorde før.  Ergo lages det mindre energi.  Kroppen min blir utmatta av minimale anstrengelser mentalt eller fysisk.  Den mangle bensin.

Sunnås sin definisjon forklart på en enkel måte:

Siden hodet mitt har skada rundt omkring, så bruke den en masse krefter for å komme fra A til B.  Hjernen blir trøtt, og klare ikke all den overstyrende arbeidet den må gjøre.  Den stenge litt av.  Hvis æ ikke høre etter, så sende den ut signala til resten av kroppen min.  Da starte «helvete» med smerter og anna fysisk ubehag.  Det e hjernen som e sjefen, og kroppen må lystre den.  Fatique e egentlig hjernetrøtthet.

Æ sir » når fatiquen kicke inn».  Den e med mæ hele tida.  Fra æ slår opp øyan til æ legg mæ.  Men den e ikke like plagsom og synlig hele tiden.  Enkelte daga så føles det ut som æ går rundt med en 70 kg tung sekk på ryggen, og bly lodd på beinan.  Å løfte den ene foten foran den andre føles umulig.  Det e jo ikke umulig.  Æ klare jo å gå.  Men det føles som om æ må bruke alt æ har av krefter på det.

Av og til kan selv det å sitte være slitsomt.  Det føles som om skjelettet ikke klare belastninga.  Å sitte på en stol!  Sitt æ for lenge, kommer smerter og stivhet.  Ubehag.  Så æ velge ofte stabilt sideleie.  I sofaen eller i senga.  Det e ikke så slitsomt, og det e lettere å få fylt opp energi lagran.  Smerter forverrer fatiquen, så selvsagt gjør æ det æ kan for ikke å få det.

Enkelte daga våkne æ å kroppen føles god.  Et sikkert tegn på at fatiquen ikke e så sterk, e at æ får løst til å være sosial.  Det e når æ har gode daga dokker ser mæ på kafe i byen, når æ har de dårlige dagan e det ingen som ser mæ.

Tidskriftet.no sin definisjon :

«Utmattelse» er mer dekkende enn «tretthet» for det pasientene opplever av energitomhet. Tilstanden er karakterisert av at det skal uforklarlig lite fysisk og/eller mental anstrengelse til før utmattelsen inntrer – den kan beskrives som en forsterkning av normal tretthet. Fatigue/utmattelse skiller seg fra en tilstand av apati – da ønsker man ikke å være aktiv. Pasientene ønsker å være aktive, men har vansker med å starte eller opprettholde en aktivitet selv om de er motiverte . I klinisk praksis oppleves det at hos noen pasienter kan selv ikke den sterkeste motivasjon oppveie vedkommendes uttalte følelse av utmattelse.
I vår kliniske praksis erfarer vi for eksempel at pasientene har betydelig redusert arbeidskapasitet. Noen faller helt ut av arbeidslivet. Mange får innskrenket sitt sosiale liv og prioriterer ned/bort normal selskapelig aktivitet. Mange må redusere sitt fysiske aktivitetsnivå betydelig.

Man kan ikke påvise det ved å ta en blodprøve. Det e ikke en sykdom men et symptom på grunn av en sykdom, skade eller etter en behandling som for eksempel cellegift.

Det e fatiquen som styre livet mitt.  Som begrense mæ.  Det e den som forringe livskvaliteten min.  Æ hadde vært i jobb i dag hadde det ikke vært for den.  Æ kunne levd et aktivt liv uten den!

Æ e ikke lat. Æ e mye, men ikke lat! Æ går ikke hjemme å trør fordi det e så jævla deilig.  Æ mangle krefter!  Kanskje det e nån som syns at æ burde ta mæ sammen og bidra mer. At æ bæse. At så ille kan det nu ikke være. Å hvis du tenke det, så har du helt rett. Så ille e det ikke. Det finns verre ting hær i livet.  Men det e ille nok. Ferdig snakka!

 

 

 

Avskjed

Nu har æ gjort det.  Tatt avskjed med ART (ambulerende rehabiliteringsteam).  Dem ringte mæ i forrige uke.  Vi snakka om oppholdet mitt på Sunnås og korsen det gikk med mæ.  Dem hadde lest innlegget mitt, og spurte mæ ka æ tenkte.  Om vi skulle avslutte «forholdet» våres nu eller vente litt.

«Æ føle mæ sterk nu.  Trur dokker har hjulpet mæ med det dokker kan hjelpe mæ med» sa æ.  «Bruk tida dokkers på nån som treng det mer enn mæ.  Det e på tide at æ står på egne bein».  Vi snakka om at æ sku kontakte fastlegen min og be ho ha litt tett oppfølging med mæ over vinteren.  Bare for å ha et sikkerhetsnett.  Det e sikkert lurt.

Etter at æ hadde sagt det hær kom tåran flommanes.  Æ ble full av sorg.  Litt redd og usikker.  Klare æ mæ uten dem?  Skal æ virkelig ikke kunne ringe dem når æ føle behov for råd og veiledning.  Eller bare snakke om korsen æ har det.  Dem har jo fungert som psykolog for mæ å.  Nån æ kan ha letta hjertet mitt til.  Har æ det tungt så e det så lett å snakke med dem om det.  Dem kjenne mæ så godt.  Æ e så trygg på dem.

Vi sa hade og la på.  Æ la mæ på sofaen og grein.  Hjertet mitt føltes sorgtung.  Han Dizel (doggen vårs) satt sæ ved sia av mæ.  Så på mæ med de kloke øyan sine og sleika nesa mi.  Litt sånn for å trøste mæ det e æ helt sikker på.  «Nu e vi aleina Dizel.  Nu må vi klare oss sjøl»

Man skulle jo tru at æ skulle være glad.  Glad for at en epoke i livet mitt e over.  At æ e blitt så sterk at enda et «hjelpemiddel» e overflødig.  Men æ va bare trist.  Æ blir trist nu å når æ sitt hær å skal skrive om det.  Æ har sorg.  Fordi æ har «mista» dem.  De støttespilleran som har vært de viktigste for mæ og David de hær åran æ har vært syk.

Etter ei stund tørka æ tåran mine.  Dizel og æ tok oss den ti minutters spaserturen som vi gjør hver morra.  I allefall nesten hver morra.  Det e anbefalinga fra Sunnås.  Den prøve æ å overholde uansett ka æ skal gjøre eller kor sliten æ e.  Når vi kom hjem igjen va sorgen i hjertet letta litt.

Æ prøve å si til mæ sjøl at det kommer til å gå bra.  At æ klare å stå på egne bein.  At det e andre som æ kan be om råd å veiledning hvis æ trenge det.  Æ kan jo alltids ringe en venn.  Eller fastlegen min.  Men æ kommer ikke unna den følelsen av litt redsel og usikkerhet.  Æ føle mæ ensom.  Enda æ ikke e det.  Æ har mange i livet mitt.  Men gjengen på ART forstår mæ.  Forstår korsen æ har det.  Korsen det e å leve med en skada hjerne.  Kanskje det e det som føles verst.  Nu har æ ikke lengere nån som virkelig forstår mæ.  Eller æ har jo det.  Æ har jo han Dizel!  Han e en fantastisk samtale partner! 🙂  Den kloke doggen min!

 

 

 

 

 

Bortskjemte Nordmenn

Ja æ syns vi e det.  Vi e et knøtt lite land i hjørnet av verden.  Vi mangle ikke så mye.  Vi e et pretty rikt land.  Med gode systema.  Som vi kan få nytte av når og hvis vi trenge det.  Før eller seinere så vil de aller fleste av oss treng det.  Vi blir syk, gammel, arbeidsledig, går gjennom en krise  osv.  Da e det bra at man har et system som kan hjelpe oss.

De fleste av oss har tak over hodet og ei inntekt.  Helt perfekt e det ikke, for det e ganske mange som leve på fattigdomsgrensa.  Som slit for å få endan  til å møtes.  Som ikke har jobb, som må bo hjemme ennu dem ønske å bo på et aldershjem.  Ingen system e perfekt.  Alle system har sine svakheta.

Dizel e å en av de heldige. Han har det bedre og tryggere enn mange menneska!

Vi like å klage.  På alt som ikke fungere.  Kor jævlig vi har det.  Kor koko dæm e dem som regjere.  På matprisa, bensin prisa, flyprisa og andre prisa.  Æ skulle å ønske at AAP som æ får va myyye høyere.  Så slapp æ å bekymre mæ om æ skal betale strøm eller studielånet den hær mnd.  Men når æ tenke mæ om, så e den ikke så aller verst.  Med tanke på at æ ikke jobbe.  Æ kan fortsatt kjøpe mæ ei flaske vin i ny og ne.  Å æ lide ingen nød.

Vi klage på at det ikke e toalett  inne på rommet på sykehus eller aldershjemmet.  I andre land som e lang mindre rikt enn våres, hadde dem solgt nyra si for i det hele tatt komme sæ på sykehus.  Vi klage på humpate veia og Nrk lisensen.  Vi klage på mye, som æ synes vi burde holde oss for god til.

Det bor 7.6 milliarder menneska på jorda.  Mange millioner av dem har ingenting!  Mange millioner har litt.  Mange millioner har akkurat så mye at dem overleve.  Mange millioner lever uten trygghet, i land som e i krig, land der dem ikke får gå på skole, der dem må jobbe fra dem nærmest har lært sæ å gå.

I USA for eksempel, må du ha forsikring for å få helsehjelp.  Å selv om du har forsikring, e det hundrevis av diagnoser du ikke får forsikrings utbetaling for.  Har du ikke en jobb så e du rimelig overlatt til dæ sjøl.  Kanskje vi burde tenke oss litt bedre om før vi klage.  For vi e heldig.  De 5 mill som bor i det hær lille landet har trukket vinnerloddet.  Takket være oljen.  Å våre forfedre.

Vi kan fortsette å lukke øyan våres.  Si til oss sjøl at det e ikke våres problem om det e krig i Syria, eller mat mangel i Afrika.  Det e jo så langt unna.  Det angår ikke oss.  Så lenge vi har det trygt og godt e det ikke så fette nøye.

Kutt ned regnskogen, drep alle neshornan og elefantene.  Det angår ikke oss.  Drep hverandre, slipp bomber i hodet på hverandre, det e så langt unna oss, vi blir ikke truffet.  Slepp plast i havet, fortsett overforbruket. Det e langt frem i tid før vi blir påvirka.  Ungan våres vil sannsynligvis overleve det.  Kanskje ikke barnebarna våres, eller oldebarna våres.  Men vi, vil overleve det!

Alle levanes vesen på jorda leve i en symbiose.  Vi e avhengig av hverandre for å overleve.  Til og med de plagsomme myggan vi har hær i Finnmark på sommeren e nødvendig.  Hvis alle som bor hær oppe kjøpe sæ myggjager så dem kan sitte uforstyrra ute på sommer kvelden å grille, ka da?  Ka skjer hvis mygga dør?  Da dør dem som livnære sæ på mygga.

Ka skjer med lille Norge hvis resten av Verden går på dunken?  Dør vi Nordmenn da?  Eller kan vi fortsette livet våres som før?

Av og til når æ tenke på det hær, så ønske æ at vesten skulle bli litt rista.  Litt sånn «våkne nu for fan opp»!  Vi kan ikke bare lukke øyan å tenke på oss sjøl.  Vi må slutte å være så jævla egoistisk.

 

 

Min bipolare diagnose

Som æ har fortalt i et av mine tidligere  blogger innlegg, så fikk æ en bipolar 2 diagnose bare nån få måneder før æ fikk hjerneblødninga.  Når man e bipolar så svinge humøret mellom depresjon og oppstemthet.  Her kan dokker lese om sykdommen

http://www.sinnetshelse.no/artikler/bipolar_2.html.

I iallfall, i 2015 så fikk æ den diagnosen etter en alvorlig depresjon.  Der å da va æ faktisk glad for diagnosen.  Det ble en god forklaring på koffer æ va deprimert.  For æ skjønte ikke koffer æ va det.  Når æ ble forklart om a det kan ha sammenheng med at nivåene av enkelte signalstoffer i hjernen e i ubalanse så forstod æ.

Sykdommen kan også være genetisk. Det vil si at sjansene for å utvikle bipolar lidelse kan være større dersom et nært familiemedlem er rammet. Men man kan også få tilstanden uten at man har noen i slekten med samme diagnose. Tilstanden utløses ofte av stress, bruk av rusmidler, søvnmangel eller belastende livshendelser.

I ettertid har æ ikke vært så glad i den diagnosen.  Det e mange grunna til det.  Den ene e at æ betvile den litt.  E æ nu bipolar?  Eller va det «bare» en depresjon?  I møte med helsepersonell like æ den ikke.  Uansett ka æ behandles for så står det i mine epikrisa Bipolar 2, alvorlig depresjon.  Å så blir æ definert ut fra det.  Æ blir satt et stempel på.  For selv blant enkelte helsepersonell så kan psykisk syke sees på som litt svak.

Så må æ motbevise det.  I alle fall sånn føle æ det.  Æ må motbevise at æ e ikke svak, skjør, loco.  Æ må bevise dem at æ e sterk.  At æ ikke e deprimert eller har selvmordstanka.  Nu e æ heldigvis født med gode tale kunnskapa, så det bruke ikke ta lang tid før æ har overbevist dem æ møte om at æ e pretty «normal».  Men det e slitsomt å hele tida måtte forsvare sæ, forklare at det va en liten periode i livet mitt.  Det e snakk om 4 måneder i løpet av 47 år der alt va svart.  Bekkmørkt!  Selvfølgelig har æ hatt perioda i løpet av livet mitt der æ ikke har vært over happy, men kem har ikke det?

Men den hær dritten heng igjen.  Sikkert for resten av mitt liv vil det stå i mine papira.  Å definere mæ som menneske.  Å det e fan så provoseranes.  Æ hate negative stempel på folk!  Hvis naboen din drikk sæ dritings en kveld og danse naken i hagen din og alle ser han.  Får han stempel da?  «Han e ikke helt god.  Han har nok et alkohol problem»  Eller va han bare litt i overkant berusa og glad å hadde lyst å feire livet?  Han kunne fått et stempel som » han e frigjort og en lykkelig person».

Æ vil defineres ut fra kem æ e som menneske.  Ut fra de egenskapan og verdian æ har. Ut fra måten æ oppføre mæ på, korsen æ e mot andre menneska. Ikke utfra en diagnose eller korsen æ ser ut.  Ho med hjerneblødninga, ho som e bipolar, ho tjukke.

Like æ ikke diagnosen fordi å være psykisk syk blir sett på som svak? Ja helt klart.  Fordi vi menneska har så mange fordomma mot psykisk syke.  Folk som slit psykisk e svak syns vi.  I alle fall mange av oss. Ingen vil bli sett på som svak.  Heller ikke æ.

Æ har vært i tvil om æ skulle fortelle om den hær diagnosen.  Litt fordi det faktisk e litt flaut, belive it or not.  Æ føle skam på grunn av den.  Det e teit, æ vet det.  Men sånn e det.  Så tenke æ på dattra mi.  Det e ikke sikkert ho syns det e så fett at alle vet om det.  Det e nok mest derfor æ har vært i tvil om æ skulle skrive om det hær.  Men så tenke æ…Det e ca 250 000 som lide av det samme som æ.  Omtrent halvparten av Norges befolkning vil en eller gang i løpet av livet få en psykisk lidelse.  Det e snakk om ganske mange!

Æ vet æ motsier mæ sjøl i den hær bloggen.  Fordi æ e ikke glad i diagnosen min.  Samtidig som æ sir vi har fordomma mot psykisk syke.  Æ e jo sjøl med på å lage de fordomman fordi æ skjemmes over den…

Skal vi tie den psykiske helsa i hjel?  Gjømme den bort, koste den under teppa og ignorere at det finnes menneska med psykiske lidelsa?  Fordi det e flaut, at vi e svak? NEI!  Vi burde snakke mer om det.  Vi burde snakke så mye om det at det blir normalt!  Like normalt som å ha en knekt fot eller influensa.  For in the end så har vi alle ei psykisk helsa, og vi kan alle bli ramma av en sykdom eller livshendelse som påvirke oss psykisk.  Tenk på det neste gang du tenke eller snakke negativt om nån som e psykisk syk.  Neste gang kan det være akkurat du som blir ramma.  Korsen vil du bli møtt?  Med fordomma eller forståelse?

Amen!

Avvik fra ukeplanen!

Det skjer fra tid til annen.  At æ gjør nå spontant.  Nå som ikke e planlagt og tenkt nøye gjennom.  Litt på trass.  Litt» fuck you fatique æ leve livet mitt som æ vil»!  Og det e helt greit at æ gjør det.  Bare det ikke sklir helt ut.

I morrest når æ våkna så kjentes det i hele kroppen at æ nok hadde vært litt for lenge i stallen i går.  Gjort akkurat litt for mye, så balansen ikke va i chakra makra og batteriet begynte å blinke rødt.  Æ va ikke helt på felgen, men langt nok nede på batteribaren til at det kjentes.

Æ brekte mæ opp av senga, fikk i mæ mat å kaffe intravenøst.  Neida, æ drakk den på vanlig måte, men æ drakk mange koppa.  Kjørte i stallen og slapp ut hestan, dro hjem og flata ut på sofaen.  Æ tenkte i mitt stille sinn » why Sølvi…Koffer må du overdrive hele tida».  Æ vet jo svaret.  Det e så deilig!  Så deilig å holde på med nå æ elske.  Det e så kos å være i stallen.  Det e ikke bare bare å bryte opp å tenke fornuft.

Æ lå på sofaen og prøvde å manne mæ opp til trening med samboeren min når han va ferdig på jobb.  Hver cella i kroppen min stiritta imot.  På sånne hær daga, så må æ pushe mæ sjøl.  Æ lå å halvsov når telefon ringte.  Ei venninna av mæ som lurte på om æ ville være med på kafe.  Ja!  Æ nølte ikke et sekund.  En bytur va akkurat det æ trengte.  For å karre mæ i dusjen å komme mæ i gang.

Mens æ dusja så planla æ.  Litt forandring i planen i dag.  Fær på kafe, fær på jobben til samboer og slapp av litt, så trene.  Veldig fornuftig syns æ sjøl.  Æ va på kafe en times tid.  Kosa mæ med deilig pai og kaffe.  Fikk skravla med venninna mi som æ ikke har gjort på flere måneder.  Vi fikk cahsa opp, ka vi gjorde, kor vi va i livet.  Kjempe koselig.  Etter kafe gikk vi innom nån butikka.  Æ shoppa ikke, bare skravla med folk og så på produkter.

Etter to tima sa æ at æ va fornøyd.  Det va ho å.  Man treng ikke være syk/skada for å bli sliten av en bytur..  Æ dro innom jobben til gubben, sa at trening i dag nok ikke blir aktuelt.  Heller ikke nå middagslaging.  Det va selvfølgelig greit for han.

Når æ kjørte hjem følte æ mæ kjempe fornøyd.  Sliten men glad.  Det ble ikke trening i dag heller.  Æ skippa den i går å.  Men i morra skal æ trene.  Da e det ingen bønn for da har æ Pt time.  Den e ikke like lett å skippe 🙂  In a way så har æ jo trent i dag.  Mentalt trening på bytur.  Hodet mitt har blitt trigga med lyda, folk og multitasking.  Det e en viktig form for trening for et skada hode.  Å best av alt, best av alt e at æ har fått litt sosial kos.  Det leve æ lenge på!

Av og til må æ velge bort ting, og adde nå anna isteden.  Av og til e det hensiktsmessig og fornuftig.  Nån gang e det veldig smart å ikke bare ha fokus på trening.  Man må kose sæ litt med livet fra tid til annen!

Carpe Diem!