Reisebrev fra Brigthon

Snart e ferien våres over for den hær gangen. Vi har hatt nån flotte daga lammi familien til David.  Æ e glad æ dro hit, æ har kosa mæ selv om det til tider har vært knall hardt.  Storby ferie e en prøvelse når man leve med en skada hjerne for sure.

Ikke nok med at hjernen min bombanderes med synsinntrykk den må bearbeide, den bombes med lyda også.  Å det e nok det værste.  Æ blir så jævla sliten av alt bråket.  Til og med når vi e på kafe eller restaurant for en kaffe eller nå å spise, så e det musikk på delirium.  Æ fatte det ikke.  At folk klare å leve med så mye lyd rundt sæ.  Æ sku ønske æ kunne stenge dem av, men det kan æ ikke.  Men æ kan dempe dem med proppa eller min egen musikk.  Takk og lov!

Vi har vært å shoppa litt.  Det må man jo når man først e hær.  Fordelen e jo at han David e kjent, så vi kan planlegge før vi fær.  Lista ka vi treng og korsen vi skal komme oss dit.  Spare i allefall mæ for masse energi.  Æ treng ikke å leite.

I går sa gubben «I morra skal du ikke gjøre nå som helst.  Ikke mer shopping, ikke nå som helst.  Du blir på rommet!»  Han sa det av kjærlighet og omsorg.  Fordi æ klarte nesten ikke gå de siste metran til leiligheta.  Men æ har klart mæ overaskende bra.  Så får æ se om æ klappe sammen når æ kommer hjem, eller om formen blir stabil.  Uansett skal æ nu takle det å.  Det finnes verre ting i livet enn å bli sengeligganes ei uka eller tre.

Ei natt på Airbnb rett over en pub 🙂

Ny tatto må til

I går va vi på en artig pub.  En typisk Engelsk pub.  Stappfull av glade folk kledd for Halloween.  Æ klarte 3 tima, ikke verst bare det 🙂

Musikk og dans ute i gata

Mi nydelig svigermor, og min nydelige kjæreste

Nu e æ ferdig pakka og startklar for reisa til Oslo.  Ei natt hos han bror så hjem kjære hjem.  Æ e full av opplevlesa og gode minna.  Nu kan vinteren bare komme!  Det skal bli skjønt å komme hjem til stillhet og ro.  Trening og mine vante rutina.  Æ regne med at doggen kommer til å bli hysterisk glad.  Han har vært på hundepensjonat mens vi har vært borte.  Rimelig traumatisert fordi han ikke har fått sove bak ræva mi.  Han e ikke så glad i forandringer.  Han heller 😉

Fra dagboka på rehaben Kirkenes sykehus :)

Etter å ha posta et par alvorlige innlegg e det på tide å få dokker til å flire litt 🙂  Velkommen inn i mitt hode den tida æ va på Rehaben.

På rehaben i Kirkenes laga dem dagbok til mæ.  I begynnelsen skreiv pleieran i den, etter hvert æ.  Nu har æ nu aldri vært god på skjønnhets skrift, men det hær e nok hjerneskaden min som påvirke skrifta:) Hær kan dokker få et lite innblikk i korsen det va oppe i hodet mitt.  Rot!  Kaos! Sorg! Glede!  Takknemlighet!

Å hær e nån av mine første messenger meldinger…:)

Skriveferdigheten e heldigvis kommet tilbake.  Æ syns det e helt utrolig korsen hjernen fungere, eller ka konsekvensen kan bli når den ikke funke.  Æ lure på ka æ ville frem til hær?  Ka prøvde æ fortelle?

 

Innnlagt på Dps Storslett

Som æ har skrevet i tidligere innlegg, så fikk æ en alvorlig depresjon nån måneder før hjerneblødninga.  Den va såpass alvorlig at æ ble innlagt på Kirkens sykehus, og sendt med ambulansefly til Unn.  For mæ som jobba i helsevesenet, va det helt jævlig.  Det e jo selvsagt jævlig for kem det måtte være, men æ va helsepersonell. Æ va sykepleier!

Æ va jo den som skulle ta mæ av andre.  Først ble æ ble innlagt på sykehuset, der æ kjenne mange som jobbe.  Så flyturen til Unn, med to sykepleiera som æ kjenne godt.  Æ va stappfull av angst.  Så redd for at det skulle komme ut på byen at æ hadde gått på en smell.

Det va faktisk mi største bekymring.  Folkesnakk.  Ikke at æ va helt på felgen og hadde svære svarte skya over hodet mitt.  Det va jo ikke grunn til bekymring.  Taushetsplikta ble overholdt.

Æ va på Unn nån daga.  Mens det va akutt.  Æ gjorde mæ mange tanka der.  Å møtte nån pleiere som æ i mitt stille sinn tenkte » ka i alle daga jobbe du med menneska for?!»  Men æ fikk den hjelpa æ trengte for å stabiliseres.  Under hele oppholdet hadde æ angst.  Angst for å møte nån æ kjente.  Brukere som æ sjøl va pleier til.

Den første dagen æ va der, følte æ mye på holdninga som pleieran hadde.  Mulig æ va i overkant skjør og sårbar, men æ følte ikke omsorg der.  Det føltes som dem va på jobb for å få lønna si.  At dem egentlig ikke vill være der. Det virka på mæ som dem irriterte sæ over pasientan.  Vi va til bry.  Æ følte ikke trygghet, og æ følte mæ ikke ivaretatt.  Æ fikk medisin, æ fikk mat.  Men det æ trengte mest det fikk æ ikke.  Æ trengte at nån holdt rundt mæ å fortalte mæ at det ville ordne sæ. At æ sku få hjelp til å bli frisk. Æ trengte omsorg! Kanskje det kun va inne i mitt hodet at det va sånn.  Mulig det ikke va reelt.  Men det va akkurat sånn det føltes.

Den andre dagen forandra holdningan sæ.  Pleieran va koseligere.  Æ tenke at det va fordi dem hadde lest journalen min.  Sett at æ va sykepleier. At dem skjerpa sæ. Nå va i alle fall forandra…Den flotteste pleieren æ møtte der va en assistent.  Ei godt voksen dama som tok mæ på en rusletur rundt bygget.  Det e ikke alltid en god utdannelse gjør folk dyktig, det e i alle fall sikkert!  Etter at vi hadde vært på tur og snakka i lag letta humøret mitt litt.  Æ øyna håp.  At æ skulle bli normal igjen, at behandling ville virke.  Ho va god på å få mæ til å slappe av.  Til å normalisere de følelsan æ hadde.  At æ ikke va den første og den eneste som hadde det sånn.

Æ va så flau.  For at æ hadde brutt sammen.  Æ som va sykepleier.  Æ skulle jo ta mæ av folk, så klarte æ fan ikke å ta mæ av mæ sjøl.  Det va helt jævlig.  Æ følte mæ ubrukelig, svak og ikke verd fem flate øre.  Legen på Unn sa til mæ » Sølvi, vi har hatt leger innlagt.  Psykologer, psykiatere, jordmødre, politi, politikere, kassadame på Rema.  Psykisk sykdom kan ramme alle.  Man e ikke fritatt forde om man har en yrkestittel».  Det hjalp litt.  Men bare litt.

Etter nån daga der va det planlegging om veien videre.  Til Distrikt psykiatrisk sykehus.  Æ sa klart i fra at Tana ikke va aktuelt.  Æ kunne ikke møte eventuelle brukere av hjemmesykepleie og selv være innlagt der.  Det viste dem stor forståelse for, å æ ble sendt til Storslett.

Å komme dit va heaven etter nån daga på Unn.  Æ kom til et flott hjemmekoselig bygg. Få pasienta, og flotte pleiera som tok godt vare på mæ.  Psykriateren va flink, og æ hadde ingen problem å snakke med han.  For det va mye snakk.  Hele tida.  Men det måtte til.  Æ hadde ei verkebyll som måtte taes hull på.

Etter ei ukas tid, fikk æ beskjed om at æ skulle til en kunst terapeut.  Jaha tenkte æ…skal ho male depresjon av mæ?  Æ va skeptisk.  Jævla skeptisk.  Men æ møtte opp til avtalt time.  Vi satt å snakka om korsen æ hadde det.  Å æ hadde det jo ikke bra.  Ikke i det hele tatt.  Æ ønska egentlig å dø.  Så svart va det.  Æ tenkte at hvis æ døde, så ville alle få det så mye bedre.  Så syk i hodet va æ.  Æ håpa på et hjerteinfarkt, eller at æ sku bli påkjørt når æ gikk over veien.  Æ va syk.  Ingen tvil om det.

Etter å ha hatt nån tima med ho, der vi virkelig gravde ned i dypet av sjela mi, satt ho på musikk.  Sånn skikkelig terapautiske toner.  Ho tok fram et svært lerret, ga mæ male kosta å sa «Nu vil æ at du skal male.  Ikke tenke på nå bare mal»  Æ så på ho som om det va ho som va den «gale» å ikke æ.  Æ kjente æ ble irritert.  «Æ e ikke nå jævla Picasso»  «Nei men du kan bevege armen din frem og tilbake.  Ikke tenk på om det blir fint eller ikke.  Bare mal.»

Æ himla med øyan, å syns ho va skikkelig teit.  Jises kor chakra makra man sku være.  Nei det hær va nå forbannades tull.  Æ hadde ikke et positivt gen i cellan mine der og da.  Men for å få ho til å klappe igjen så begynte æ nu å male.  Æ malte sikkert en time.  Kanskje to.  Når æ sa mæ ferdig ba ho mæ om å sette mæ ned.  Vi så på det æ hadde malt.  Æ va rett og slett litt sjokka.  For æ hadde ikke lagt merke til ka æ malte.  Det va en rar følelse.  Æ va litt satt ut.

Så ba ho mæ fortelle ka æ hadde malt.  Æ hadde malt tre aksa.  Hveteaksa.  Alle tre va omringa av forskjellige farga.  Fortell sa ho. Den første hadde lyse farga rundt sæ.  Det va ho mamma.  Ho hadde kjærlighets farga rundt sæ.  Så snakka vi en del om ho.  Korsen ho va som mor, korsen det føltes da ho ble syk og døde. Det va første gang æ snakka om det.  Sånn orntlig snakka om det.  Æ va 17 når ho døde, nu va æ 45. Den neste hadde og glade farga rundt sæ.  Trygge farga.  Det va våres gode nabo som hadde vært som en far for mæ når æ va barn.  Han hadde æ ikke tenkt på siden han døde året etter ho mamma.  Æ va litt rysta.  Nei æ va rysta inn til beinet.  Kor i alle daga kom det hær fra?!

Det siste akset va malt i dystre mørke farga.  Det va han pappa.  Han hadde mange gode egenskapa, men å en hel del dårlige.  Vi snakka om han.

Når æ gikk ut fra kontoret hennes måtte æ ringe ei venninna.  » Herregud.  Det føles ut som nån har kjørt over mæ med en dampveisvals»  «Æ e mentalt voldtatt.»!  Æ va sjokka helt inn i beinmargen.  Ka fan va det som skjedde der inne på kontoret?!

Ho forklarte det godt til mæ, terapeuten.  Hjernen e som en trykk koker.  Hvis du ikke tar ut litt trykk innimellom, så koke den over til slutt.  Æ har jo opplevd litt i livet.  Nå har æ allerede fortalt om i mine innlegg.  Hele livet har æ vært flink å fortrenge det vonde æ har opplevd.  Litt som ei løva.  Hvis ei løva blir utsatt for fare og overleve, riste den sæ å gå vidre.  Æ har å brukt å riste mæ, sagt «jaja ungan i Afrika har det verre» å gått vidre.

Det har vært hensiktsmessig der og da.  Men etter mange år så gikk det ikke lengere.  Trykket måtte ut.  Æ hadde nån låste dører som måtte åpnes.  Dritt æ måtte bearbeide.

Etter nån uker på Storslett dro æ hjem.  Æ va starta opp med medisina, og hadde henvisning til VVP i Kirkenes for vidre oppfølging.  En måneds tid etter at æ va kommet hjem begynte æ å føle mæ frisk.  Bylla va begynt å tømme sæ, æ følte kanskje for første gang i livet en slags ro.  » Det kommer til å ordne sæ Sølvi.  Du kommer dæ gjennom det hær å»

Sommeren kom og æ begynte dra innom jobb.  Forberede mæ til å starte opp igjen.  Gud som æ glæda mæ til å komme i normal gjenge igjen.  Guttan til han David kom på ferie til oss, vi dro på hytta fiska og kosa oss.  Humøret va på topp.  Æ va så glad fordi æ følte mæ frisk og normal igjen.  Vi va ute på vannet i robåtan.  Fiska og flirte.  Vi hadde ei skikkelig latterkrampa.  Flirte så tåran rann.  Fordi yngste gutten til han David fortalte at han va forelska.  Å når han David spurte kem den heldige va sa han» Ho servitøren på Nandos»  Som e en indisk restaurant. Ho va sikkert 30 år.  Han 10.

Når vi gikk opp mot hytta, slo livet til igjen.  Bang, smash der fikk æ hjerneblødning.  Å døde nesten.  Men bare nesten.  Den hær gangen skal æ ikke riste mæ å bare gå videre.  Den hær gangen skal æ forsikre mæ om at trykket kommer ut.  Den hær gangen skal æ bearbeide sorgen og traume!

Det e jo litt tragikomisk.  At æ bare nån måneder før hjerneblødninga hadde ønske om å dø.  Va det Gud som ga mæ et smekk på fingran?  «Åja du har ikke løst å leve? Nu skal du få oppleve ka det vil si å dø!»  Eller va det anurisman æ hadde i hodet som påvirka balansen i hjernen og ga mæ en kraftig depresjon?  E det virkelig sånn at en ulykke kommer sjelden aleina?  Eller va det bare tilfeldigheta?  Sprakk blodåra mi på grunn av alt stresse æ opplevde under depresjon?  Eller hadde den sprukket uansett.  Spørsmål æ aldri vil få svar på.  Samme fan egentlig.  Det skjedde.  Det har skjedd, og ingen ting æ kan gjøre med det.  Anna enn å fortsette å leve livet mitt så godt æ kan.  På godt å vondt.  Æ leve, det e æ veldig glad for.

Hvis du som sitt å lese det hær slit psykisk vil æ gjerne gi dæ et råd.  Ikke slit aleina.  Det finnes hjelp, du kan gå i terapi, bruke medisiner en periode, du kan bli frisk.  Selv om du ikke føle glede akkurat nu, så gi ikke opp.  I morra når du våkne kan livet snu.  Til det bedre!  Ikke ignorer følelsan dine.  Ikke ignorer signala som kroppen din prøve å gi dæ.  Lytt til den!  Søk hjelp!

Livet e ikke statisk.  Det går i bølger.  Nån toppa, nån bunna.  Men det e hele tida i endring.  Ingen dag e lik.  Igjen så må æ si at æ e glad for alt æ har opplevd.  Hvis æ aldri hadde fått kjent på tristhet, ville æ ikke vært takknemlig for gleden.  Hvis æ ikke hadde mista nån æ va glad i, ville æ ikke vært så takknemlig for dem æ fortsatt har.

Livet har lært mæ mye.  Alle hindringan æ har hatt, all motgang æ har møtt har forma mæ til det menneske æ e i dag.  Alt æ har gått igjennom på godt og vondt har lært mæ nå.  I dag så føle æ mæ veldig sterk.  Og veldig klok.  Det høres kanskje litt rart ut, men æ e glad for at æ har vært ute ei vinternatt.  Æ føle mæ rusta til å møte det neste som måtte skje.  Det neste livet byr på.  Om det e positivt eller negativt.  For sånn e livet.  Det kommer med gleder og sorger, motgang og medgang, latter og gråt.  Takk og lov for at det ikke e statisk.  Livet.

 

 

Not boring at all!

Æ e trøtt og sliten.  Våkna ørten gang i natt.  Helt normalt at æ sover dårlig når e blitt litt i overkant sliten.  Men æ e nødt om å fortelle om turen hit.  Når æ våkna i morres lå æ å humra for mæ sjøl mens æ tenkte på gårsdagen.  Man kan nu si ka man vil, men spør du han David, så vil han nok være enig.  Det e i alle fall ikke kjedelig å leve med mæ! 😉

På flyplassen i Kirkenes, spurte han David om vi skulle leie en bil mens vi e i Brighton.  Enklere å komme oss dit fra Gatwick, og bedre for mora hannes.  Sånn at ho ikke blir bilaus, nå som e vanlig når han e hær.  Æ syns det va en god ide.  Han googla og fant en billig avtale.  1000 krona for en bil ei uka e jo råbillig.  Hvis vi ville ha full forsikring va det 700 krona til.  Fortsatt dødsbillig.  Vi slo til på den, glad og fornøyd for at vi hadde vært så lur å kommet på det.

Flyturen til Oslo gikk veldig greit.  Æ sov hele veien.  Da vi landa måtte æ ut å ha en røyk.  Ja æ vet det.  Det e idiotisk, men æ e begynt å røyke igjen.  2 år uten, så gikk æ på en smell.  Æ jobbe med saken.  Prøve å slutte igjen.

Han David gikk ikke ut, så vi avtalte at han sku gå å sett sæ på den samme restauranten vi va på i sommer.  På utlands avdelinga.  Ingen problem, æ huska korsen den så ut å kor den va.  Trudde æ.  Før vi skiltes av sa han » gå inn døra til utland, ta til høyre gjennom taxfree og så til venstre»  Jada, æ vet kor den e svarte æ.

Æ satt musikk på øran og gikk ut å tok en blås.  Kom mæ gjennom innsjekk, gikk gjennom taxfreen og ble forvirra.  Æ kjente mæ ikke igjen.  Irritert tenkte æ » i jessu navn, har dem pussa opp å byd om igjen!»  Æ trava opp å ned og hit og dit.  Men va lost.  Ringte David, og han sku prøve å geleide mæ frem til restauranten han va på.

«E du sikker på at du har gått inn på internasjonal» spurte han.  Å æ ble mer stressa.  «Det stod ikke internasjonal det stod utland! »  Det e jo tredje gang æ går igjennom den bare i år.  Æ va stressa, og han va stressa. Han spurte om æ så ei boksjappa.  Ja æ va rett utfor den. «strange caus i cant see you» Æ ble mer og mer sikker på at æ va på helt feil plass.

Æ kom mæ tilbake til inngangen.  «når du står der ka ser du?» sa han til mæ.  Å der til høyre va det taxfree.  Det samme rett frem.  Eureka!  Æ sku jo til høyre!  Æ trakk en lettelsen sukk.  Nu kjente æ mæ igjen!

Når æ endelig kom frem til han, va æ nødt til å ta mæ en drink for å roe nervan.  Sammenbruddet va nært.  Vi flirte godt.  Æ sa til han at det e siste gangen vi skal gå hver vår vei den hær ferien.  Æ va traumatisert!

Resten av flyturen gikk smertefritt.  Vi kosa oss, spilte kort og så film.  Etter at vi hadde fått bagasjen va det å finne bilen vi hadde leid.  Vi gikk 7 mil til bilutleie delen på flyplassen.  Med kofferta, taxfreeposa og ransel på ryggen.  Kom oss inn på kontoret der alle selskapan va, og David sin 4G funka ikke.  Så han fikk ikke opp sida der referanse nr stod.  Vi brukte vell en times tid der inne for å finne ut korsen selskap det va.

Ingen hadde en Bagge på lista.  Gubben va stressa det va ikke vanskelig å se.  Æ satt på benken og brukte puste øvelsen æ har lært på Sunnås.  Aldri har æ vell hatt mer behov for den enn da.  Snakka med mæ sjøl for å bevare roen.  Å æ klarte det!  Den hær gangen va det æ som roa ned han David.  Etter langt om lenge klarte ei dame å finne ut kor vi skulle.  Carparken va ikke på flyplassen i det hele tatt.  Så vi måtte gå 7 mil igjen til en holdeplasse, og vente leeenge  på en bil som skulle hente oss å kjøre oss til rett plass.

Fortsatt jobba æ med pusten, positiv Sølvi, positiv nu.  Minibussen som skulle plukke oss opp kom.  Forsinka ofc.  Sjåføren va en hyggelig sak fra India eller nå sånn.  Nu va æ rimelig sliten, men æ smilte nu mitt søteste smil til han, selv om æ egentlig hadde løst å ta kvelertak på han.

Det tok et kvarters tid å komme frem til bileparken.  Et kvarter der sjåføren snakka non stopp.  Han hadde et stort behov for å fortelle inngående om firmaet, og korsen vi skulle kjøre dit.  Veldig detaljert.  Æ måtte putte fingran i øran og lukke øyan.  Æ beit mæ å i kinnet.  For å stoppe mæ sjøl i å rope ut » kan du bare klappe igjen å kjør oss til den helvetes bilen?!»  Men æ gjorde ikke det.  Æ klarte å holde mæ i skinnet.

Når vi endelig kom frem, va det rimelig kaotisk i resepsjon.  Mange misfornøyde kunda.  Å et stressa personale.  David fikk hjelp, fylte ut papiran etc.  Æ stod å pusta.  Pust inn tell til 3, hold pusten tell til 3, pust ut tell til 3.

Der fikk vi vite at vi måtte betale et depositum på 4000 kr in case vi krasja bilen.  I tillegg måtte vi betale 1300 kr for en tilleggs forsikring.  Vi hadde ikke lest det med små skrift mao.  Mens vi stod der å prøvde å forstå ka f ho mente, vi hadde jo tross alt allerede betalt for forsinking, så begynte nabo paret som og skulle leie bil og krangle og diskutere med personalet.  I tillegg begynte ei dama og regelrett rope og skjelle dem ut.

Så der stod vi.  Med rop og hyl og krangling på alle kanta.  Æ slutta å puste.  Æ ba til Gud. » Kjære Gud kan du bare få oss vekk hærfra nu?  Æ vet ikke om æ kan holdes ansvarlig for mine handlinger hvis æ ikke får litt ro og fred snart»

Nesten tre tima forsinka fikk vi bilen.  En kjempe fin bil, god å kjøre og god å sitte i.  Å starta turen mot Brighton.  David hadde ikke 4G av en eller anna grunn.  Men det hadde heldigvis æ.  Vi måtte bruke google maps, fordi det va ikke den vante veien inn til byen som han e vant med.  Det va ingen problem.  Vi ble geleida fint mot byen.  Men der va et lite men.  Æ hadde bare 10% strøm igjen på telefon.

Turen inn til byen tok 30 min.  Minutter der æ bare va bekymra for at telefon skulle dø.  Igjen måtte æ be til han der oppe.  Å det hjalp.  Vi kom oss fram.  Svigermor hadde lammestek klar til oss.  Som ho fortvilt hadde prøvd å holde varm.  Aldri har vell maten smakt bedre enn den gjorde i går kveld.

Æ sovna med tommeln i munnen i foster stilling.  Før æ sovna sa æ til gubben » du det kan nu bare bli bedre fra hær?»  Æ e nu egentlig ganske stolt over mæ sjøl.  Æ stod i det, æ klarte å bevare roen.  Å det skal æ fortelle dokker e fan ikke verst!  Nu skal vi snart starte inn til London og hente guttan boys.  Først skal æ bare ta mæ en prat me han der oppe » kjære Gud, kan du holde et øye med oss sånn at vi ikke får skade på bilen?»

Takknemlighet

Onsdag 17 okt.

I dag skippa æ Evo.  Æ har tok heller treningsøkt utendørs i nydelig høstvær.  Sola skinn fortsatt, men snart e ho borte. Til Januar en gang. Bare å nyte det fine været mens det e hær.  Dizel og æ har tatt oss en velfortjent pause. Vi har jobba en times tid med å bære bort gammelt materiale. Nu har vi fyrt bål og laga kaffe.

Utsikta hær æ sitt ved bålet må oppleves.  Det e vanskelig å forklare kor nydelig og stille det e hær.  Det e rett og slett terapi og sitt hær å se utover sjøen.

Æ sitt hær å tenke på kor heldig æ e.  At æ faktisk har såpass god helse at æ kan sitte hær ute.  Ved bålet å skrive.  Hver gang æ løfte blikket fra pcen min så ser æ på blikkstille sjø.  Det e så hærlig stille hær.  Det e så vakkert!

I dag sitt æ hær å tenkte på livet mitt. Føle på en enorm takknemlighet.  For alt som æ e så heldig å ha.  Trygghet, kjærlighet, gode venna, ei nydelig datter og en nydelig svigersønn.  Æ har så mye å være takknemlig for.  Så mye å være glad over.  Det e viktig og tenke over sånne ting syns æ.  Fløtte perspektivet fra alt som ikke e bra, og som ikke fungere.  Bort fra det som e negativt.  Ha fokus på alt det man har, det man klare og ikke alt det man skulle ønske man hadde.

Fastlegen min ringte mæ i går.  Det e en avtale vi har.  Ho skal ringe mæ hver måned ei stund fremover.  For å høre korsen det går med mæ.  Både fysisk og psykisk.  Nu når æ står på egne bein uten AMB teamet.  Det føles trygt.  At det e nån som følge med mæ. Som hold mæ litt i øran. Æ sa til ho at æ e på en god plass.  I hodet.  Kroppen e det så som så med, men det e overkommelig.  Æ va ærlig og sa til ho at så lenge æ klare å trene så har æ det bra.  Det e når æ ikke kommer mæ på trening at humøret dale.  Fordi æ føle mæ så usless da.  Som en zombie.  Alt blir bare krøll når æ ikke får trent.

I dag e æ ikke zombie.  Æ har gått tur med dizel.  Den tar bare 15 minutter, men æ har i alle fall gått!. Æ har rydda hær ute, å sulla litt inne.  En produktiv dag med andre ord.  Å det e viktig den følelsen.  Av å klare å være aktiv.  Å lage nå, få til nå.  Det e godt for selvbilde mitt.

Æ e litt emo hær æ sitt.  Har så mange følelsa som boble i mæ.  Tenk at æ kan sitte hær ute ved bålet.  Å ta innover mæ alt æ føle. Ikke minst ha tid til det.  Æ treng ikke å stresse med nå som helst.  Æ kan bare sitte hær å være til.  Føle på tryggheta og gleden.  Med det at æ e i livet, og kan gå på fotan mine.  At æ e blitt såpass frisk at æ igjen kan nyte naturen . Ja æ har så jævla mye å være takknemlig for!

Akkurat nu e æ på en god plass i livet mitt.  Nu når æ sitt hær å skrive, så e det ingenting som kan få mæ i dårlig humør.  Nei æ kan ikke jobbe, å kan ikke leve livet mitt som æ gjorde før.  Men det betyr ingenting.  Ikke akkurat nu når æ å dizel sitt ute å kose oss.  Akkurat nu e det bare det hær øyeblikket som betyr nå.

Sånn på tampen, så linke æ en vakker sang til dokker.  En sang æ høre ofte på.  Æ syns det e en fin trøste sang.  Ka har du å være takknemlig for?

Klæm fra mæ 🙂

 

På farta igjen!

Den hær gangen skal vi til London og Brighton.  Besøke familien i England ei ukas tid.  Det høres deilig ut ikke sant?

London

Saken e den at æ har egentlig ikke løst.  Det e så forbannades slitsomt å være ute å reise.  Å så til London med 7 mill mennska.  Brigthon e litt snillere, men det e mye folk der å.  Det e mye lyda i storbya.  Det e mye som skjer og æ vet jo kor flink hodet mitt e å takle det.  Eller ikke takle det.

Brighton

Lyder, trafikken, multitasking, masse menneska, masse inntrykk.  Liten sjans til å hvile så ofte som æ trenge. Lite forutsigbarhet. Dårlig kombo for mæ.  True strory.

Han David glede sæ selvsagt.  Til at vi skal samles og være lammi hans kjære.  Og det bli koselig det e ikke det.  Det e bare det at æ grue mæ.  Æ grue mæ til at fatiquen min blir forsterka.  Æ har vært så fin form i det siste.  Æ har ikke løst å havne på felgen igjen.  Å æ vet at selv om æ tar alle forholdsregla.  Selv om æ passe på å hvile, bruke øreproppa etc etc så kommer det.  Overstimulering av hjernen min.  Det e ikke til å unngå.  Så lenge æ ikke e i mitt eget hjem.  Mi ega stille hula.  Med mine vante aktiviteta som æ har brukt så lang tid på å få balansert.

Æ prøvde mæ me litt hinting her om dagen.  «Du kjære…kanskje æ bare blir hjemme?  Så slepp dizel (doggen) å bli traumatisert igjen.  Du vet han e ikke glad i forandringer (han heller).  Å det kommer til å gå mye peng over there»  Æ smilte mitt mest optimistiske smil.  Han ble drit sur.  Skikkelig skuffa.  Han hadde ikke trengt å si et ord.  Det stod virkelig skrevet i øyan hannes.

Æ va snar å forsikre han at æ hadde veldig løst å reise med han.  I mitt stille sinn tenkte æ «Fan å.  Æ e nødt til å fær»

Æ tenke det fortsatt.  Det hær blogg innlegget blir æ ikke å oversette og lese til han.  Æ skal skjerma han for det.  Nu drive æ å jobbe med mæ sjøl.  Grave etter de positive genan mine.  Tenke optimistisk.  Det blir sikkert mye bedre enn æ frykte og trur.

Det blir koselig å treffe svigermor igjen.  Æ har ikke sett ho på to år.  Eller kanskje det e et år sia æ va der sist?  Æ huske ikke.  Det e ei stund sia det huske æ. Men ho å æ har det fint i lag.  Humoren hennes e unik.  Æ flire brokk på mæ når vi e ilag. Ho e pensjonert sykepleier, så æ treng alle fall ikke forklare så mye til ho når æ må trekke mæ unna å hvile.

David har to søsken med familie, og fire barn og et barnebarn.  Det e ikke så ofte vi e samla hele gjengen. Mangle bare mi ega datter så hadde det vært komplett.  Men ho e ut på si ega reise.  Til Indonesia.

Til sammen så blir vi fjorten stykka.  Vi blir jo ikke det hele tida.  Men nån daga.  Nån daga skal æ leie ei aribnb leilighet.  Sånn at æ får litt pusterom og hvile.  Litt kjærkommen stillhet.  Så kan jo han David alltids snike sæ til mæ på kveldan, så vi kan leke nyforelska 😉

Det blir nok ei fin reisa.  Æ må bare passe på temperamentet mitt. Å hvile så ofte æ kan.  Huske ka æ har lært på Sunnås.  Ka æ skal prøve å ha fokus på når æ kjenn æ blir sliten.  Små knep som faktisk funke når æ blir eksplosiv sint og stressa når det blir for mye for hodet mitt.  Æ skal ha fokus på han David og familien hans.  Og gjøre det æ kan for at det skal bli ei fin tid der borte.

Æ skal nu i alle fall shoppe litt!  Det gjorde æ sist vi va der å.  Når æ ble sliten gikk vi bare innom en smootie bar.  Der fikk æ servert en energi smootie.  Ikke spør mæ ka slags snall som va inni den, men den hjalp litt.  Æ klarte en butikk til etter den!  Satse på å finne samme bar igjen den hær gangen!

Å den hær gangen får æ møte David sin nest yngste datter.  Ho har æ enda ikke møtt, bare snakka med på telefon.  Det glæde æ mæ veldig til.  Det blir spennanes.  Kommer ho til å like mæ?  Vil vi få kjemi?

Æ e jo heldig.  Som har en nydelig familie i England æ kan besøke.  Det e fortsatt sommer der borte.  Rundt 20 c.  Æ skal ta ei ny tatovering, gå på stranda, spise ute.  Ja æ skal kose mæ!  Det blir bra 🙂

To be continued…..

 

 

Oppussing del 2

I 10 daga har vi jobba med kjøkkenet.  Ja foruten om et par daga pause.  Det har vært nån harde daga, slitsomt som fy, men gud så artig.  Æ har følt mæ normal.  Som i gamle daga før sykdom gjorde inntog i kroppen min.  Æ har klart å stå i det.  Ikke hatt de store utbrudd med frustrasjon når æ har vært sliten.  Klart å puste med magen og telle til ti.

Nu e det bare småpusk igjen så e vi helt ferdig.  Og da kan æ endelig få system igjen.  Æ trur den hardeste delen e kaoset som blir i huset når man flytte alle kjøkken tingan ut.  Æ har brukt jævla mye energi på å leite etter ting.  Men nu får æ snart system igjen.

For æ e avhengig av det.  At tingan mine e på plass. Kor nøkkelen skal henge, så æ finne den.  Kor laddera, nettbrett og pc skal ligge.  Alt æ bruke i det daglige må være på sin plass.  Hvis ikke så får æ mer eller mindre sammenbrudd.  For ligg det ikke der det skal så må æ endevende æ huset til æ finne det.  Å da bruke æ mye energi som kunne vært spart til bedre ting.

Hver gang æ har hatt besøk av dattra mi har æ et helvetes liv med leiting.  Fordi ho elske å rydde.  Så rydde ho vekk «rotet» mitt.  Som ikke e rot.  Det ligg der det e meninga det skal ligge.

Under oppussinga har æ ikke kunne hatt det samme systemet som æ e vant med.  For kjøkkenet har vært strødd rundt omkring der det har vært plass.  Men nu..nu e det snart over.  Snart kan æ gå tilbake til mitt vanlige liv.  Med system, ukeplan og trening.  Det trengs.  Æ kjenne mæ rimelig tom nu.  Batteriet har blinka i flere daga.  Ikke har æ klart å være på trening heller.  Så kroppen min e gått syv steg tilbake i form.  Smertan e plagsom.  Men æ vet det blir bedre.  Bare æ kommer tilbake til vanlig gjenge igjen.

Sånn så kjøkkenet ut dag 1

Å det har vært verd det.  Kjøkkenet har fått et sårt tiltrengt ansiktsfornying.  Æ e happy og gubben e happy.

Min amazing gubbelubbe 🙂

Nesten ferdig

Æ ser ikke på mæ sjøl som særlig matrealistisk,  Så lenge æ har mine ting, bilda å stearinlys så e æ fornøyd.  Så lenge æ syns æ har det koselig, så treng æ ikke dyre møbla og masse fanzye ting.  Æ e en sånn person som aldri ville brukt 40 tusen på en ny sofa.  Så lenge man kan kjøpe brukt.  Ikke engang om æ vant 20 mill i lotto.  Whats the use liksom?  Bytte sofa fordi det har feil farge?   Nei ikke æ i alle fall.  Men kjøkkenet har vært så stygt, at det har ikke vært mulig å gjøre det særlig koselig der.  Så æ e veldig glad for at vi har fått gjort nå med det!

Æ kan godt kjøpe en ny duk, eller litt nips altså.  Men det kan like godt være fra Fretex. Alt nips vi eie, alt vi streve etter.  Døde ting.  Som kanskje gir et øyeblikks lykke. Vi e rar sånn vi menneska.  Overforbrukere.  Men nu skriv æ mæ helt bort hær, det va oppussing æ sku skrive om!

Anyway, om æ e lite matrealistisk så e gubben ennu mindre ivrig på å kjøpe nips.  Men her om dagen sa han » æ trur vi må gå på kitchen å kjøpe en ny brød boks»  Æ så på han med ei bekymra mine.  Kanskje æ hadde pressa han til et aldri så lite sammenbrudd.  Med all jobbinga på kjøkkenet.  Så flirte æ.  Spurte ka som va feil med den vi hadde?  » feil farge.  Vi treng en svart en»

Æ har humra i flere daga over brødboksen til han David.  I dag va æ å kjøpte han en.  Æ syns faktisk han fortjene en svart brødboks.  For han har jobba som en helt i 2 uker nu.  Ikke klaga, han har malt og snekra, bantes og flirt.  Han e en handymann det e sikkert.  Gi han en streng og han lage en fiolin!  Æ må skryt av han.  Æ mene hvert eneste ord 🙂

Nu e skal æ vaske over gulvan, så skal æ si mæ fornøyd med arbeidet våres.  Det e fullt mulig å forandre kjøkken til det hær

 

Og det har ikke kosta mer enn 8000!  Ja i tillegg rørlegger og elektriker.  Det vet æ ikke ka koste.  Men så fint har det blitt!  Æ e jævla happy, i must say!

I am a weirdo!

Æ e det .  I flekkan.  Nån gang gjør æ eller sir så mye rart æ æ begynne å undre.  Om æ e helt god.  Det e æ jo ikke.  Æ æ har jo skada som påvirke mæ.  God know æ merke det i enkelte settinger.

Ka e det æ gjør da?  Nå har æ jo allerede fortalt.  Æ bør for eksempel ikke bestille flybillett aleina, for da kan vi havne i Usbekistan før vi vet ordet av det.  Joda æ overdrive en smule.  Så ille e det ikke.  Men vi kan havne i Stavanger isteden for Oslo.

Å det e nu ikke den værste plassen man kan havne på.  Det e nu i alle fall i samme land.  Egentlig så bør æ holde mæ unna bestillinger uansett ka det e.  XL blir fort XS hvis æ har det travelt.  Å står det for mye informasjon på det æ skal bestille, så lese æ ikke det som står med små skrift.  Det har blitt ganske dyrt for oss.  Han David blir nervøs hver gang æ sir æ har bestilt nå.  «E du sikker på at du har bestilt rett nu?» Å æ blir irritert » ja herregud, trur du æ e helt retarded eller?!»  Han treng ikke å si så mye, det står skrevet i panna ka han tenke av og til.

Siden æ ikke eie tålmodighet lenger så e æ snar å dobbeltklikke.  Står det ei pil og gå vidre så klikke æ febrilsk.  Uten egentlig å ta mæ tida til å se ka æ sir ja til.  Mulig det e impulskontrollen som e litt skada?

Æ bestilte mæ ny telefon.  Det hær e jo et par år sia da, men i alle fall  så syns æ at æ va kjempesmart.  Den nye telefon æ bestilte kosta ikke så mye ( jo den gjorde det).  Men siden æ allerede hadde et anna abonnement som æ va bundet til..ja dokker skjønne kanskje ka æ vil frem til. Æ måtte betale for to telefona.  Å det va svindyrt!  Gubben va ikke happy.  Det va nu for så vidt æ, for det va en fin telefon æ hadde bestilt. Vi måtte spise havregrøt til middag et halvt års tid, men æ personlig syns det va verd det.  Æ klarte til og med å miste et par kg på den tida, så det kom egentlig flere positive ting ut av det 😉

Æ har betalt regninger med en null for mye. Eller samme regninga to gang. Æ har å sendt penger til feil person. Ikke så farlig for man får jo tilbake det man har betalt for mye, men ille nok hvis ikke man har frøktelig høy saldo på kontoen.

Gud vet kor mange ganga æ har legetime eller andre avtala å æ kommer en dag før, eller 3 tima før.  Det e blitt mye venting.  Jævla mye venting.  Tid føles ikke det samme som før det e sikkert.

Æ kan gå på Rema for å kjøpe kaffe.  Kun kaffe.  Så kommer æ ut med en hel masse ting æ kommer på æ trenge.  Å har glemt kaffen.  Ganske frustreranes når man bor på landet, og det ikke bare e å spring på nærbutikken.

Som æ har fortalt før så går på Evo flere ganga i uka.  Æ har alltid med mæ det samme.  Vannflaska, telefon, kodebrikken, treningsko og øreproppan.  Æ kan ikke trene uten musikk fordi lydan fra vektan på treningssentret gjør mæ koko.  Antall ekstra kilometer vi har kjørt de hær åran fordi æ har glemt enten telefon, øreproppan eller kodebrikken til å komme inn….Vell hadde det vært en verdens rekord for det trur æ vi glatt hadde vunnet.

Å fylle ut skjema og søknad e nå æ det værste æ gjør.  Æ får «sammenbrudd» hver gang.  Uten unntak.  Korsen år e det? (true story æ kan surre med det å) Ka menes med det hær spørsmålet? etc etc.  I hate it!  Nav for eksempel.  Enhver kontakt med Nav kreve skjema på 17 sider med en million spørsmål.

Nu gjorde æ garantert mye rart før å.  Æ huske for eksempel at æ kom på jobb med buksa på vranga.  Å glemme ting gjør vi alle.  Det e bare det at æ gjør det så ofte.  Da blir det veldig tydelig.  Oftest så flire æ av det.  For det blir mange komiske situasjona ut av min dårlige hukommelse og forvirring.  Heldigvis så e han David og født med en god porsjon humor og har samme humoristiske sans som æ. Ellers kunne det fort blitt ikke fullt så artig.

Vi har en fancy Dolce gusto kaffe maskin.  En sånn man putte en kapsel inn i å trykke på knappen og visp så har du fersk deilig kaffe. Æ har ikke tall på alle de gangan æ har laga mæ kaffe og glemt å sette kaffekoppen under. Og holdt på å drukne både telefon og laptopen som gjerne står på kjøkken benken. Æ har og sotte på morran og drukke morra kaffen min og grøssa.  For den har smakt så stygt.  Fordi æ ikke har skifta kapsel før æ laga kaffe.  Enkelte gang det skjer så skjønne æ det med det samme.  Enkelte ganga e det gubben som foklare mæ koffer kaffen smake høgg.

Eller når æ lage middag.  Å glemme av at æ har nå i ovnen eller på plata.  Det første året va det direkte helsefarlig å slippe mæ til på kjøkkenet.  Det har heldigvis blitt bedre.  Nu bruke æ alarm på alt!  Men selv om alarmen e på så skjer det at æ tenke «koffer ringe alarmen?»

Så lenge æ ikke stresse, og konsentrere mæ om det æ gjør så fungere æ utmerket.  I alle fall nesten.  Da e mine skada ikke synlig med det blotte øye.  Det e en av grunnan til at æ må leve livet mitt uten stress, med forutsigbarhet, ukeplan og mye ro og konsentrasjon.

Hver eneste dag så glemme æ nå.  Eller surre og e forvirra.  Dattra mi bruk og flire til mæ.  «ja mamma, du har sagt det 600 ganga nu»  eller » jises nu e du sliten for du kan ikke snakke og utale ordan»  Tegnan blir veldig tydelig når æ e sliten.  Så æ jobbe knallhardt.  For ikke å bli det.

Æ har advart dem, David og dattra mi.  At risikoen for at æ blir veldig dement når æ blir eldre e stor.  Æ huske ikke de nøyaktige %, men det va scary lesing. I mitt stille sinn så tenkte æ » okaaay æ e allerede pretty dement from time to time.  Kor dement blir æ når æ blir eldre?!» Vil det starte i femti åran? Eller seinere?  God knows.

Heldigvis så e dem blitt godt vant nu.  Å vi har ennu nån år å trene på tilvenning.  Æ har sagt det e helt greit om dem putt mæ på en institusjon når tida e moden for det.  Hvis æ blir til en fare for mæ sjøl og andre.  Bare dem kommer på besøk inni mellom.  Å fore mæ med rødvin og sjokolade.

Forhåpentligvis så vil æ ikke merke det. Om og når det skjer 🙂

 

 

 

 

Angst

Første gang æ kjente på angst va i 13 års alderen.  Æ ble urolig når æ va i lokaler med mange menneska.  Kafe for eksempel.  Så æ unngikk sosiale sammenhenga så mye æ kunne.  Med mindre det va alkohol med i bilde.  Da gikk det helt greit.

Det starta i den tida mora mi ble syk.  Når livet ikke va så trygt lengere. Redsel for at ho mamma va blitt syk, gjorde mæ bekymra og redd for mange ting. Æ hadde masse venna, va aktiv med håndball og hesta så det va ikke det at æ ikke va sosial.  Men æ ble redd og usikker når det va mye folk.  Og folk æ ikke kjente.

Ho mamma hadde mye medisina hjemme.  Ei stund så stjal æ tabeletta fra ho.  Putta i mæ en når æ sku på kafe.  Æ huske ho satte spørsmålstegn ved at eska ble så fort tom.  Da ble æ livredd for at ho sku skjønne at det va æ som tok dem, og slutta med det.  13 år va æ da æ knaska paralgin forte for å få det litt bedre.

I mange år i ung alder va æ veldig plaga med angst.  Når æ ble litt eldre så tenkte æ at æ kanskje skulle be om hjelp så æ ble kvitt det.  Men æ ville ikke begynne med medisina. Fordi æ hadde prøvd ut paralgin, og på den tida så følte æ mæ «dopa» av dem. Så æ leste mæ opp på angst.  Ka man kunne gjøre for å bli kvitt det. Svaret va stort sett å møte den.  Gå i situasjoner som trigga den. Æ tok det aldri opp med lege.  Æ levde bare med det.  Det va bare plagsomt når æ skulle være sosial.  Ellers så klarte æ mæ godt.

Æ levde med den i mange år.  Hadde vi møte på jobb så klarte æ ikke å gå.  Foreldremøter på skolen har æ aldri vært på.  Med mindre det kun va med læreren.  Ble æ bedt i sosiale sammenkomsta med menneska æ ikke kjente så for æ ikke.  Kun hvis æ kunne drikke litt.  Da hadde æ ikke et snev av angst.

Etter hvert så tvang æ mæ til å gå på kafe.  Etter gjentatte gang så forsvant angsten for å være der.  Kroppen ble vant med at det va ikke farlig.

Angsten fulgte mæ men begynte å lette enda mer når æ tok videreutdanning i eldreomsorg.  Æ klarte å holde foredrag.  Stod foran klassen å leste opp det æ hadde skrevet.  Så begynte æ på sykepleier utdanninga mi.  Og da måtte vi ofte fram og framføre det vi hadde lært.  Det æ hadde lest stemte.  Stå i situasjon som gjør dæ redd.

Fortsatt i voksen alder så kjente æ på angsten i sosiale sammenheng.  Selv om den ikke va like sterk som i mine yngre år.  Enkelte ting unngikk æ, enkelte ting tvang æ mæ til.  Det e rart egentlig.  Æ har alltid følt mæ veldig sterk.  Ei som fixe det meste.  Som ordne opp, som har løsningan.  Men angsten klarte æ ikke å overvinne.

Når æ gikk på veggen som 45 åring hadde æ mye angst.  Den tida æ va innlagt.  Da opplevde æ og for første gang et skikkelig angst utbrudd.  Det va på Storslett når æ va på DPS.  Sånn halvveis inn i behandlinga.  Æ satt og spiste lunsj og fikk problemer med å puste.  Det kom frem et hav av følelsa i mæ.  Som stormbølger.  Æ reiste mæ opp fra stolen og storma inn på rommet.  Æ hadde ikke kontroll over kroppen.  Æ hadde en sånn frykt i mæ at æ va sikker på at æ kom til å dø.  Sykepleieren kom inn på rommet.  Æ lå sammenkrølla i senga og heiv etter pusten.

Ho ville gi mæ nå beroligende.  Men æ skreik til ho at det ville æ ikke ha.  «Det e en reaksjon fra kroppen min.  Fra hodet mitt.  Det må ut»  Æ lå å rista i senga i flere tima.  Strigråt å va livredd.  Men ikke fan om æ sku bedøve følelsan.  Dem skulle slippe ut.  Kroppen skulle bli fri!.

Æ stod i det de timan det varte.  Æ va utslitt i flere daga etterpå.  Men det hjalp.  Æ hadde fortsatt angst, men den va ikke så sterk lengere.  Den ble lettere og lettere.  Etter at æ ble utskrevet fulgte den mæ fortsatt, men ikke så plagsom, og ikke så ofte.  Det va som om det utbruddet æ hadde rensa kroppen min.  For gammelt skit som hadde hope sæ opp gjennom mange år.

Etter at æ fikk hjerneblødninga har æ ikke hatt mer angst.  Kanskje det e så mye skada å ubalanse i hodet mitt nu at det ikke e plass for angst.  Hodet har ikke tid til å sende bekymrings melding rundt omkring.  Den jobbe mer enn nok overtid.  Nåt har skjedd, for den e mer eller mindre forsvunnet.  Mulig at æ har skjønt at det ikke e vits å gå rundt å være engstelig for folk og fe.  Det som skjer det skjer, som oftes så kan man ikke kontrollere det allikevel.

Nu e jo angst i utgangspunktet ikke nå man kan kontrollere.  Det e kroppens reaksjon på ting som oppleves turende eller farlig.  Men ved å eksponere sæ for det man e engstelig/redd for så kan den lette og til og med forsvinne.

Koffer æ fikk sosial angst av alle ting e ikke godt å vite.  Æ e jo egentlig veldig sosial av mæ.  Æ trur ikke det e mange som kjenne mæ som ville tru at æ sleit med det.  Men det gjorde æ.  Lenge.  Selvtillit har æ alltid hatt.  Et pretty godt selvbilde og.  I alle fall i mitt voksne liv.  Men allikavel så følte æ ubehag når æ skulle være sosial.  Ubehaget va såpass ille at æ unngikk det.

I mange år hadde æ angst for mørket også.  Husredd.  Sånn skikkelig psyko mørkeredd.  Æ låste ikke bare ytterdøra, æ låste mellom døra og soveroms døra å.  Æ huske når æ va flytta hjem etter å ha bodd nån år i Oslo.  Æ leide ei lita hytta oppi skogen hos søstra mi.  En morra ho kom for å drikke kaffe og spise frokost spurte ho mæ kor brødkniven va.  Den lå under hodeputa mi.  Da snakke vi angst!

Vi flirte godt av det.  Men det va jævla slitsomt å gå rundt å være så redd.  Æ vet ikke ka æ va redd for egentlig.  Spøkelsa, massemordera å anna skjømt.  Men det va tungt.  Den redselen va jævlig.

Og det underligste av alt.  Æ e ikke redd lenger.  Æ digge ikke mørket, men æ har ingen problemer med å være aleina i huset hær vi bor.  Det kan være bekk mørkt ute, det e langt til nærmeste nabo.  Men æ e ikke redd lengere.  Det e enda en ting mi hjerneblødning har fixa opp i.  Utrolig men sant.  Ka e det man e mest redd for i livet?  Det e å dø.  Æ døde nesten, men bare nesten.  Æ har prøvd det.  Det e ikke nå å gå rundt å være redd for det heller.  Det kan man ikke kontrollere.  Når tida e der så e den dær.  Den va ikke der for mæ.  Å sku det nu mot formodning komme en massemorder å klore på døra mi i kveld, så trur æ at æ hadde blitt mere irritert enn redd.  » nei vet du ka det hær gidd æ fan ikke»  Så hadde æ nok sotte en gaffel i øyet på han å jaga han på dør!  Såpass selvtillit har æ fått etter å ha gått igjennom det æ har.  Det e ikke så ille at det ikke e godt for nåkka 😉

Æ trur redselen for mørket va verre enn den sosiale angsten.  Mye mer hemmanes.  Å en mye større frykt.  I dag så tenke æ at det va idiotisk å ikke be om hjelp med det da æ va ung.  Ganske mange bortkasta år på å gå rundt å være redd og engstelig.  Men samtidig så har det og lært mæ mye.  Gitt mæ forståelse for korsen andre menneska kan oppleve angst.  I jobben min kom det veldig godt med.  Fordi æ forstod.  Ikke fordi æ hadde lest om det i ei lærerbok, men fordi æ hadde kjent det på kroppen sjøl.

Og man kan nu si og mene ka man vil.  Men skal man virkelig forstå korsen et menneske har det fysisk og psykisk, så kan det være en fordel å ha kjent på ting sjøl.  Så lenge man ikke overføre sine opplevelsa på den man event skal hjelpe.  For selv om man har opplevd det samme, betyr det ikke at det føles likt.  Vi menneska e lik, men måten vi oppleve og håndtere ting e ulikt.

Æ vet korsen smerter oppleves.  Sinnsyke uholdige smerter. Ka det vil si å være redd.  Å frykte for livet. Æ har hatt knekt lårhals og ribbein etter bilulykka, knekt skulder etter vold, vært operert de fleste plassa i kroppen, æ har måtte fjerna livmor og mandla, æ har vært psykisk syk, hatt angst, æ har tissa og bæsja i buksa, æ har hatt betennelse på strupelokket som nesten tok knekken på mæ, alvorlig lungebetennelse  Hjerneblødning, hydrofaIus og vasospasmer i hjernen.

I det store og hele e det jo fan mæ et under at æ går oppreist på 2 fota. Men angst, angst det har æ ikke lenger!  I alle fall ikke plagsom angst.

Æ e organdonor.  Æ har og sagt at når æ en gang dør så kan dæm få kutte mæ opp å studere kroppen og toppen min.  Hvis det e nån organa igjen 😉  Det kan i alle fall være lærerikt for dem som måtte studere den.  Litt sånn what the fuck!  She lived for pretty long whit all this shit that woman! 🙂

Go hælg fra Paradisbukta.  Livet føles veldig trygt og godt nu!  Fan på tide spør dokker mæ!

 

Herointryne!

Det va det første mi gode venninne sa da vi facetima i går kveld.  Æ måtte si mæ enig, og vi lo godt vi toan.  Hærremin æ e på felgen.  I tillegg til at ansiktet mitt ser ut som æ går på dop, så e gangen min med på å bidra til utrykket.  For æ e knesvak.  Alle som har sett nån som e rusa, vet korsen gange dem har.  Well æ tøfle rundt hær i kaoset med knesvake bein.

Nu e æ jo ikke på dop, det bare ser sånn ut.  Ja det føles sånn ut å.  Takk og lov at æ enda har «fri» til i morra.  Takk og lov at han David e på kurs i Tromsø, for det kan godt hende han hadde blitt engstelig hvis han så mæ nu.

Men alt går over.  Herointrynet mitt slette sæ ut igjen, og fatiquen slippe taket igjen etter hvert.

Helt siden æ stod opp i morres har æ planlagt at æ sku ut å gå med doggen.  Frisk høstlukt i nesa e sikkert det æ trenge.  Det å bøttevis med kaffe.  Men hver gang æ har prøvd har æ havna tilbake til stabilt sideleie.  Æ e heldigvis jævla sta.  Så æ gir ikke opp!  Nu har æ fått på mæ klær, så det e fremgang.

10 mere rynker, opphovna øya og ei sinnsyk hodepina skal ikke få stoppe mæ!  Trur æ.

Æ må bare komme mæ i gang.  Få kroppen til å våkne.  Få hodet til å fungere.  Jage smertan bort og ut.  Ikke fan om æ skal bli ligganes i ei uka den hær gangen.  Ikke fan!

Som dokker skjønne så jobbe æ steinhardt med mæ sjøl nu.  Prøve å tenke positivt.  Tenke på at i morra e en ny dag, formen min e sikkert bedre.  Alt e sikkert bedre i morra når æ våkne.

Sånn helt egentlig så har æ løst å legg mæ i fosterstilling å grine.  Sånn helt egentlig e æ kjempe lei mæ.  Fordi fatiquen har kicka inn nå så inn i h.  Æ e redd.  Redd for at det skal ta uker før æ e på G igjen.  Vi har fortsatt arbeid igjen på kjøkkenet.  Å resten av huset ser ut som ei bomba.  Æ kan ikke ramle sammen nu!

Æ e redd for at æ ikke skal bli i form igjen før vi skal reise til London den 20 oktober.  Æ kommer ikke til å klare den reisa hvis ikke fatiquen slippe taket.  Så ja.  Æ e både bekymra og sad.

Men nu skal æ tørke tåran mine.  Nu har æ rydda i hodet.  Nu e æ tømt for bekymringa.  Æ satse på at morra dagen blir bedre.  Kom igjen Dizel.  Nu skal mamsen og lillegutt ut på tur!

Å sånn ser æ ut etter en liten tur, og en time ute å stabla ved i frisk luft!