Sorg

I dag føle æ behov for å snakke om sorg.  Æ har levd med det nesten hele livet.  Så æ kjenne godt til følelsen.  Alle vil oppleve det i løpet av livet, men korsen vi føle den og kommer oss igjennom det e forskjellig.

Man kan oppleve sorg når man miste nån man e glad i, eller ha sorg fordi livet ikke ble helt sånn som man hadde planlagt.  Æ har kjent på begge.  Sorgen går jo aldri over.  Den bære man med sæ hele tida.  Men sorgen e ikke like sterk hele tida.  Og med tida så blir den mindre.  Mindre tilstede.

Man kan se det lett.  Når man møte et menneske som har sorg i hjertet.  I allefall hvis man e en menneskekjenner.  Øyan e sjelens speil sies det.  Æ e enig.  Æ merke det fort.  Kanskje fordi æ sjøl har så mye sorg i hjertet.  Æ kjenne det igjen. Øyan som æ ser i speilet hver morra.  Sorgen.  Så når æ møte menneska som e sorgtung, så ser æ det. Æ gjenkjenne det.  Dem treng ikke si nå.  Smertan vises uten ord.

Sorg e smertefull.  Å langvarig.  Den forandre dæ som menneske.  Man går fra å være glad å bekymringsløs, til å være trist, ensom, redd, bekymra og sint.  I tillegg kan man få en rekke fysiske symptoma som utmattelse, kvalme, nedsatt immunforsvar, vektendring, kroppslige smerter, samt søvnløshet.

Heldigvis så går sorgen i bølger.  Den e ikke like strek hele tida.  Ellers ville det vært uholdbart.  Æ huske æ hadde latteranfall like etter at ho mamma døde.  Æ va lammi nån venna, og vi hadde det skikkelig skøy.  Æ flirte så tåran rann.  Etterpå fikk æ ei sinnsyk dårlig samvittighet fordi æ kunne føle glede når ho mamma va død.  Æ følte mæ som verdens dårligste menneske.  Fordi æ skulle være fylt av sorg.  Ikke av glede.

Men sånn e vi skrudd sammen.  Æ e overbevist om at det e hodet som beskytte oss.  Får oss til å tenke på nå anna ei lita stund, så man får pause i sorgen.  Det trengs.  Litt latter, nån bekymringsløse minutter.  Så man får puste og samle krefter.

I dag 30 år etter så e sorgen over tapet av ho mamma blekna.  Den har forma mæ som menneske, men det e ikke så ofte æ føle tristhet når æ tenke på ho.  Savn ja, men æ gråter sjelden over ho.  Ho kan poppe opp i tankan mine av og til, og æ bruke å tenke på korsen det hadde vært å hatt ho hær i dag.

Nu kjenne æ på sorgen over at livet mitt ikke ble som æ hadde forestilt mæ.   Æ har sorg fordi æ ble syk, og livet mitt ble snudd på hodet.  Eller kanskje ikke fordi æ ble syk, men konsekvensan av sykdommen. Det livet æ kjente.  Sorgen over at æ e blitt forandra.  Sorg over at æ ikke klare å leve som æ ønske.

Fordi det e en sorg.  Enkelte daga så overmanne den mæ.  Tar pusten fra mæ.  Får mæ til å føle på en enorm tristhet og ensomhet.  Av og til syns æ livet føles urettferdig.  Syns ikke det e rett at æ sku bli syk.  På toppen av all anna sorg æ bære på.  Katti e det nok?

Men ingen går gjennom livet uten motbakka.  Uten å miste nån man e glad i.  Syk kommer vi alle til å bli en eller anna gang.  Nån blir alvorlig syk, andre får være frisk og rask nesten hele livet.  Men en eller anna dag så blir vi ramma.  Alle som en.  Vi kommer alle til å våkne opp en dag, og plutselig i løpet av sekunder så blir alt forandra.

Kanskje dør nån brått, eller vi blir alvorlig syk.  Da kommer sorgen.  Å vi må stå i den å prøve å komme oss igjennom den.  Det kan virke som om nån håndtere sorgen lettere enn andre. Uansett korsen vi håndtere den, så må den bearbeides.  Og det gjør vi ulikt.  Nån tyr til rusmidla for å dempe smerta, eller andre selvskadende måta å leve med den.

Nån blir i sorgen.  På stedet hvil.  Snakke ikke om anna.  Gjenleve den hver dag.  Dyrke den.  Det e skadelig tenke æ.  Faren for at man blir veldig ensom i sorgen da e stor.  Fordi vi kreve at folk skal komme sæ vidre.  Komme over sorgen.  Finne ut av den og leve livet.

Get over it!  Men man kan ikke komme over den.  Ikke helt.  Og det e viktig å snakke om den.  Bearbeide den, for hvis ikke så kan den ete dæ opp.  Men det e som ellers i livet.  Det gjelde å finne balansen.  Det e en tid og et sted for alt.  Å man treng ikke å snakke om sorgen til enhver tid.

Omgivelsene kan fort trekke seg unna hvis det blir mye prat om smertefulle ting.  Da blir man ensom i tillegg.  Å man får dobbel sorg.

Faren min ga mæ et kort ei stund etter at ho mamma døde.  Et kinesisk ordtak som sa » Du kan ikke hindre sorgens fugler og fly over ditt hus, men du kan hindre dem i å bygge rede på ditt tak»  Klokt sagt spør du mæ.

Sorg e som ei byll.  Av og til trengs den å tømmes.  Nån gang kapsles den inn.  Den e dær hele tida.  Men størrelsen variere.

Å akkurat det jobbe æ med. Tømme sorgen. Æ prøve å ikke la sorgen ta over livet mitt.  Fylle mæ for mye. Når æ har tunge daga, så grine æ.  Æ tillate mæ å synes synd i mæ sjøl.  Lar sorgen få utløp.  Kanskje blir æ sint.  Forbanne alt og alle.  Kjenne på alle negative og triste følelsa æ måtte ha.  Mulig æ blir i senga hele dagen.

Men når nok e nok så «tar æ mæ sammen». Tvinge mæ til å avlede tankan.  Prøve å ikke la dem gro fast.  Trene, går mæ en tur, skrive, e sosial, høre på musikk.  Det e egentlig lett å endre et tankemønster.  Det e ikke mye som skal til for at sorgen lette litt, og man får det litt bedre.  Det e omtrent som dørstokk mila.  Kommer man sæ over dørstokken å ut så vil man nyte det etter to minutter.

Æ finne trøst i å tenke på alle som ikke e like heldig som mæ.  Æ tenke at ingen kommer unna sorg og sykdom.  Det e tross alt en del av det å leve.  Livet e ikke bare godt. Ikke bare glede og opptura.  Hver dag e ikke en fest.  Men det gjelde å prøve å lage sæ en god dag til tross for alle utfordringa man møte.

Æ har levd med sorgen nesten hele mitt liv.  Æ kjenne ikke til et liv uten den.  Æ har kommet mæ gjennom mange slag.  Og æ e hellig overbevist at æ skal komme mæ gjennom det hær å.  Alternativet e å la den overmanne.  Bli bitter.  Gå rundt å føle på tristhet og at livet e urettferdig.  Har nån sagt at livet e rettferdig?  Æ trur ikke det.

Æ skal samle på gode øyeblikk.  Positive opplevelsa.  Æ modne i prosessen, og vil helt sikkert komme ut av det enda klokere.  Den sorgen som rir mæ nu, skal snart få stige av.  Hvis æ ikke klare å tømme den, så skal æ kapsle den inn.  Sånn at æ får puste litt.  Til livet igjen tar ei vending.  For det vil skje.  Før eller seinere.  Æ håpe det blir seinere.

Fordi æ føle for å hvile litt nu.  Være glad og bekymringsløs ei stund.  Legge sorgarbeidet på hylla ei stund.  Akkurat det hadde vært amazing.

Klare man ikke å komme sæ gjennom sorgen, så bør man oppsøke hjelp.  Sorg kan få helsemessige konsekvenser.   Det kan du lese om hær :http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=151597&a=2.

 

 

 

 

 

 

 

Til alle som jobbe med menneska

Evnen til å kommunisere e vell den viktigste evnen vi har. Og om man har en jobb der man treffe, eller må snakke med menneska, e kommunikasjon det viktigste verktøyet . Vi bruke det jo hver dag.  Privat og i jobb.  Man skulle tru at det va enkelt.  Men kommunikasjon e en kunst.  Og for å bli god på det så trenge man kunnskap, innsikt og forståelse.  Og dem som virkelig beherske kunsten med å kommunisere, det e dem som e trygg på sæ sjøl. Som lytte mer enn dem snakke.  Som skjønne når dem har bæsja på leggen og sagt nå galt, men evne å beklage. De som sir » æ har ikke tid å snakke med dæ akkurat nu, men æ kommer om 20 minutter» og overholde det.

Kroppsspråket vårs fortelle mer enn ord kan.  Et blikk, eller korsen holdning man har sir mye om ka man tenke eller føle.  Kommunikasjon e en viktig del av utdanninga til helsepersonell. Man lære mye om den og det påpekes kor viktig del av kommunikasjon den non verbale e. Men saken e den at det e ikke lett å skjule ka man tenke og føle når man snakke i lag.

Man kan prøve så hardt man bare vil å ha ei avslappa holdning, vise at man har tid , at man bryr sæ. Men ka man tenke og føle skinne gjennom. Det kan ikke fakes. Når man e syk så legge man veldig godt merke til helsepersonellet. Man blir og veldig sårbar. Det e lite som skal til for at man som pasient får en god opplevelse i samhandling med pleier eller en dårlig.

De hær åran kor æ har vært syk har æ gjort mange observasjona av helsepersonell æ har møtt.  Ikke bare korsen dem har vært i kommunikasjon med mæ, men med familien min og andre pasienta.  Siden æ e sykepleier, og har jobba i helsesektoren i mange år så har æ nok hatt sykepleier øyan på mæ i de fleste situasjona.

Man bli veldig sensitiv og sårbar når man blir syk. Eller man e pårørende til nån som e syk.  Det e veldig lite som skal til for at man blir såra, usikker, sint, trist, takknemlig, glad eller trygg.  Det e ikke mere enn et blikk som skal til.  For øyan fortelle mye.  Dem e veldig lett å lese.  Særlig når man e syk, nettopp fordi man blir så var på kroppspråket til den som skal hjelpe dæ.

Æ har vært heldig.  For de fleste æ har møtt har vært fantastisk.  I måten dem har kommunisert med mæ på.  Men æ har møtt både lega, fysioterapeuter, psykologer, sykepleiere og andre som ikke har vært flink.  Som har fått mæ til å føle mæ som en dritt, som har fått mæ til å bryte sammen i gråt i måten dem har snakka til mæ på.  Som har fortalt mæ mer enn dem sikkert ville, gjennom den non verbale kommunikasjon.

Det e rom for forbedring rundt omkring på de forskjellige instutisjona.  Selv på Sunnås som har vært en av de bedre plassan æ har vært på, så finns det helsepersonell som har forbedringspotensial.

Æ har møtt pleiere som har kommet inn på rommet mitt å æ har logge i senga med forgråtte øya. Der dem har spurt «heia, har du det bra?» Jada har æ sagt. Så har dem gitt mæ beskjeden dem skulle og gått igjen.
Selvfølgelig har dem sett at æ ikke hadde det bra. Men ville ikke stå i den situasjonen av en eller anna grunn. Kanskje på grunn av sin egen usikkerhet, æ vet ikke. Mulig dem ikke har likt mæ. Eller ikke hatt tid der å da. Den følelsen man blir igjen med når man blir aleina igjen e ikke god. Det e i sånne øyeblikk æ har hatt det som tyngst. Følt mæ mest aleina. Å trengt det mest. Omsorgen og praten.

Da har æ kunne lest pleieran æ har møtt. Lest det på kroppsspråk og øyan at det hær har dem ikke tid til. Eller lyst til å være i. Å æ har følt mæ til bry. Aleina. Redd og usikker. Trist og enkelte ganga forbanna. Fordi æ har sammenligna de pleieran eller legan som har møtt mæ sånn, med mæ sjøl. Kunne æ ha gjort det? Gjorde æ det når æ jobba som sykepleier? Tok æ mæ tid til pasientan æ møtte?  Korsen va min non verbale kommunikasjon?

Æ like jo å tru det, men saken e den at æ har nok å bagatellisert situasjona fordi æ har hatt dårlig tid, kanskje det har vært på tampen av dagen å æ bare ville hjem. Tenkt det der får nån andre ta sæ av. Det e vell ingen som e perfekt. Selv ikke æ.

Men æ vil gjerne dele mine tanka med dæ som leser. Særlig hvis du jobbe i helsesektoren. Når man e syk og svak, så e du som helsepersonell nån av de viktigste man møte i løpet av dagen. Det e du som kan avgjøre om dagen skal bli god eller dårlig for pasienten. Man e mye aleina når man e på institusjon. Dagan kan føles uendelig lang.  Tankan surre rundt i toppen non stop.  Klokka tikke så sakte.

Som syk så har man et stormfullt hav av følelsa og tanka. Bekymringa og redsel. Ensomhet. Smerter og andre fysiske utfordringa. At du sett dæ ned å tar fem minutter lammi pasienten din betyr så mye. Uansett kor travelt du har det, ta dæ tid. Det e som regel ikke så mye som skal til for at man får det bedre. Nån oppmuntranes ord, litt håp om at ting kan bli bedre, en klem eller ei hånd å holde i.

De pleieran og legan som æ huske som god, va de som viste mæ at dem hadde tid.  Som ikke stressa og sprang.  De som smilte med øyan, som satt sæ ned lammi mæ, så på mæ når vi snakka, som ga mæ ærlig svar hvis æ spurte om nå.  Uansett ka det va.  De som overholdt avtala vi gjorde.  Dem som tok på mæ.  Som ga mæ en klæm, eller støyk mæ på armen.  De som viste mæ omsorg.  Med øyan, med handling.

Dem som bare kom innom rommet og tok en ekstra titt for å se at alt stod bra til.  Som spurte om æ hadde lyst på en kopp kaffe, eller om æ trengte nå.  En liten ting, men når man ligg litt hjelpeløs i senga så betyr det enormt mye.  Det e omsorg. Og det e kommunikasjon.

Dem som så mæ.  Hele mæ. De som så bekymringan mine, redselen min, sorgen som ridde mæ.  De som evna å vise mæ «kjærlighet.   Dem som genuint brydde sæ om mæ.  Eller som i hvert fall klarte å gi mæ den følelsen at dem virkelig brydde sæ.  For omsorgen vises gjennom den non verbale kommunikasjonen.  Mer enn ord.  Blikket du gir vise om du bryr dæ eller ikke.

De legan og pleiera æ har likt best e dem som har tatt sæ tid.  Til å snakke og forklare.  Som skjønte at æ trengte tid og gjentagelser for å forstå.  At du som helsepersonell tar dæ tid, e og kommunikasjon.  Og det e den beste omsorgen du kan gi.

.Æ har og møtt helsepersonell som har brukt et nano sekund for å se korsen æ har hatt det.  Som har skjønt det med et øysekast at det ikke har stått så bra til.  Som har tatt grep, snakka med mæ, eller sendt nån andre inn til å snakke med mæ.  De aller fleste har vært sånn.  Heldigvis.

Overholdelse av avtaler e dødsviktig.  E det nå man følge med på når man e på en institusjon e det klokka.  Har man en avtale klokka ti så kommer man klokka ti. Ikke kvart over.  Det lille kvarteret kan snu dagen til kaos for en skada hjerne eller en syk kropp.  I alle fall for min.  Det e femten minutter der hjernen jobbe på høygir.  » har æ tatt feil av tida?  Skulle æ møte opp nån plass, eller skulle dem komme hit? »  Leiting etter lappen der avtalen kanskje stod.  Forvirring, bekymring.  Kaos.

Det e ikke omsorg.  Det nytte ikke kor travelt du har hatt det og ka som oppstod.  Gi beskjed!  Det e også non verbal kommunikasjon.

Kroppsspråk og handlinger e viktigere enn ord.  Det e ikke lett i en hektisk hverdag i know.  Men ha i tankan at akkurat du har makt til å gjøre dagen god for din pasient.  Det treng ikke å ta mer tid enn et minutt.  Et minutt av din dag kan gjøre hele dagen for et menneske.  En klem tar fem sekunder.  Å stikke hodet inn døra på pasient rommet for å ta en ekstra titt tar ti sekunder.  Og si hei og smile tar tre sekunder.

Det har du tid til.  Uansett kor travelt du har det.  Uansett kor mange pasienta du har.  Har du ikke lyst til å smile, så la være.  En uekte smil sende bare en masse feile signala. Å får dæ bare til å fremstå som uærlig.  Not trustabele.  E smilet ekte derimot, så vises det. Og føre til at æ stole på dæ!

Det hær innlegget har æ jobba med i snart tre uker.  Æ vil så gjerne få frem det æ tenke.  God kommunikasjon e så viktig.  Æ vil gå så langt at æ sir det e det viktigste. Æ håper æ har klart det. Å få tankan mine ut og nedskrevet på en forståelig måte.

Nu tar æ hælg!  Klæm fra mæ 🙂

 

 

 

 

 

Tanker i natten

 

Æ får ikke sove!  Hodet e fullt av tanka.  Ikke på mæ sjøl, men på den verden æ leve i.  Æ synes facebook e en fin ting.  Stort sett iallfall.  Det e koselig å lese ka venna og bekjente styre med.  Artige historia, nån triste, og mange kloke!  Men av å til må æ ha pause fra den.  Når det poppe opp statusa som e full av eder og galler mot kreti og pleti.  Når voksne folk kalle hverandre idiota, homsefan og verre ting.  Ka e det med oss, når vi begynne å hate hverandre fordi vi har forskjellig mening?!

Hvis man har løst på å forandre meningan til folk, hjelpe det å møte det med hat da?  Hvis æ har en dårlig dag, å riv kjeft på han David så har han 2 valg.  Det lite kloke valget e å begynne å kjefte tilbake.  Da eskalerer det jo!  Det mer kloke e at han lar mæ smelle litt, å så gir han mæ en klæm eller sir nå morsomt.  Eller prøve å se situasjonen fra mi side..Å forstå koffer æ e sint.  E vi uenig, så prøve vi å møtes på halvveien.  Snipp snapp snute så va den krangelen ute!

Å æ e rimelig sikker på at alle vet det!  Så koffer så mye hat?  Å sinne?  Koffer må æ være lik naboen?  Koffer må æ ha samme mening som du?  Koffer må æ se ut som du?  Skal vi alle være like?  Tenke det samme?  Føle det samme?  Stemme det samme?!

Æ synes det e like galt at folk til venstre i politikken, kalle folk som stemme Frp, for idiota, lavtlønna, lavtudanna, lavpanna…som at enkelte folk som stemme Frp kalle alle muslima for terrorista å snyltera!  Hat avle hat!  Uansett korsen sia av politikken det kommer fra!

Koffer kan vi ikke ha litt mer kjærlighet til hverandre?  Mer forståelse!  Æ blir oppgitt…Din idiot! Æ skjønne jo at du ikke har utdanning!  HAHAHA du kan jo ikke skrive Norsk engang!  Æ håpe han blir påkjørt.  hahaha Han har gått på livets harde skole! Æ håpe at du blir voldtatt!..Din jævla muslim lover.Det hær sitt folk å skrive!  Voksne folk!

Korsen kan vi sitt bak tastaturet og mene at det vi tenke e den absolutte sannhet.  Og alle andre som ikke mene det samme e idiota?  E livet og verden så svart hvit?

STOPP VERDEN Æ VIL AV!!

One of these days

I går va en dag æ muligens burde blitt i senga.  For alle sin trygghets skyld.  En dag der nesten ulykker skjedde. Der hodet mitt ikke fungerte, og æ va veldig pirrevirr.  Mulig hjernen min fortsatt slite etter reisa, eller kanskje æ bare hadde fredag den 13.

Æ våkna tidlig på morran og va i grei form.  Humøret va på topp, nå det gjerne blir når æ klare å våkne å ikke føle mæ som en zombie før dagen har starta.

En veldig god illustrasjon på korsen fatique føles

Mens æ drakk den hellige morra kaffen så tikka det inn ei melding på messenger.  Mi kjære venninna som lurte på om vi sku dra til Russland på handle tur. Nå som æ syntes va en strålanes ide.

Æ har etter langt om lenge endelig knota mæ til å få grenseboerbevis.  Æ har til og med klart å fixe multi visum på bilen, så turen over grensa går hurtig.  Æ starta kaffe maskin og sprang gjennom dusjen.  Multitasking for å få gjort mest mulig på kortest mulig tid.  I dusjen prøvde æ å resonere kor æ hadde lagt passet etter England reisa.   Bekymra mæ over om veien va glatt, og om æ hadde overført nok peng til kontoen.  Hodet jobba hardt mens kroppen ble vaska og klargjort.

Nystrigla og fin gikk æ på kjøkkenet for å fylle kaffen over på termokoppen.  Atter en gang hadde æ glemt å sette koppen i maskin, så varm kaffe fløyt over kjøkkenbenken og golvet.  Æ bantes høyt mens æ vaska opp.  Laga mæ ny kaffe mens æ forsikra mæ om at den hær gangen va det kaffekopp under!

Æ fant passet, papiran til grensa og bil nøkklan. La alt klart i gangen mens æ  lufta doggen og ga kanin mat.  På utsida e det mildt sagt speilblankt etter lang tid med mildvær.  Æ balanserte mæ som bambi på glattisen opp mot garasjen.  Kom mæ helbærga inn og pusta letta ut.

Sett mæ inn i bilen, og fant ikke nøklan.  Igjen så bantes æ høylytt.  Måtte balansere mæ inn i huset igjen.  Joda dem lå der æ hadde lagt dem.

Da vi kom til grensestasjon va det lite folk.  Nais for da hefte det ikke å gå gjennom tolla.  Den russiske grensevakta så på mæ » du e en dag for sein»  Multivisum på bilen kreve at du e over grensa hver 30 dag.  Æ va overbevist om at æ ennu hadde ei uka på mæ, og æ kjente panikken krøyp under huden på mæ.  Ho ga mæ papira som ho ba mæ fylle ut.

Mulig ho så angsten i øyan mine, eller bare hadde en god dag og løst til å være snill, for i samme øyeblikket så tok ho papiran igjen å sa ho skulle fixe det.  Æ rakk ikke å begynne på pusteteknikken min engang.  Thank god!  Ho fylte ut papiran langt fortere enn æ ville klart.  Ho klargjorde til og med søknad om ny multivisum på bilen min for neste tur.  Æ kan love dokker at æ tok ho med i aftenbønnen min!

Resten av turen gikk knirkefritt.  Glad og lykkelig kom vi oss tilbake gjennom tolla, fikk handla det vi skulle pluss litt til.  På Norsk jord igjen parkerte vi bilan og vennina mi kom for å si hade.  Stakk hodet gjennom bilvinduet for å gi mæ en klem.  Å æ..æ trøkke på knappen som begynne å lukke vinduet.  Heldigvis så e ho kvikk og rask, og fikk trekt hodet tilbake før det ble kappa av.

Æ flirte hele veien hjem.  Æ flirte så tåran trilla.

Vell hjemme parkerte æ bilen nært huset.  Ikke fan om æ skulle bedrive risiko sport for å komme mæ i bilen igjen. Æ lot nøklan forbli i bilen, for æ sku av gårde på trening seiner. Æ kom mæ trygt inn og landa på sofaen.  Æ sovna ikke, æ svimte av.

Når æ våkna til liv igjen kjente æ at det egentlig ikke va smart å dra på trening.  Poengan mine va brukt opp men æ e sta.  Så æ gjorde mæ klar for trening.  Pakka min bag og gubbens.  Å hasta ut døra igjen.  På veien til bilen sklei æ, landa på ræv mens baggan fløy veggimellom.  Æ slo mæ ikke så veldig, æ bare bantes mens æ kjefta på gubben på koffer i fan han ikke kunne strø.

Æ satt mæ i bilen, og ingen nøkla i tenninga.  Nu begynte frustrasjon å ta mæ.  Bekkmørkt va det å.  Lyset inne i bilen funke ikke, så æ tok telefon ut av etuiet og slo på lommelykta.  Leita høyt og lavt.   Æ viste jo at æ hadde latt nøklan stå i bilen.  Det va i alle fall det æ hadde tenkt.  Dem va ikke der, så det va bare en ting å gjøre.  Ut på glatta igjen og inn i huset.  Æ leita.  I gangen.  På kjøkkenet.  På badet.  I posan æ hadde med mæ fra Russland.  Ingen nøkla.

Ut i bilen igjen.  Den hær gangen i baksete.  Å joda.  Der lå dem.  Lammi baggan.  Nu va æ ikke bare frustrert.  Nu va æ sur.  Å rimelig stressa.  Kjørte av gårde å så at telefon lå der uten etuiet.  Måtte stoppe bilen å leite etter det.  Ingen plass.  Ut av bilen i baksete.  Å joda.  Der lå den!

På veien til Evo måtte æ puste.  Pust inn tell til 3, hold pusten tell til 3, pust ut tell til 3.  I det æ plugge det trådløse headsettet i øran så dør det.  Ingen batteri igjen. Igjen tok frustrasjon mæ.  Æ kan ikke trene uten musikk!  Heldigvis så hadde elsklingen et ekstra sett med, så etter mye knoting og innstillinger, banning og svetting så fikk æ det til å funke.

Æ kom mæ igjennom treninga, og kom mæ helberga hjem.  På kvelden lå æ å tenkte på dagen min.  Alt som hadde gått litt på tverka.  Kor dårlig hukommelsen min e blitt. Alle øyeblikkan æ hadde der frustrasjon og panikken tok mæ litt.  Konklusjon min e at hjernen min e litt sliten.  Æ har hatt det ganske travelt i det siste.  Vært mye hver dag.  Å selv om æ har hvilt mæ inni mellom så e ikke stress bra for mæ.

Det e bare en ting å gjøre, det e å ta en timeout.  Fra stallen, fra alle aktiviteta.  Well nesten.  Æ skal på Evo, men foruten om trening, så skal æ la hodet få hvile nån daga.  Æ trur det e akkurat det æ treng, for at hodet mitt skal fungere igjen 🙂

 

Ei god uka tross alt!

Æ sitt hær å tenke på uka som har rast av gårde.  Æ har klart å vært rimelig aktiv til tross for at energien min har vært heller laber.  Det e nå med det å piske sæ ut døra, selv om kroppen og hodet skrike etter å bare hvile.  For hvis æ hvile hver gang den gir beskjed om det, hadde æ ikke gjort anna.

Æ har vært 4 daga på Evo.  Akkurat det e æ fryktelig stolt over.  Selv om æ bare e 30-40 minutter, så e det langt bedre enn ingen minutter.  Æ e like stolt og glad hver eneste gang æ går ut døra der.  Tenke » yes!! you did it!»  Fuck fatiquen!

I dag va æ å ridde en koselig tur i skogen lammi ei venninna.  Etter skogsturen tok vi et par runda på jorde.  I full galopp!  Æ må innrømme at æ va en tanke nervøs.  Men æ ramla ikke av og hadde kontroll over gampen.  Æ trur kongen va like overraska som æ.  At æ turte 😉

Han har hatt besøk av mæ i stallen nesten hver dag den hær uka.  Æ e så utrolig glad for at æ får være i stallen.  Det gir mæ så mye glede.  Masse kos, sosialt, frisk luft og god trening for hjernen min.  Det e å godt å ha nån forpliktelser når man ikke e i jobb.  Nån avtala æ prøve å overholde.  Sånn at man ikke synke helt ned i pysjamas hullet som man kan synke ned i av å gå hjemme å trø hele dagen.

Vi har og fått et nytt familie medlem som holde mæ aktiv!

Det hær lille søte nurket har stjelt hjerte mitt.  Herremin kor glad æ e blitt i ho.  Ho e garantert den mest bortskjemte kanin i hele verden.  Å ho e deffo ikke billig i kosten.  Det e jo en hel vitenskap å fore det hær dyret.  Æ har nu alltid trudd at det e bare å gi litt salat og gulrot så e dem fornøyd.  Men neida.  I følge vitenskapen skal dem ikke ha så mye gulrot.  Så ho har i allefall 8 forskjellige god saker i skåla hver morra.  Æ har til og med kjøpt inn friske urter.  Dem koste jo en liten formue, men så lenge lille kanin e happy, så e æ happy.

Du trur kanskje ikke at dem har mye personlighet de hær små dyran.  Men det kan æ love dæ at ho har.  Ho har til og med humoristisk sans.  Æ gapskratte av ho hver gang ho e ute å hoppe.  Full av rampestreka og veldig nysgjerrig !  Dizel (dogen) e ikke helt sikker på ho.  Han skjønne nok at ho e fløtta inn for å bo hær, men æ like ikke helt de litt psykoe øyan han har når han sitt å ser på ho.  Æ holde dem adskilt enn så lenge.

Ja det lille nurket berike dagan mine det e helt sikkert!  Ho e søt ja, men gud ho vet å drite.  Ikke skjønne æ korsen en så søt sak kan bæsje så jævla mye!  Æ gjør ikke anna enn å gå å plukke opp kuler etter ho.  Æ leste at det e ganske easy å få dem renslig, men enn så lenge så har ho ikke knekt den koden.  Vi må bare fortsette å øve!

Ja æ har fått gjort en del den hær uka som har gått.  Selv om kroppen min føles som sirup, så har æ ikke gitt opp.  Æ har sovet litt innimellom, men æ har klart å gjøre nå fornuftig hver dag.  Akkurat det gjør at humøret mitt holdes oppe, selv om æ har kjent på frustrasjon.  Æ e aktiv, men æ vil være mer aktiv.  Æ klare, men æ vil klare mer.  Æ leve, men æ vil gjerne leve mer!

Å være fornøyd med det man klare.  Det e lettere sagt enn gjort.  Æ har så løst!  Dokker ane ikke kor løst æ har.  Til å få tilbake staminaen min.  Til å få tilbake den gamle mæ.  Æ leite, og håpe.  Hver eneste dag.

 

Forutsigbarhet

Forutsigbarhet nå æ har blitt avhengig av.  Veldig avhengig av. Æ syns han sa det bra psykologen min når æ va på møte med Nav.  «ho Sølvi fungere helt fint.  Innafor visse rammer»  En av dem e at livet mitt e forutsigbart.  Det e jo en ting som e bra for alle.  At vi vet sånn noenlunde ka vi har i vente.  For mæ e det essensielt viktig.  Når æ står opp om morran og åpne memoplanner min så går æ igjennom dagen min.

Æ prøve å forberede hjernen min på ka som skal skje.  Når det skal skje, planlegge ka æ må gjøre, tida æ skal bruke.  Siden mi indre klokka e litt broken, så sitt æ å regne litt.  Katti æ for eksempel må kjøre av gårde, kor lang tid æ bruke etc.  For å prøve å unngå at æ kommer 3 tima før eventuelle avtala.  Som skjer veldig ofte.  Det høres jo ut som æ e alvorlig hjerneskada og ikke fungere.  Men det e æ ikke.  Det e bare klokka mi som e litt koko.  Ikke nytte det bare å bytte batteri heller.  Så æ må bare leve med det.

Når dagen min e forutsigbar så unngår æ stress.  Stress e vell det mest «skadelige» for mæ.  Det e når æ oppleve stress at æ virkelig kjenne på at æ har en hjerneskade.  Fordi den blir veldig tydelig.  Det e når æ e stressa at æ kan begynne å grine over ingenting.  Eller bli kjempe sint og frustrert.  Utbruddan mine kommer gjerne da.  Fordi det blir kaos i hjernen min.  Kollaps og forvirring.  Det e som om hjernecellan mine ikke håndtere at ting skal skje fort.  Dem trenge tid og forberedelser.

Æ surre fortsatt med korsen dag det e.  Må åpne kalender å sjekke flere ganga om dagen.  Har onsdag på fredag, og lørdag på tirsdag.  Ja æ surre fortsatt.  Nån daga e verre enn andre.  Men æ blir ikke frustrert over det lengere.  Æ har godtatt at sånn e det.  Intelligensen min e ikke nedsatt.  Det e bare hukommelsen som e det.  Å det e levanes med.  Æ tenke det finnes langt verre ting man kan slite med i livet enn å være litt glemsk.

Men det at dagen min e forutsigbar hjelpe på hukommelsen min.  Etter at æ begynte med ukeplan og memoplanner så har hjernen min blitt bedre på å huske.  Æ treng ikke gå rundt å bruke energi på å prøve å huske.  Fordi alarmen på telefon pipe hver gang æ skal gjøre nå.  Å når æ ikke treng å gå rundt å bekymre mæ for å glemme, så spare æ energi og hjernecellan mine blir mer utvilt.

Nån gang så blir æ drit lei.  Av planlegging og ukeplana.  Av og til så gir æ fan å prøve å være litt spontan.  Som regel så ende det opp i at æ bruke for mange poeng (aktivitetskalkulator), og går på en av mine berømmelige smella.

Det går jo bra. Æ daue jo ikke av det.  Æ blir bare fryktelig sliten og oppleve kroppslig ubehag.  Hvis det kommer besøk som ikke e planlagt så kan æ bli frustrert! Kanskje hadde æ planlagt å hvile, eller hadde an anna aktivitet på planen. Kanskje æ hadde brukt opp alle «poengan» mine, å batteriet mitt allerede va begynt å blinke rødt. Æ må ærlig talt si at æ like ikke spontane besøk lenger.  Eller det ble feil.  Æ like jo besøk.  Men æ har det bedre hvis æ e forberedt på det.

Det har vært en lang vei å gå til å lære mæ å si «nei dessverre det passe ikke» hvis æ får en telefon om at nån av mine venna har tenkt sæ innom.  Kanskje e det lenge sia æ har sett vedkommende, og et besøk hadde vært veldig kos.  I dag vet de fleste æ kjenne om mine problema så æ får som regel beskjed i god tid før event besøk kommer. Sånn at æ får være forberedt.  Hvilt mæ litt i forkant, eller forandra på de andre planan mine.

Nå æ e blitt veldig flink til, e å si ifra når besøket har vart lenge nok. Kroppen min gir mæ signala som æ e blitt veldig god på å tolke, og som regel så klare æ å unngå at det blir for mye.  Æ e bare ærlig å sir at det e på tide med en hvil.  Ennu har æ ikke opplevd at nån blir fornærma for det, heldigvis.

Det e egentlig dritkjedelig å ha «hele livet» planlagt.  Æ e i bunn og grunn veldig spontan av mæ.  Æ e en sånn type, eller va, som hvis nån ringe mæ å sir skal vi fær på hytta i helga, eller til Spania ei uka.  Da sir æ ja.  JA!  for vi leve jo bare en gang.  Det har alltid vært mitt motto.

Nu har mottoet mitt blitt litt endra.  Nu e det » vi dør bare en gang, men vi leve hver dag,  Hver dag når vi våkne så leve vi».  Mye klokere.  Å mer sant!  Å siden æ leve hver dag med en skada hjerne, så må æ gjøre det æ kan for at dagen skal bli god.

Nu e æ ikke så spontan lenger.  Hjernen min e avhengig av orden.  Så æ planlegge.  Det e nesten så æ planlegge fredags sex klokka 1900.  Ikke seiner for da har æ ikke mer poeng å bruke.  Mulig æ har vært såpass aktiv at det e ikke et snev av energi igjen i kroppen min.  Sex kreve jo en del energi.  Vi spøke mye om det.  Poengan mine.  Og forutsigbarheten. «nei ikke i kveld kjære, æ brukte de siste poengan til å henge opp klær»  Eller «æ har bare 4 poeng igjen, så det må gå fort» 😉

Det e litt underlig korsen hodet mitt fungere nu kontra før skaden.  Det e rart at æ må gi beskjed til hodet mitt ka som skal skje i god tid før det skal skje.  E det fordi hjernecellan e så slow?  Eller fordi de banan som dem e vant å vandre i e skada så dem bruke så forbanna lang tid på å komme dit dem skal, som gjør at den må ha beskjed i forkant?  Så dem kan forberede sæ.  Æ vet ærlig talt ikke.  Underlige e det nu uansett.  Det som e helt klart e at æ fungerer bedre når livet og hverdagen e nedskrevet til den miste detalj.  Men spennanes e det ikke!  Ikke når man like å leve litt «on the edge».

Æ leve nu i håpet.  At æ kan gå vekk fra å planlegge dagan.  At æ skal kunne være spontan igjen.  At fatiquen forlate kroppen min og hjernen min heales.  At den en dag tåle stress, uforutsigbare dage og spontanitet igjen.  At æ slippe å telle poeng.  Å bare kan leve.  Som et vanlig menneske.  Uten å måtte ta så mye hensyn.  At æ kan bli normal igjen.  Den normale aktive energifulle mæ!

God hælg der ute!  Klæm fra mæ til dæ 🙂

 

 

 

Positivitet

Vi alle gjør det.  Like positive menneska.  Folk som smile lett, og som ikke tar alt så alvorlig.  Som sir pytt pytt, det ordne sæ.  Det e en fin energi fra positive menneska.  Å så e det smittsomt.  Positiviteten.

Motsatt så smitte negativitet å.  E man lammi grinate folk, så blir man gjerne litt grinat sjøl.  Eller bare ser feil og mangla.  Problema.  Ingen løsninger.

Æ like å tru at æ e et positivt menneske.  Det e feedbacken æ gjerne får fra folk.  Æ flire lett, å ser stort sett lyst på ting.  Nu e æ selvfølgelig ikke uber positiv 24/7.  Æ har som alle andre gode og dårlige daga.  Men e æ sur og negativ, så e det ikke mye som skal til for at æ snur holdningan.  I dag for eksempel så har æ vært ei skikkelig grinat mus.  Hele dagen har æ gått rundt og mustra.  Han David har forsøkt å snu mooden min, kommet med flere forslag.  Men dem e blitt nedstemt en etter en.

Årsaken til at æ har vært sur og negativ henge i hop med at formen min har vært ræva helt sia vi kom hjem fra Brighton.  Hodet har vært bomull, tankan sløv, kroppen verka og energien har vært på bunn.  Så æ har gått rundt hær og kjent på alt det negative.  Alt som ikke e som før.  Alt som ikke fungere.  Æ har ikke sett lyst på ting det e sikkert.

Helt sia fredag har vi hatt i planan at vi skulle få vaska huset.  I dag e det Søndag.  Mattan heng ute og huset e fortsatt ikke vaska.  Etter formiddags luren min va æ så negativ at både David og doggen lista sæ rundt i huset.  I know.. æ e ikke stolt over det.  Men livet føltes ræva ræva rattata, og jævlehornan vokste i panna mi.  Æ e ikke særlig sjarmeranes når positiviteten forsvinn.

Til slutt så kom han David inn på kjøkkenet og ga mæ et kyss.  Så mæ dypt inn i øyan.  Sikkert for å se om den normalt positive kjæresten hans va der inne en plass. » Come on.  Lets go training.  Then take dinner on Cirkel K»  Trening frista mæ ikke overhodet.  Det e liksom ikke det man tenke når man e drit sur.  Gud kor skøy å svette på et treningssenter! Men en burger hadde vært jævla godt.  Finnes ikke nå som e så digg som å trøkke i sæ fastfood som trøst når livet ikke føles helt godt.  Han kjenn mæ godt.

Som sagt som gjort.  Vi kjørte ned til Evo.  Æ spilte psyko musikk på full guffe og trente negativiteten ut av kroppen.  Nesten en time trening e slettes ikke verst med tanke på korsen kroppen har motarbeida mæ i det siste. Etter at treninga va over va humøret steget.  Etter burgern klarte æ til og med å få munnvika oppover igjen.

Å nu sitt æ hær å blogge på kjøkkenet.  Med kaffekoppen.  Og kjenne at de positive genan mine e begynt på falle på plass igjen.  Gubben smile og e avslappa igjen.  Til og med doggen turte og komme å snakke med mæ.  Ja negativitet smitte.  Æ har forpesta huset med den i dag.

Man kommer mye lengere med ei positiv innstilling kontra en negativ.  Det at æ i utgangspunktet e positiv har hjulpet mæ hele livet.  Ikke minst når æ ble syk.  Æ vet at æ ikke hadde klart å bli så frisk som æ e blitt hvis æ hadde gått rundt og tenkt at det ikke går.  Eller at det klare æ ikke.  At det e håpløs.  Nytteløst.  Hvis æ hadde sett svart på ting.

Som regel så tenke æ at et hvert problem har ei løsning.  Det gjelde bare å finne den.  Positivitet gir energi.  Negativitet stjele energi.  Nu når mine positive gene e kommet tilbake på plass, skal æ jammen mæ vaske huset ferdig!  Tenne starinlys og kose mæ med gubben og doggen.  Det har dem fortjent.  Etter å ha levd med ei grinat kjerring nesten hele helga.

Det e opp til dæ sjøl, sier forskninga :
Forskning underbygger altså noe mange har hevdet i lang tid, at et mer positivt syn på tilværelsen, kombinert med gode følelser gir et lykkelig liv. Dessuten har positivitet en direkte innvirkning på vår helse. Positive mennesker har færre sykdommer, de lever lenger enn negative folk, og de har lettere for å ta de riktige grepene i livet som fører til suksess og lykke . Stol på deg selv, innta en positiv holdning og vær optimistisk, så skal du se at snøballen begynner å rulle! (http://www.dinevibber.no/2009/08/positiv-psykologi-veien-til-et-lykkelig-liv/)

Ja æ e enig.  Det e faktisk opp til mæ sjøl.  Om æ skal være glad og fornøyd, eller sur og negativ.  Æ velge det første.  Stay positiv!

Klæm fra ei smilanes Sølvi 🙂

 

 

Opptrening sentret i Finnmark

Mitt første opphold i Alta va 3 mnd etter at æ va utskrevet fra sykehuset.  Æ lyg hvis æ sir æ va i god form når æ kom dit.  Æ hadde problemer med å gå, sjangla og va redd når æ va gikk.  Æ stolte ikke på kroppen min.  Fotan mine kunne plutselig svikte, æ halta og måtte konsertere mæ for å løfte beinan.  Herremin ka energi æ brukte bare for å komme mæ fremover.

Gikk æ i trapper så måtte æ klipe mæ fast i gelendret for ikke å tryne.  Det va ball hardt.  Kroppen min lystra mæ ikke.  Den va nummen og følelsesløs.  Selv det å klæ på sæ krevde enormt med styrke og energi.  Ikke minst finne frem klærne æ skulle kle på.  Når æ sitt hær å tenke tilbake på mitt første opphold, så forstår æ kor syk æ va.  Æ forstår og kor frisk æ e blitt.  Akkurat det berøre mæ.  Det e rett og slett utrolig.

Æ hadde ikke retnings sans, og brukte mye tid på å bli kjent med selve bygget.  Herremin kor æ leita.  Etter rommet, etter trenings rommet, kantina og bassenget.  Konstant forvirra.

Kortids hukommelsen min va…ja den va ikke der.  Æ eide ikke hukommelse.  Sa nån nåkka til mæ så glemte æ det etter et minutt.  Det va nån slitsomme uker.  Det e vell en sånn ca 30-40 pasienta til enhver tid der.  Veldig fint for ei som va så dement som mæ.  For æ glemte jo navnet på folk hele tida.  Trur ikke æ lærte mæ navnet på en person under mitt første opphold.  Spurte nån mæ kem æ hadde som fysioterapaut eller ergoterapaut, så kunne æ ikke svare. For æ glemte ka dem het.  Enda æ va hos dem hver dag.

Æ møtte ei nydelig dame på over 90 år.  Som og sleit med hukommelsen.  Ho sa nå som vi flirte mye over.  «nei det har æ ikke glemt, æ huske det bare ikke»  Æ syns den setninga va god.  Å æ bruke den ofte 🙂

Det va jævla slitsomt fordi det va så mange menneska å forholde sæ til.  Mye lyda og mye snakking.  Æ holdt mæ mye for mæ sjøl.  Va ikke særlig sosial av mæ. Å huske ikke så mye fra mitt første opphold, men æ huske forvirringa, og kor hard treninga va.  Kor utmatta og sliten æ va til enhver tid.  Æ huske tåra og fortvilelse.  Glede over fremgang, og fornya håp.  Om at æ sku bli normal igjen.

Det va mye balanse trening og styrke trening.  Det va masse opplegg hele dagen.  Knall hardt siden æ va så dårlig form, men etter 4 uker merka æ en enorm framgang fysisk.  Det e egentlig vanskelig å beskrive.  Korsen æ va, og kor bra æ ble etter bare 4 uker. Æ kunne for eksempel ikke sette mæ ned på gulvet.  Ikke uten hjelp.  Å æ måtte ha hjelp for å komme mæ opp.  Æ klarte ikke å løfte de letteste vektan engang.  Bare det å løfte arman over hodet va ei utfordring.

Alt det normale vi gjør i løpet av en dag.  Reise oss opp, sette oss ned, løpe, snakke i telefon, dusje, handle.  Dagligdagse små ting som vi ikke engang treng å tenke på at vi gjør.  Det sleit æ med.  I tillegg til at kroppen min ikke funka, så va hodet mitt bare kaos.  Æ e ikke sikker på ka som va verst.  At æ fikk sammenbrudd av å prøve å logge mæ inn i nettbanken, eller at kroppen min ikke kjentes som min egen.

Egentlig helt utrolig kor bra man kan bli.  Med rett type trening.  Æ har jo alltid vist at vi har et opptrening senter i Finnmark, men æ har trudd det va for folk som hadde fått nytt kne eller hofter.  Ryggproblemer og andre muskulære plaga.  Æ viste rett og slett ikke at man kunne dra dit etter et hjerneslag.

Dem hadde alt samla på en plass.  Lege, psykolog, sosionom, ergoterapeut, fysioterapeut, og pleiepersonell.  All tverrfaglig kompetanse man behøve.  Akkurat det va deilig.  Det som ikke va like deilig, og som æ huske etter mitt første opphold, va at det va vældig slitsomt med alle de pasientan som va der for eksempel muskulære problema, eller hadde fått sæ ny hofta.  Det va mye snakk om det.  Vondtan.  Å æ skjønne jo det at man har behov for å snakke om det, men det va slitsomt å høre på det.  Fordi æ va så syk.  Æ va så syk at for mæ va smerter en baggis.  Som æ ikke hadde løst å høre om.

Det va etter den andre turen til Alta og til sammen 2 mnd med trening at æ begynte å tenke på mæ sjøl som frisk.  Det va nesten et år etter selve blødninga.  Æ kom inn på rommet, og rengjørings personalet hadde glemt radioen på.  Æ oppdaga at æ lytta til musikken.  Det va ikke støy som det normalt va.  Æ va overlykkelig.  Æ kunne høre på musikk igjen!

Det va da æ ble testa for fatique, og begynte med ukeplan.  Eller kanskje ukeplanen kom etter første opphold, æ e ikke helt sikker.  Men mitt andre oppholdet mitt huske æ mer fra.  Da klarte æ mere. Va mere sosial.  Deltok på tura og andre arrangement dem hadde.  Det va mye undervisning også.  Men det klarte æ ikke å delta på.  Å sitte en time å følge med på undervisning va ikke sjans.  Verken hodet eller kroppen klarte det.

Ergoterapeuten og fysioterapeuten æ hadde va fantastisk.  Det va ikke en ting dem ikke hjalp mæ å ordne opp i. Strukturere livet mitt.  Finne løsninga. Æ følte mæ ivaretatt og sett.  Dem så mæ og mine behov.  Vi gikk igjennom livet mitt med lupa.  Alt æ gjorde, og ka æ ønska å gjøre.  Så la vi plan for korsen æ skulle klare det.  Satte små mål som va overkommelig.

Et av mine mål va at æ skulle klare å gå opp hele bakken på runden som æ brukte å gå.  Den kalte vi «helvetesbakken» fordi den va det.  Bratt og lang.  Når æ gikk opp den måtte æ ha pause hvert femte skritt.  Æ hadde og som mål at æ skulle klare å gå uten stava.  Æ va så utrygg når æ va ute å gikk.  Æ stolte ikke på at beinan skulle bære mæ.  Det hadde æ jo erfart mange gang.  Æ gikk på snørra i tid og utide.  Et anna mål va å klare å gå i trapper.  Uten å klamre mæ til gelendret.

Alle de målan va i boks etter mitt andre opphold.  Det gjør nå med dæ når man klare de målan man sette sæ.  Æ ble i alle fall kjempe stolt og glad.  Fremagangen va veldig målbar.

En anna ting æ ønska va å kunne gå på kafe igjen.  Og gå å handle, finne frem uten å være helt på felgen.  Æ brukte så mye energi på å orientere mæ.  På kjøpesentret, veien til og fra, men den største utfordringa va støyen.  Fordi æ va veldig var for lyd.  Æ e det fortsatt, men det e blitt mye bedre.  Æ klarte det og etter mitt andre opphold i Alta.

Etter hvert klarte æ å være mer sosial også.  Fordi æ satte grenser.  Sa fra til folk hvis dem snakka for mye om sin egen sykdom, eller spilte musikk fra telefon i plenum.  Det va og e fortsatt en grusom lyd for hjernen min.  Satt folk og så på video eller spilte på mobilen så ba æ dem vennlig om å putte i øreproppa.  Dem gjorde jo det, og tok hensyn.  Va æ i fellestua og det va folk der som va veldig høylytt, flirte høyt eller prata på inn og utpust, så trakk æ mæ bare tilbake.

Det va og en ting æ lærte dær.  Å ta hensyn til mæ sjøl.  Beskyttte mæ og hjernen min.  Bli litt egoistisk.  Det e jo ikke det egentlig.  Det e fornuftig.  Å tenke på ka som e bra for dæ sjøl.

Æ lærte mæ å strikke igjen.  Det va mange der som satt med strikke tøyet sitt.  Og hadde tålmodighet til å lære mæ opp igjen.  Æ hadde glemt korsen man gjorde det.  Legge opp, korsen strikke rett og vrang, korsen felle av.  Æ fikk det til.  Sånn noenlunde i alle fall . Det va mye latter , fordi æ glemte ka æ hadde lært etter fem minutter.

Det va veldig slitsom å følge med alle avtalan æ hadde.  Kor skulle æ møte, katti klokka, kor ligg kontoret.  Ofte gikk æ feil, feil tidspunkt så det ble mye venting og usikkerhet.  Hjernen jobba på høygir for å forsøke ha oversikt.  En dag skulle vi på en tur som æ hadde glæda mæ til.  På ukeplanen stod det at vi skulle møtes klokka 13.  I 11 tida møtte æ en av personalet som spurte om æ ikke skulle på turen.  Jovisst sa æ, men det e ikke enda.  Åhhh sa han.  Har du ikke fått beskjed om det?  Den går nu.  Spring bare opp på rommet å hiv på dæ klærne så rekk du dem.

Æ gikk opp på rommet mens tåran flomma.  Spring bare?  Skjønne han ikke at det ikke bare e å spring?  Skjønne han ikke ka det koste mæ bare å finne frem klærne og få dem på mæ?  Æ takle ikke stress.  Ikke da og ikke nu.  Æ kan ikke bare skynde mæ lenger.  Det går i stå i kroppen og hodet mitt.  Det blir kaos.  Æ må være forberedt og ha det planlagt.

Det ble ingen tur, og æ va knust.  Fordi æ ikke klarte å skynde mæ.  Hive på klærne i ei fart. Å stresse ned for å rekke maxitaxien.  Æ ringte han David å gråt og klagde.  Så knust av en så liten ting.  En baggis.  Men sånn e det for mæ.  Fordi æ bruke så mye krefter på å være forberedt på det som skal skje.  Det ligg så mye arbeid bak planlegginga og forberedelsa.  At når det ikke går som det e tenkt, så blir æ lei mæ.  Fordi det koste så mye.  Å energien æ har e så dyrebar.

Fire opphold har æ hatt der.  Tre lange og et kort.  Det korte va for å få opplæring i å bruke memoplanner.  En kalender som gir mæ oversikt over aktiviteta og avtala æ har.  Et fantastisk hjelpemiddel som æ ikke ville klart mæ uten.  Hver gang æ har vært på OIF har æ kommet hjem og følt mæ friskere.  Og klokere.  Mer innsikt og forståelse.  Gladere og full av pågangsmot.  Æ kommer til å søke mæ tilbake dit.  Når behovet e der.  Akkurat nu så e æ i god form og klare å trene.  Går det motsatt vei igjen, så skal æ tilbake.  For å få veiledning å starthjelp igjen.

Takk til OIF.  Tusen takk for amazing hjelp og støtte.  Takk til Staten som betalte for oppholdet.  Æ har et godt liv i dag på grunn av det.  Igjen, takk og lov at æ bor i Norge.  Æ e en av de heldige.

Go helg!  Klæm fra mæ

 

Tilbake til hverdagen

Endelig hjemme igjen.  Det va himmelsk godt å komme inn døra og sove i ega seng.  Sitte å drikke morra kaffen i mitt nye kjøkken 🙂  Lykke!

Det har vært nån hektiske daga siden æ kom hjem.  Har hatt besøk hver dag, og en del ting som æ har vært nødt til å ordne.  Har ikke fått slappa av og landa helt enda.

Æ føle mæ energiløs og tom.  Kroppen min verke, æ e stiv og støl. I dag våkna æ klokka 04 av ei dundranes hodepine.  Den va så plagsom at æ va nødt til å stå opp å ta litt dop og kaffe.  Nu e den på retur.  Takk og pris.

Æ har ikke skrevet på flere daga.  Knapt nok åpna pc.  Prøve å komme tilbake til mine rutina og ukeplan.  Ferieturen har kosta litt.  Både i peng og energi.  Det viste æ jo, så det kom ikke som en kjempe overraskelse, men æ hadde et lite håp om at det ikke sku bli så ille.  Men det ble det.  En kjempe smell.  I går sov æ en tre timers middagslur.  Og en times formiddags lur.  Men æ klarte å dra å trene!

Æ tvang mæ.  Piska mæ sjøl i treningsklær, piska mæ i bilen og til Evo.  I did it!  Ikke kjempe energifull trening, men æ gjennomførte programmet mitt.  Når æ kjørte hjem skrøyt æ mæ sjøl opp i skyan.  Viktig med positiv tilbakemelding til sæ sjøl innimellom!

Når æ har sånne hær daga så holde det hardt å være positiv.  Det e knall hard jobbing med hjernen min.  Skyve unna negative tanka, vri det til alt som e bra og fungere.  «Stå på Sølvi!  Du klare det hær.  Det går over.  Du kommer i vater igjen»!  Æ har jo hatt verre daga.

Om litt skal æ dra og slepp ut hestan og jobbe litt i stallen.  Æ piske mæ til det og.  Kroppen min vil egentlig tilbake til senga.  Men æ må få den i gang igjen.  Tvinge den til å fungere.  Mulig det går med tvang.  Mulig den blir å streike helt.  Det vet æ ikke før æ har forsøkt.  Litt frisk luft skade i alle fall ikke!

I dag hjelpe det å tenke på alle som har det mye verre enn mæ.  Som slit med lang mer alvorlige ting enn det æ gjør.  Bagatellisere mine egne helsemessige utfordringa.  For hvis æ ser ut fra min egen navle, så e det akkurat det dæm e.  I den store sammenhengen.  Selv om dem har overmanna mæ litt.  Så vet æ at det blir bedre igjen.

Men æ må være ærlig.  Akkurat nu syns æ litt synd i mæ sjøl.  Æ e litt lei mæ. Fordi det e fan så tungt å være tom og energi løs.  Det e tungt og ha smerter.  Å føle at man leve i en 200 år gammel kropp!  Æ vil æ vil men æ får det ikke til!  Våkne opp nu!  Kom igjen, fyll cellan mine med fornya energi!  La mæ fungere igjen!

Nei, nu skal æ tørke snørr og tårer.  Få i mæ frokost og klæ mæ.  En tur i stallen e kanskje det som skal til.  Æ skal lage mæ en god dag.  Æ skal i alle fall gjøre mitt for at den skal bli akkurat det!

Klæm fra mæ 🙂