Hæppy Newyear!

Nu e snart 2018 historie!  Som vanlig må man jo gjøre opp status over året som e gått må man ikke?  Well æ gidd ikke skrive en lang historie om året som snart e over.  Æ konkludere bare med at året har vært adskillig bedre enn 2017.  Ja 2016 også.  For ikke snakke om dritt året 2015.  Så kurven går oppover.  Akkurat det e æ glad for.

2018 va et lærerikt år.  Med kunnskap kom også visdom om korsen æ må leve livet mitt for å ha det bra.  Takk til Sunnås for det.  For æ har det mye bedre nu.  Æ e mere stabil i formen.  Selv om det fortsatt går litt opp og ned.  Så e ikke energismellan mine så heavy som dem brukte å være.  Æ e klare å være mer sosial nu, æ klare til og med å ta husvasken over 2 daga, ikke 4.  Så ja det går fremover!

Æ e glad for at jula e over.  Jula har vært litt ambivalent i år.  Prinsessa mi va på juleferie i Italia, så det va bare æ å gubben og husdyran hjemme.  Julaften va heller kjedelig.  Vi hadde nydelig middag, ellers så sov æ nesten hele dagen.  Å va ganske muggen og sur.  Ikke et koselig moselig bilde å legge ut på FB der det va et hav av lykkelige famila som hadde det amazing.

Men det va mitt valg.  Kan ikke blame nån for det.  Nu e æ glad for at Desember snart e over.  I Januar kommer sola tilbake.  Lysere tider, vår og sommer.  Jises kor æ glæde mæ til det!  Mørket som vi leve i nu e ekstra tungt.  Mangel på dagslys påvirke kroppen min.  Humøret også.  Æ oppleve stadig at æ e grinat.  Nå som ikke e normalt for mæ.  Æ e som en hissig lemmen.  Hoppe opp og eksplodere for alt og ingenting.  Har ikke gubben vært grå i håret før, så blir han det garantert nu.  Det kan ikke være enkelt og leve med ei skitzo kjerring som klikke i vater for den minste ting.

Æ prøve fortvilt å ikke være så hissig.  Men det heng i hop med formen som e litt laber.  Når energien e lav blir humøret deretter.  Hodet mitt håndtere ikke ting på en tålmodig og rolig måte.  Ergo blir æ litt eksplosiv.

Nu e e æ ikke grinat 24/7 heldigvis.  Det kommer i bølger det å.  Som når æ står og lage julemiddag.  Eller nettopp har åpna øyan og gubben spør om vi skal dra å trene.  I de øyeblikkan e æ ikke særlig sjarmeranes det skal gudane vite!  Men så har æ andre øyeblikk der æ e det.  Så det veie litt opp for hverandre.  Får æ håpe 😉

I kveld skal vi fyre bål og sitte ute å se på stjernehimmelen. Mulig det blir en liten drink også. Takk og lov så skytes det ikke opp mange raketta hær vi bor.  Dizel har hatt sammenbrudd hvert jævla år på grunn av Nyttårsfeiring.  Men ikke i fjor.  Han lea ikke på et øye når klokka ble tolv.  Æ håpe på det samme i år.

Bare nån tima til vi har et helt nytt år foran oss.  Blanke sider som skal fylles opp.  Æ lure på ka året vil binge.  Kanskje det bringe bedre helsa til mæ.  Sånn at æ kan være mer aktiv.  Kanskje det føre til at æ klare å ta mæ nå frivillig arbeid.  Det e håpet i alle fall.  Så gjenstår det å se om ønsket mitt blir innfridd.

Nu e det på tide å hoppe i dusjen og tvinge mæ ned på trening.  Æ har ikke særlig lyst må æ innrømme, men av og til bør man gjøre ting selv om lysta ikke e dær.  Og æ vet jo at det blir bra, bare æ klare og komme mæ over dørstokken.  Den jævla dørstokkmila!

Da gjenstår det bare å si Godt Nyttår!  Måtte året som komme gi dæ god helse, kjærlighet, trygghet og flotte opplevelsa fylt med mange gode minner!

Ta vare på hverandre.  Ring nån du ikke har snakka med på lenge, gi en klem til nån som  fortjene det.  Gi en slant til et veldedighets formål.  Elsk dæ sjøl og gjør nå som føles godt for dæ sjøl hver eneste dag! Hvis du ikke trene, så start!  Vi har bare en kropp som skal vare livet ut, ta vare på den.  Du treng ikke trene 4 tima om dagen, det holde med en halvtime nån daga i uka.  Alt e bedre enn ingenting.  Og når den dagen kommer der helsa svikte litt eller mye, så e du bedre rusta til å stå i det.

Feir livet i kveld!  Klæm fra mæ 🙂

Snart juleferie!

Hjemme etter 3 dagers julebord i Tromsø.  Det kjennes for å si det sånn.  Æ e ikke ei ungku lengere det e sikkert! En fest e hardt, 2 daga med festing e i overkant ka som e bra for den hær skadeskutte kroppen min.

Men gud så artig vi har hatt det!  Det e ikke så nøye om æ må bruke nån daga eller uker for å komme til hektan igjen.  Det va virkelig verd det.  Æ fikk være sosial, spist god mat og ikke minst dansa!  Det e ikke en ting i verden som gjør mæ så lykkelig som når æ får danse.  Å det har æ gjort til gangs.  Æ har faktisk sånn gangsperra at det e vanskelig å gå på en elegant måte.

Æ leve lenge på den hær helga som har vært. Det e så jævla deilig å være «normal».  Med folk som stort sett ikke vet ka æ har gått igjennom.  Som ikke ser på mæ som «ho som har hatt hjerneblødning»  Men kjerringa til han David.

Når vi kom inn døra hjemme venta nok en overraskelse.  Dattra mi og kjæresten hadde shina hele huset.  Alt va kaching og chakra makra.  Tente stearinlys overalt.  Fyr i peisen og ikke et støvkorn i krokan.  På kvelden når æ satt i sofaen så hadde æ tåra i øyan av glede og takknemlighet.

Siden fatiquen sitt så inni h i kroppen min så e det å holde orden i huset fryktelig tungt.  Når æ rydde å vaske så e det litt halvhjertelig gjort.  Æ får ikke til å shine kåken som æ brukte før.  Det e så tungt. Æ rydde å vaske, men ikke med samme shvung som før.  Husvask og rydding e nok nå av det værste æ gjør. Siden det føles så tungt så tar æ shortcuts. Æ brette ikke klær lengere.  Æ trør det bare inn i skapet.  I flere måneder har æ hatt i planen at æ skulle rydde i klærne.  Lage litt system.  Men det har blitt med planen.

Men nu…nu e det tellekant og system der.  Takket være arvingen og kjæresten.  Å det har gjort mæ lykkelig.  Mildt sagt.  Det e nesten så æ ikke tør hente mæ ei rein trusa, i tilfelle æ lage rot i systemet ho har laga.

Æ blir litt psyko når det e rent og ryddig.  Vil at det skal vare lengst mulig.  Så æ går hær å riv kjeft på gubben hvis det e et rusk på bordet etter han, gnelle på hunden fordi han røyte, å klage til kanin fordi ho rote med høyet.  Det e nesten så æ bruke støvsugern på dem alle før dem får slippe inn i huset.  Men sånn e det bare.  Det får dem leve med!  Nån må holde dem i øran 😉  Sånn at huset forblir rent og ryddig i alle fall nån tima!

Nu e det bare nån få daga så e det juleferie.  Nu har æ jo «ferie» hele tida, men elsklingen har fri i jula og æ skal å ta mæ nån daga fri.  Fra blogging og ukeplan.  Treninga kan æ ikke ta mæ ferie fra, men ellers så skal æ ikke følge nå som helst plan.  Æ skal våkne når æ våkne, å gjøre akkurat det æ føle for.  Forhåpentligvis så blir æ å klare å dra på besøk til dem æ e glad i.  Kanskje gå litt på ski.  Se gode filma.  Spille spill, og gå tura med doggen.  Ikke minst skal æ kose mæ med elsklingen min.  Æ føle mæ nesten nyforelska etter ei helg på hotell lammi han.  Det gjenstår å se om den følelsen vil fortsette etter ei uka ferie i lag.  Ferie kan være en prøvelse for alle og enhver 😉

Nu vil æ ønske dokker alle ei nydelig jul.  Æ håpe den blir fylt med kjærlighet og glæde.  Æ e tilbake den 31!

Juleklæm fra mæ til dæ

 

Norsk pasientskadeerstatning

Når æ va på sykehuset ble æ anbefalt å kontakte Norsk Pasientskadeerstatning.  For å undersøke om legen som behandla mæ når æ ble syk hadde gjort en feilvurdering.  Æ kontakta dem pr telefon etter at æ va kommet hjem.  Etter å ha forklart ka som va skjedd, ba dem mæ sende inn papira og søke om erstatning.  Det her va i 2015.

Etter nån månder fikk æ et brev der det stod at dem ikke kunne ta stilling til saken før det hadde gått 2 år.  Det på grunn av at man vet ikke om skadan æ har fått i hjernen e permanent før det har gått min 2 år.  Det skjønte æ, og hadde ingen problemer med det.

i 2017 fikk æ på nytt brev fra dem.  Begge nevrolog spesialistan dem har hadde sett på saken, og æ fikk medhold i klagen min.  Dermed fikk æ ny saksbehandler, og dem skulle nu begynne erstatningsutmåling.

Over 1 år tok det dem å regne på ka dem mente æ hadde krav på.  Det har vært frem og tilbake med papira, telefona og maila.  Man skal være ganske frisk for å stå i alt det der.  Det va en kjempe belastning og masse stress og frustrasjon.  Siste halvår fikk æ lovnad om at den skulle være ferdig først i april, mai og så juni .  Da va æ litt mer enn stressa.

Men så kom det nu et forslag til erstatning.  Nye mail og telefona og diskutere den.  Til slutt så godtok æ det dem kom med.  Æ følte æ ikke kunne bruke mer tid og energi på dem.  Ville bare bli ferdig med dem. Fortsette med livet mitt, og fokusere på å bli frisk. Men etter mange tilbakemeldinger fra familie og venna, kontakta æ en advokat som så på saken.  Ho mente at æ ikke hadde fått det æ burde, og det va grunn til å klage på vedtaket, så det har æ gjort.  Nu må æ antageligvis vente et år eller tre på at dem skal behandle den.

I etterpåklokskapen så tenke æ at æ burde tatt kontakt med advokat med det samme æ fikk medhold.  Men i den tida va æ såpass «svak» at æ tenkte at det ble mer arbeid.  Flere og forholde sæ til.  Back then va selv det å snakke i telefon ei utfordring.  Så det frista ikke å ta tak i det.  Æ hadde en god dialog med de saksbehandleran æ hadde, og fikk ordna papira og dokumentasjon som trengtes.  Men utfallet ville nok blitt litt annerledes med en advokat som har en hel del mer kunnskap om erstatning enn æ har.

Æ e veldig glad for at vi har et sånt hær organ i Norge.  At man har muligheta til å søke om oppreisning når man e blitt feilbehandla.  Ikke bare for å få erstatning, like viktig e at Helsevesenet lære av feilan sine.  For man kan ikke lære, hvis man ikke får tilbakemelding om at man har gjort feil.

Det æ har opplevd, e at det e veldig mange som e misfornøyd med NPE og jobben dem gjør.  Dem bruke utrolig lang til på å behandle søknadan, og altfor lang tid på erstatningsutmålingene.  Nån har holdt på i 14 år!  Det e rett og slett helt utrolig.  Aksom man ikke se syk eller skada nok.  Man skal måtte kjempe en lang kamp med Staten å.

Mange gir bare opp.  E for syk og sliten.  Klare ikke papirmølla.  Alle telefoner, mailer, svarskjema, avslag på avslag og brutte tidsfrister.  Enkelte har kanskje for høye forhåpninger på kor mye man kan få i erstatning.  Og ka som erstattes.  Akkurat der e Npe som et forsikrings selskap.  Dem vil gjerne betale ut minst mulig.

Æ skjønne jo at meninga ikke e at man skal bli søkk rik av ei erstatning. Men hvis æ nu skal snakke for mæ sjøl.  Æ e blitt utenfor arbeidslivet.  Æ har nu i alle fall kunne jobba 20 år til.  Selv om æ har fått dekt et stipulert lønnstap, så har æ ikke fått dekt den tapte lønnstigen, eventuelle endringer i stilling.  Kem vet ka æ hadde gjort om 5 år hvis æ kunne jobbe?

Alle økonomiske fordela man får ved å være i arbeid har æ tapt.  Feriepeng, hellidagstillegg, lønnsøkning,  ekstravakter, overtid og sikkert mer som æ ikke kommer på.  Og det e bare i arbeid.  Æ har tapt mye anna.  Som ikke e like lett og regne på i kroner og ører.

Æ har ingen problem med å forstå at enkelte får avslag på sine søknada.  Nån gang kan man ikke blame sykehus eller lege for at man blir syk og kanskje dør.  Nån gang kan vi blame dem.  Og da e det flott at Staten tar ansvaret, og gir en erstatning for tapt livskvalitet og ofte unødvendige skada.

Nu e det jo ikke sånn at selv om æ har fått erstatning så e alt bra.  Uansett kor mange millioner æ hadde fått, så hadde det jo ikke gitt mæ livet tilbake.  Eller helsa e vell det rette ordet.  Livet har æ jo.  Men siden æ fikk erstatning så e livet mitt blitt litt tryggere.  Vi har fått kvitta oss med det meste av gjelda, og æ treng ikke ligge søvnløs lengere.  Å bekymre mæ for korsen vi skal løse det økonomiske.  For det e jo ikke lengere sånn at æ bare kan ta nån ekstra vakter.  Eller en ekstra jobb. Når man treng litt mer peng i lommeboka.

Så ja æ føle igjen takknemlighet.  For at æ bor i lille Norge.  Som har så gode systemer.  Æ e virkelig takknemlig for at æ fikk erstatning.  Når det først gikk så galt som det gjorde.  Et lite plaster på såret.  Et litt lettere liv.

Æ vil anbefale alle å kontakt Npe, hvis dem føle sæ feilbehandla, mangelfull behandling, forsinka diagnoser og lignende.  E du i tvil om du kan søke, så snakk med dem.  Du vil få rådgivning. https://www.npe.no/

I am back!

Humøret mitt e på stiganes kurs igjen.  Æ har jobba med mæ sjøl i flere daga.  Gjort flere tiltak for å finne frem den positive glade Sølvi.  Først og fremst så har æ tvunge mæ ned på Evo.  Selv om løsta ikke har vært der, så har æ kjeppjaga mæ sjøl ut døra.

Det e ganske amazing ka 30 min trening gjør med kroppen.  Det aller viktigste e ka den gjør for hauet.  Man kan være så sur og grinat man bare vil.  Så sliten og lite lysten på trening.  Men etter 5 minutter så snur det.  Da e det bare deilig.  Æ må få skryte av mæ sjøl akkurat hær.  For det e faktisk en aldri så liten bragd.  Når man e så utmatta at selv å smøre knekkebrødet føles uoverkommelig, så e det fan ikke verst at man klare å karre sæ på trening!

Takk og lov sir æ bare.  At æ har funnet en ting i livet som gir mæ så mye.  Som føre til at æ klare å fungere.  Som får mæ i gang.  Som får smilet mitt tilbake når alt føles ræva.

Æ har sagt det før, men æ sir det igjen.  Hvis du ikke har prøv styrketrening igjen så prøv det!  Prøv det ei uka.  Æ e 100% sikker på at du ikke kommer til å angre 🙂

Den hær uka har æ vært mye sosial.  For første gang på månedsvis har æ vært på besøk på kvelden!  Som regel så ligg æ i senga i 20 tida.  Å ettermiddagan som regel i stabilt sideleie på sofaen.  Men på Onsdagen va æ på kveldsbesøk hos ei venninna.  I flere tima.

Å det gikk helt fint.  Fordi æ sov lenge på dagen, og hadde ingen andre aktiviteta den dagen.  Så nu har æ lært nå nytt.  Æ klare det med litt planlegging.  Å det va så godt!  Å komme sæ ut av husets fire vegga på kvelden.  Litt nye impulsa.  Litt avvik fra den vanlige tralten.

Æ har faktisk vært sosial fire ganga den hær uka.  Kryss i taket.  Selv om det kreve litt, så gir det mer.  Så lenge æ begrense det.  Å ikke overdrive.  Så lenge æ lytte til kroppen og hodet, og tar signalan dem sende seriøst.  Å det e æ blitt flink til.  Samtidig som æ har gode venna som ser og skjønne.  Hvis æ sir æ har fått nok, så forstår dæm det.

Nu har æ bestemt mæ for at æ skal sett kveldsbesøk på ukeplanen min en dag hver uka.  Æ skal prøve å holde det.  Fordi sosial omgang e så viktig.  Pleie vennskap e viktig.  Det eneste æ skal passe på e å la vennan mine få besøk på omgang.  Så dem ikke blir drit lei mæ 😉

En anna ting æ har bestemt mæ for e å prøve ut ei behandling æ aldri har hatt før.  Æ har ei venninna som e naprapat. (æ trur det e det det hete?) På klinikken har ho ei infrarød badstue.  Mandag skal æ i den.  Å så få behandling hos ho.  Se om vi får jaga fart i cellan mine, så det blir bedre flyt av oksygen og energi i dem.

Om det funke gjenstår å se.  Verre blir det garantert ikke, og æ tenke æ skal ikke la nå som helst være utprøvd.  Kanskje det skjer et lite mirakel.  Det har skjedd før.  Jesus gikk jo på vannet gjorde han ikke?  Nu har æ mine tvil om at behandlinga vil lede til at æ klare det.  Men kanskje bare kanskje så klare æ å ta hele Fredagsvasken på en dag.  Eller holde mæ våken en hel dag.  Kanskje får æ såpass med energi at æ ikke føle mæ som en zombie?

Æ skal nok ha mer en en behandling.  Å eventuelle resultata vil nok ta litt tid.  Men æ skal holde dokker oppdatert på om det funke.  Æ e nu i alle fall positiv og optimistisk.  Æ har trua.  Til det motsatte e bevist 😉

Vårt nye familiemedlem Lille My holde mæ virkelig i vigør om dagan.

Det lille sjarmtrollet har fått liv i hele familien.  Til og med Dizel har fått gnisten tilbake.  Han har og vært litt down i det siste.  Henge nok sammen med at turan han får e blitt sjeldnere.  Men nu.  Nu e det liv i heimen.  Han og lille My styre i lag hele dagen.  Dem leke faktisk i lag.  Sover i lag, og har utrolig glede av hverandre.  Nu mistenke æ at lille My trur Dizel e en kanin.

Dizel på sin side, e glad i ho fordi ho bæsje som ho sku fått betalt for det.  Å Dizel, ja han tar bæsjen for snop og tralte etter ho å ete kulan.  Dem får ikke ramla i bakken før dem e i kjeften hannes.  Æ e nu bare glad for at det e bæsjen han et, å ikke kaninen.  Å det e sikkert ikke usunt.  Det e jo bare grønnsaker og høy i dem.  Spare mæ for husarbeid å, så det e bare positivt.

Helt utrolig kor mye glede en liten kanin kan bringe inn i en familie.  Ikke minst helt utrolig for en personlighet en kanin kan ha!  Æ e så forelska i det lille knøttet!  Ho får mæ til å flire hver eneste dag.

Det føles godt.  At smilet og humøret mitt e tilbake.  Alt blir så mye lettere når man klare å smile og være glad.  Når man klare å finne det positive.  Se det.  Føle det.  For livet e godt. I alle fall mitt liv.  Æ har det fan så godt. Æ bare glemme det av og til.  Av og til tar utfordringan mine overstyring.  Å sånn e det vell for oss alle sammen.  Vi har gode daga, og dårlige.  Det gjelds bare å kommer over de dårlige.  Æ sir som søstra mi bruk å si.  Æ har hatt verre daga.  Dagen i dag tegne til å bli en god dag.

Ha ei fin helg der ute:)  Klæm fra mæ

 

Disabel

Eller på Norsk ufør.  I November fikk æ mi første uføretrygd.  Omtrent 3 år etter at livet mitt ble snudd på hodet.  Som æ har skrevet om før, det første året etter hjerneblødninga va æ overbevist om at æ kom tilbake i jobb.  Æ jobba knallhardt for det.  Men i den tida hadde æ ikke helt innsikt i mine skada.  Viste ikke kor mye dem påvirka mæ.

Etter hvert når æ forstod at det ikke sku bli så enkelt å komme tilbake i jobb, va det måneder med opp og nedtura.  Hver gang æ hadde en god periode tenkte æ «nu e æ blitt så frisk, nu kan æ prøve mæ!»  Så kom det en dårlig periode og nedturen. » korsen i fan skal æ klare det».

Etter møta på Nav og snakk om arbeidsutprøving ble æ ennu mer bekymra.  Tenkte mye på ka æ kunne prøve mæ ut på.  Ka som kunne fungere.  Æ brukte veldig mye energi på det.  Bekymringa og tankearbeid.  For når man våkne om morran og aldri vet korsen formen blir så e det vanskelig.  Hadde æ vært stabil god eller stabil dårlig så hadde ting vært lettere.  Mer forutsigbart.  Ja Mandaga bruke æ å våkne i fin form, så da kan æ jobbe.  Men Onsdaga e dårlige daga, så da må æ ha fri.

Det hadde vært nå!  Men så enkelt e det ikke.  Det e å en av grunnan til koffer æ ikke meldte mæ som frivillig på det nye sykehuset vårs.  Æ kan ikke binde mæ til 4 tima annen hver Onsdag.  Eller Fredag.  Fordi æ aldri vet korsen kroppen min fungere.  Æ kan våkne opp å føle mæ i knall form.  For å ramle sammen etter 2 tima.  Å da blir det ikke så lett å binde sæ til arbeid.  Verken betalt eller frivillig.

I dag.  Men neste måned kan ting være annerledes.  Det e det som holde mæ oppe.  Håpet om at ting blir bedre.  Med tid, på sikt.

Æ hadde regna med at å få innvilga Uføretrygd skulle bli langt vanskeligere enn det va.  Men med epikrise fra Sunnås i søknaden gikk det forbausende lett.  Det e nok mer tyngde i demmes uttalelser enn fra fastlegens.  Det høres nok litt rart ut, at man kan bli glad for å bli uføre.  Men hvis dokker har vært i Nav systemet, med møta og pess utbetalinger hver 14 dag, så skjønne dokker nok gleden.

Slutt på møta, aktivitetsplana, søknad om ferie, usikkerhet, innsending av meldekort mm.  Det va himmelsk å få ei «normal» lønn igjen.  Normal e den jo ikke.  Det skulle vell strengt tatt bare mangle.  Æ jobbe jo ikke.  Men å få lønn en gang i måneden e adskillig bedre enn hver 14 dag.  Å nu kan æ gjøre det æ vil.  Treng ikke å søke om å dra på besøk til han Bror i Oslo.  Eller tenke på at æ må huske møta hær å dær.

Det e rett og slett mer frihet.  Og ro.  Mindre bekymringer.  Nu kan æ ta det mer som det kommer.  Det aller beste e at hvis folk spør mæ ka æ gjør, og æ svare » æ e ufør» så stoppe spørsmålan.  Det e ingen som spør koffer.  Eller «ja men nåkka klare du sikkert»  Akkurat det e himla skjønt.

Å bli uføre trenge ikke være permanent.  For ever.  Det tenke æ på hver eneste dag.  For æ savne jobben.  Æ savne det nå så sinnsykt.  Æ misunne alle som har en jobb å gå til.  Uansett ka jobben består i.  Har du jobb så e du en av de heldige.

Æ e inne i en dårlig periode.  Æ har vell vært det helt sia vi va på ferie i Brighton.  Kroppen min fungere ikke.  Hodet hangle.  Humøret mitt e deretter.  Æ ser det sjøl når æ lese bloggan mine.  Dem e ikke like humoristisk.  Det e mer alvor i innleggan mine.  Det e vanskeligere å skrive.  Ja livet føles ikke fett for tida.  Å stå utenfor arbeidslivet e ekstra tungt nu.  Det henge nok i hop med det at æ ikke klare å være aktiv.  Det blir en vond spiral med negativitet.  Ikke like lett å være artig. Ikke like lett å smile og tenke positivt.

Æ har vært nødt til å pause stallen inntil vidre.  Det e for tungt akkurat nu.  Æ klare å karre mæ ned på trening, men ikke så ofte som æ bruke.  Æ har ikke vært å gått tur på aldri så lenge.  Æ ligg mye på sofaen kraftløs.  Eller senga.  Gud bedre hvis æ nån gang blir frisk, så skal sofen og senga brennes!

Takk og pris sæ har æ mange gode venna i livet mitt.  Og en kjærest som skulle få en Oscar for god tålmodighet.  Og for at han e hær for mæ. For æ e ikke lett å leve med når æ har tunge daga.  Det e vell ingen vil æ tru.

I dag kommer det ei venninna på besøk.  Vi skal ut å gå tur.  Og i morra kveld skal æ til ei anna venninna.  Med strikketøyet.  Spise kveld, drikke kaffe og skravle.  Det ser æ virkelig frem til.  Nån tima med normalitet.  Det trengs.

E æ deprimert?  Nei æ e ikke det.  Æ e bare litt trist og lei.  Æ skulle så gjerne ønske æ ikke va uføre.  Æ skulle så gjerne ønske at æ hadde mere kraft, energi, eller stamina.  Æ sku så gjerne ønske at æ ikke va hjerneskada.  At æ va frisk.  At æ kunne jobbe.  Bare litt!

Nu skal æ gå å ta mæ en iskald dusj.  Sjokk starte kroppen min.  Så skal æ og Dizel og venninna mi ut å gå en tur.  Frisk luft, nye impulsa.  En anna view.  Få tankan mine vekk fra alt som ikke fungere, som ikke e bra.  Se fremover.  Fornya håp.  Om at morra dagen blir bedre.  Stay positive.  Stay optimist!

Ha en nydelig dag der ute.  Klæm fra mæ

Desember og julemånden

Nu e tida hær igjen.  Julefeiring med alt som hører med. Kos, stress, kaos, glede, ja de fleste følelsan man har i kroppen kommer frem i juletida.

Jul har alltid vært viktig for mæ.  Særlig etter at æ fikk min egen unge.  Hver eneste jul va det loco rundvask og rydding i samtlige krika og kroka. Koffer man bruke den mørkeste tida til det må nu gudane vite.  Det e jo ikke særlig synlig støvet når det e svarteste vinter ute.  Ikke e det nån som bryr sæ om korsen det ser ut i kjøkkenskapan mine heller, men det måtte være rent og ryddig til jul!

En anna viktig ting med jul e baking. Lage en drøss med kaker som ingen spise av.  Men som man må ha.  Det høre jula til.  Og det aller viktigste, handle inn mat som om butikkan aldri åpnes igjen.

Siden æ va aleinamor i 12 år, så va ikke økonomien min det man kan kalle god.  Men dattra mi hadde alltid et hav av pakka under treet.  Alt som ho trengte gjennom året, kjøpte æ å pakka inn som julegave.  I tillegg hadde æ mange venna og familie som like å skjemme ho bort.  Ja ho va heldig sånn.

For mæ så har jula alltid vært ei tid der æ har tenkt på livet.  Livet mitt, og livet til alle dem som ikke har det godt.  Som e ensom.  Som ikke har råd til den jula som de fleste nordmenn feire.  Det har vært ei tid for ettertanke og takknemlighet.  Savn og minna.  Og selfølgelig glede og kos.  Det finnes ikke nå som e så koselig som å se et barns glede over pakka og juletradisjona.  Det berøre hjertet.

Men etter at mi datter ble eldre, og julehysteriet som æ kalle det ble verre, så har julefeiringa blitt gjort med en bismak.  Hver julaften gikk æ i seng og følte på en tomhet.  Æ satt igjen med masse spørsmål.  Gavan va blitt dyrere.  Mengden mer. Gud bedre hvis man ikke klarte å fikse gava i tusen kroners klassen. Galskapen va blitt verre.  Samtidig som æ ble mer klar over kor mange som hadde det veldig tungt i jula.

Som ikke hadde til salt i maten.  Som ikke kunne kjøpe masse dyre gava til ungan sine.  Det e så mange som slit.  Selv hær i lille Norge.

 

Æ klarte ikke føle samme glede over den.  Uansett kor hardt æ prøvde.  Selv om æ ga penga til veldighet, og middag for to gjennom diverse organisasjona, så følte æ at jula va blitt litt ødelagt.  Jula handla mest om å kjøpe.  Reklame, reklame, kjøp, kjøp.

Æ forstår jo at næringslivet må ha oss til å handle, det e jo levebrødet demmes.  Men det blir for mye.  Når jule reklamen begynne i Oktober, så blir ordet brukt opp før Desember sette inn.

Æ begynte å irritere mæ over reklamen på tv.  Juleskinka, julesjokolade, julebrus, juletrusa. Så jævla mye man trenge kun fordi dem har putta ordet jul forran.  Et sinnsykt kjøpepress. Æ satt igjen med tanka som «Treng vi det hær?»  Treng vi all maten vi kjøpe?  Æ kasta så sinnsykt mye mat hver eneste jul.  Samtidig som folk sulte i hjel andre plassa i verden.  Treng æ nye juleduka, når æ har 15 fra før av?  Vil æ være med på det hær?

Nesten hele jula går æ rundt og e stappmett og kvalm. Man må jo ete opp nå av all maten før det blir ødelagt!  Aldri føle æ vell mæ så feit og stappa som etter ei uka med jul!   Det e jo pinadø mæ ikke sundt i det hele tatt. Straks julaften e over, så forandres reklamen til alle amzinge slankekura man bør gå igjennom så man får kroppen tilbake.  Hvis man i det hele tatt e i livet etter all julematen. Og selvfølgelig romjulsalg.  Så vi kan kjøpe ennu mer mannskit vi ikke har behov for.

Men siden æ har unge, så har æ bitt tennene sammen å laga jul.  Hvert år.  Første jula etter hjerneblødninga mi va intet unntak.  Æ vaska og bakte.  Kinda i alle fall.  Æ svidde nesten av huset i forsøket.  Julegavehandlinga skulle vært filma.  For etter et par tima med julehandel så gikk æ sidelengs inn i butikkan.  Totalt forvirra og mer død enn levanes.  Men æ fikk handla inn.  Med god hjelp må sies.

Når jula va over brukte æ flere måneder for å bli noenlunde normal igjen.   Æ trur æ fortsatt slit med det, 3 år etter.  Når det nærma sæ neste jul, satt æ å grua mæ.  Til å vaske, henge opp pynt, handle gava og ikke minst pakke ned jula.

Dattra mi va blitt voksen.  Nesten i allefall.  Bikka 18 og bodde for sæ sjøl.  Men det e nåkka med tradisjona.  Det e forventa at dem skal fortsette i det uendelige.  Æ kvinna mæ opp, og fortalte ho korsen æ hadde det.  At æ grua mæ til juleforberedelsa, og at æ gjerne ville slutte med det.  Melde mæ ut og av.  Vi kjøpe jo fortsatt gava, men kun til ungan våres og de minste i familien.  Siden æ de siste åran hadde feira jul med en bismak, så følte æ at nu hadde æ i alle fall en enda bedre grunn til å melde mæ av.  Nu når helsa skranta.

Ho ble selvsagt lei sæ.  Enda en endring i hennes liv.  Men ho fikk arve all pynten, sånn at ho kunne lage sæ sine egne nye tradisjona.

Så kan man kanskje undre sæ om det va veldig egoistisk av mæ.  Ikke ei julestjerna opp engang liksom.  Tenke æ bare på mæ sjøl?  Kunne æ bare ikke fortsatt tradisjonen for ho i alle fall.

Selvsagt kunne æ det.  Æ kunne ha slitt mæ gjennom julefeiring.  Vært utmatta i ukevis etterpå.  Det går jo over med tid å hvile.  Men for mæ sjøl og for gubben så føles det fantastisk og ikke være med på julegalskapen lengere.  Vi e happy med det.  Vi kose oss uten træ og pynt.  Æ bake litt, men bare litt.  Og vi handle inn god mat.  Men bare litt.

Hadde mi datter vært yngre, så ville æ nok ha fortsatt med tradisjonen.  Men det e ei tid for alt.  Og nu va tida kommet for endring.

Siden vi tok den avgjørelsen har æ det bedre.  Æ grue mæ ikke til jul lengere.  Og e det en ting æ har lært mæ siden æ ble syk, så e det at av og til så må man si nei.  Gjøre endringer. Helsa mi e viktigere enn ei julefeiring.  Og det går fint ann å ha ei trivelig jul uten all jobben i forkant.  Uten å kjøpe hundrevis av gave til folk som stort sett har alt dem treng.

Men æ savne galskapen litt, det må æ innrømme.  Æ savne å lage advent, ventetida, kosen med det.  Mest av alt så savne æ å våkne opp julaften å det lukte jul fra treet. Joda savnet e dær .  Av og til.

Nu har æ laga nye juletradisjona.  Litt mer nøkternt, uten pynt men med kos og hygge.  Gode filma, spill, skitura, fortsatt god mat og litt hjembakst.  Når Januar kommer så treng æ ikke plukke barnåler i ukevis, eller være syk på sinnet fordi æ har vært omringa av røde farga i ukevis.  Akkurat det savne æ ikke!

Æ høre fortsatt på sølvguttan og blir emo, æ glede mæ fortsatt på vegne av alle ungan som sitt som tente lys å vente på å pakke opp gavan.  Æ synes fortsatt at jula e ei koselig tid.  Men æ e og veldig glad for at æ ikke treng å delta lengere.

For mæ sjøl har det vært smart å endre tradisjonen.  Men æ har full forståelse for at folk holde på den.  De fleste kose sæ jo med jul og feiring.  Og det skal dem få lov til.  Men æ, æ har meldt mæ av.

Ha en nydelig Desember måned der ute.  Æ ser frem til Januar, og at sola skal skinne igjen 🙂