Fra 0 til 100

The story of my life!  Forrige uka va æ på null.  Energimessig.  Æ gikk på en smell fordi æ brukte hodet for mye og va litt stressa.  For normale folk ville det ikke vært stress det æ gjorde, men for mæ ble det akkurat det.  Resultatet va fire daga til sengs fullstendig utmatta.  Æ va overbevist om at æ hadde fått influensa.  Igjen.  Ikke en fremmed følelse.  Æ får» influensa» ørten gang i løpet av en måned.  Gubben ba mæ slappe av.  «Det e bare fatiquen»  Han hadde rett.  Det va fatique helvete som va på besøk igjen.

I dagan før fatiquen kicka inn va æ full av håp og mot.  Tenkte masse på ka æ skal forsøke å få til i løpet av våren, nemlig frivillig arbeid.  Alt det hær gikk æ å tenkte  på når formen min va rimelig bra.  Så mange plana.  Så positiv.

Når æ lå i senga va positiviteten forsvunne og erstatta med håpløshet og tristhet.  Tanka som «æ kan jo fan ikke gjøre nå normalt!, æ blir aldri kvitt fatiquen, æ gir opp!» sneik sæ inn i hjernen min.  For så snart æ gjør nå som helst utenom timeplanen min så blir æ «syk».  Går æ hjemme og trør, i stillheta, trene forsiktig, passe på aktivitetan min så går det helt fint.  Da føle æ mæ frisk som en fisk og nesten normal.  Helt normal blir æ vell aldri, det har æ sikkert aldri vært heller.  Tho ka e normal?  Men dokker skjønne kanskje ka æ mene.

Så trør æ utfor bobla som æ leve i, å utfordre mæ sjøl å hjernen litt, så går det skeis.  Æ snakke med beste venninna mi om det hær.  Å æ sa » æ føle mæ som sukkerspinn.  Så lenge det e vindstille så holdes æ sammen, men gud bedre hvis det kommer en bris, da går æ i oppløsning»

Men æ kom mæ nu opp i horisontalen etter hvert.  Æ kom mæ til Alta også.  Spent og letta på samme tid.  Glad for at æ kom mæ av gårde, fordi æ va litt bekymra.  For om det va gjennomførbart.  LHL samlinga som æ hadde «stressa» med gikk over all forventning.  Æ va på en koselig middag på ishotellet med resten av gjengen.  En tre retters middag som varte i fire tima.  Ny rekord for mæ!  Etter middagen trakk æ mæ tilbake på hotellrommet og sov som en stein til neste morra.

Søndags morran va formen bra, og æ va rimelig klar for å fremføre innlegget mitt.  Å så kom nervan.  Livredd for at æ skulle begynne å grine mens æ snakka.  Æ hadde lest innlegget for mitt for brorsan å da grein æ.  Men da hadde æ også jobba mye med det, og hodet va sliten.  Før æ gikk inn satt æ med musikk på øran og pusta.  Sånn som æ har lært på Sunnås.

Æ hadde ingenting å være redd for.  Det gikk helt fint.  Når æ lå på hotellrommet mitt å hvilte etterpå, så kom tåran.  Ikke av tristhet men av glede og stolthet over mæ sjøl.  At æ klarte det.  Æ tenkte over kor langt æ har kommet.  Kor mange oppoverbakka og nedoverbakka æ har gått.  Kor mye æ har slitt for å komme hit æ e i dag.  Så mange hinder, så jævla mye jobb.  Tap og seier hånd i hånd.  Glede og sorg.  Latter og tåra.  I snart fire år har æ holdt på med rehabilitering.   Hadde nån fortalt mæ den gang æ lå på sykehuset i Kirkenes, kor hardt det ville bli, ville æ ha gitt opp da?

I dag e æ glad for at æ ikke viste det.  At kampen for å bli frisk sku bli så lang og hard.  Æ e glad for at æ har oppdaga det litt og litt.

Etter at snørr og tårer va tørka og æ evaluerte det æ hadde gjort, så kom æ til den konklusjonen at det va godt.  Det va godt å få fortelle historien min.  Det va godt å få feedback at de som satt å hørte på synes det ga dem nå.  Informativt, lærerikt, morsomt og motiverende va det som ble sagt.  Å så kom det fornya energi.  Og håp.  Om at æ kan, og æ klare.

Selv om det koste, så gir det mæ nå i retur.  Æ følte æ fikk litt av identiteten min tilbake, kor rart det enn høres ut.  Men æ følte mæ litt som sykepleier Sølvi som hadde en historie å fortelle.  Nå å lære bort.  Kanskje det e det hær æ skal gjøre?  Reise rundt omkring å fortelle om min kamp.  Kampen til å komme tilbake til et noenlunde normalt liv.

Æ har blitt invitert til Hammerfest, Vadsø og Vardø for å gjøre nettopp det.  Snakke om mine erfaringa.  Min kamp. Spennende tider i møte.  Æ glæde mæ 🙂  Igjen så e æ full av positivitet og mot.  Håpet om en bedre morra dag e tilbake.  Takk og lov at de dårlige dagan ikke vare forever!  Stay positive!

Klem fra mæ!

 

Frustrasjon de lux!

Æ skulle ha filma mæ sjøl de hær siste dagan.  Frustrasjons nivået mitt har vært på max, og æ kunne seriøst spikra både gubben, doggen og kanin på veggen i flekkan.

Det e jo ikke demmes feil i det hele tatt at æ har vært frustrert, men nån må æ jo la frustrasjon min gå ut over?  Koffer e æ frustrert?  Først og fremst fordi æ har jobba i flere daga med å ferdig stille innlegget mitt til LHL samlinga.  Klokka har tikka mæ i nakken, og panikken for å ikke bli ferdig har lagt press på mæ.  Æ å stress e ikke forenelig.  Æ blir jævla sliten og mer forvirra enn vanlig.

I tillegg så har æ krangla med pasientreiser i flere daga.  Når æ skulle bestille billett til Sunnås, så møtte æ på en paragrafrytter.  For å gjøre en lang historie kort, så mente ho at siden æ hadde to oppholda a 3 uker , med Påske imellom, at æ måtte betale siste reise selv.  Fordi det va permisjon.  » nei sa æ, det e ikke permisjon men 2 opphold»  Frem og tilbake, snakke med hennes overordnede, ringe Sunnås, ringe tilbake, sende mail og fans oldemor.

Æ va så pesse sur siste samtale æ hadde med dem at hadde det ikke vært for at vi hadde x antall kilometer mellom oss, så vet æ ikke ka æ kunne gjort.

Men æ har nån blida i hodet, som ikke egne sæ på trykk.  Nu har æ gitt opp hele hælvete.  Æ har i allefall fått bestilt billett til mitt første opphold.  Det andre overlate æ til Sunnås.  Æ gidde ikke bruke mere tid på det.  Om æ blir 3 eller 6 uker der gjenstår å se.

I dag va planen at æ skulle fære ned til elsklingen min sin jobb på formiddagen.  Så æ fikk skrevet ferdig innlegget mitt, skrevet det ut, sendt det av gårde og få hjelp av ei venninne å ordne bilder/video som skal vises når æ drar til Alta.  Æ drakk bare litt kaffe til frokost, for æ ville komme mæ av gårde fortest mulig.

Glad og fornøyd for æ ut døra.  Sola skinte i øyan mine og smilet va på lur.  Til æ kom til veien til garasjen.  3 meter snøfokk foran porten og veien ut. En halv time senere fikk æ opp garasjeporten, svett og jævlig.  Æ starta bilen og ga full gass for å komme mæ gjennom snøhelvete.  Det gikk på hengende håret, og mens æ prøvde å avverge et hjerteinfarkt prøvde æ febrilsk å tenke happy tanka.

Etter å ha vært på kontoret til elsklingen og skrevet ferdig, dro æ til venninna mi.  På veien dit kjente æ at blodsukkeret mitt va faretruende lavt.  Klokka va bikka midt på dagen, og æ hadde gått lenge uten føde.  Æ stoppa utenfor en bensinstasjon for å få litt føde.  Og skulle sjekke kontoen.  Et tics æ har.  Æ handle aldri uten å ha sjekka kontoen.  Sånn i tilfelle nå e trukket, og æ plutselig e blakk.

Ingen internet.  Æ sjekka alt, slo av og på telefonen, bantes og skjelte ut Telenor.  Ringte gubben, og nu va æ ikke rolig og smilanes lengere.  Han prøvde å gaide mæ igjennom ka æ skulle trykke på.  Samtalen endte med at æ bare la på, kor han sendte mæ den berømmelige fingeren.  Det e hannes måte å si æ e urimelig på en snill måte.

Etter at æ kom til venninna mi, fant vi ut i felleskap over en kaffe, at æ hadde skrudd mobildata av.  Nå så enkelt lagde masse problema for mæ.  Fordi æ va sliten, så funka ikke signalan i hodet mitt.  At ethvert problem har ei løsning, va ikke lengere mottoet mitt.  Æ klarte i hvert fall ikke å løse problemet på egenhånd.

Nu når æ sitt hær i sofaen kan æ humre over dagen min.  Æ ser kor frustrert æ ble, og æ skjønne også koffer æ blir det.  Tålmodighet e litt fremmedord for mæ.  Æ lure på om æ nån gang vil få den tilbake?  Ka har æ lært den hær uka?  At vinduet mitt e veldig lite.  Det skal svært lite til for at ting går helt i stå.  Takk og lov for at æ har evne til å se mæ sjøl i fugle perspektiv.  Ikke minst at æ kan flire av mæ sjøl!

Nu e æ ferdig med alt stress.  Nu e det brokkoliburger og netflix som står for tur.  Hodet lavt og beinan høyt resten av dagen.  Godt jobba Sølvi!  You did it!

Peace and love