Ensom

Æ lå i sykehusenga på Kirkenes sykehus første gang æ kjente på en voldsom ensomhet.  Hadde problemer med å sove.  Så mange tanka og bekymringa.  Æ følte mæ aleina i verden.  Selv om æ visste at æ ikke va det.  Det va jo bare ringe i snora så ville det komme nån å snakke med mæ.  Æ gjorde ikke det.  Istede lå æ dær å kjente på ensomheta..   Savna kjæresten.  Savna å ligge inntil han med de sterke arman hannes rundt mæ.  Tryggheta.  Kjærligheta.  Ligge på sofaen med dattra å se film.  Flire, spise potetgull og være bekymringsløs.  Æ savna normaliteten!

Ensomhet e nå æ har kjent mye på etter at æ ble syk.  Koffer?  Æ e ikke sikker.  En grunn kan være fordi æ ikke klare å være så sosial som før, eller pleie vennskap på samme måte.  Kanskje fordi det e ingen som virkelig kan forstå korsen æ har det.  Korsen det føles i kroppen min, med et hau som halte. Man kan prøve å sette sæ inn i folks liv, men forstå det, kan man det?  Før man har vært der sjøl?

Når æ va på mitt første rehabiliterings opphold i Alta va æ på slag og ortopedi gruppa.  Det va rett og slett deprimeranes.  Å fikk mæ til å føle mæ ennu mer ensom.  For det va flere der som hadde hatt slag.  Men i pensjonist alderen.  Nu har æ ingen problema med å snakke med eldre, bevare mæ vell.  Men æ hadde behov for å snakke med nån i mi ega aldersgruppe som forstod ka æ gikk igjennom.  Æ fikk mæ liksom ikke til å åpne hjertet mitt og fortelle om inkontinens probleman mine, eller at sexlivet mitt va heller skral den første tida.  Æ hadde jo venna æ kunne snakke med det om, men æ savna nån som virkelig forstod.

På mitt andre opphold traff æ nån.  Det va faktisk vanskelig å holde styr på følelsan.  Hadde lyst å juble høyt hurra!  E jo litt kokko at man blir lykkelig for at man treff nån som har hatt slag i ung alder..Men endelig kunne æ snakke med nån som hadde vært gjennom nå lignanes som æ.  Som forstod.  Som skjønte kordan forvirringa føltes.  Kordan det kjentes ut når man va sliten, eller pissa i buksa.  Frykten for reblødning/slag.  Bekymringa for om man kom tilbake i arbeidslivet. Sosialt isolert, og alt anna av problema og utfordringa som føle med et hjerneslag.  Det va så godt å møte andre!

Sunnås 2017/18.  Kress opphold.  Møtte mange med forskjellige typer skader.  Felles for oss va at det va hjernen som var skada.  Æ glæda mæ og va kjempe spent.  Å møtte masse fantastiske menneska, og det mange av dem hadde vært igjennom, fikk min hjerneblødning til å føles som en baggis.  Men selv her i møte med så mange som forstod mæ følte æ ensomhet.  For mens dem va sosial på kveldan, lå æ utslitt på rommet etter undervisning, trening og behandling på dagen.  Æ klarte ikke å sitt å skravle å flire, se på tv i lag og være sosial.  Æ lå på rommet å hørte på mens dem hadde det moro.  Å det føltes vondt.  At æ va annerledes…I kantina klarte æ ikke å sitte rundt langbordet å skravle.  Det va altfor mye støy.  Koppa som klirra, og summing av stemma.  Som kniva i et slitent hode.  Så æ satt som en idiot for mæ sjøl i et skjerma hjørnet. Eller spiste på rommet. Ikke en god følelse kan æ love.  Å jævla ensomt.

Men heldigvis så fikk æ gode samtala med de andre når vi gikk tur, eller satt å snakka i lag en og en.  Eller når vi hadde behandling i små grupper.  Da følte æ mæ ikke ensom.  I sånne øyeblikk følte æ mæ «normal» igjen.

I dag har æ fortsatt daga der æ føle mæ aleina.  Når æ har sånne daga, e alt bare dritt egentlig.  Skikkelig dritt!.   Kjæresten min bruk å si til mæ » Det e du som velge å være aleine.  Fær på besøk, eller be nån på besøk»  Han har rett.  Æ velge bort mye av det sosiale, siden æ blir så sliten av det.  Det e mitt valg.  Æ har laga mæ nån «krise» plana når æ har sånne daga.   Når æ kjenne ensomheta kryp under huden på mæ så tar æ musikk på øran og doggen med mæ så går æ mæ en tur.  Så tenke æ på alle æ har rundt mæ og som e glad i mæ. At æ treng bare å sende en sms, eller ringe.  Så får æ selskap.  En klæm, litt hjelp eller nån å lette hjertet til.  Æ prøve å tenke på alt æ har, isteden for alt æ har mista.  Å så prøve æ å ikke synke ned i selvmedlidenhet.  For alle føle sæ vell ensom innimellom?

 

 

 

 

662 tanker om “Ensom

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *