En vond spiral

La oss slå en ting først først som sist. Vi vet alle at menneskekroppen e skapt til å være i bevegelse.  Det e forska masse på aktivitet.  Konklusjonen e klar.  Aktivitet e sundt.  Og æ e sikker på at de aller fleste vet om de positive ringvirkningene aktivitet har.  Ikke bare fysisk.  Det e også nødvendig for en frisk psyke.

Men så skjer det ting i livet som føre til at det blir vanskelig å være i aktivitet.  Man blir syk eller skada. Eller man føle man har ikke tid eller krefter etter jobb, med unga, gubbe, kjerring, husarbeid og alt anna man skal gjennomføre gjennom dagen.  Trening blir siste pri for mange.

Det e mange som føle sæ sliten.  «æ e sliten» e vell det mest brukte ordet i vesten.  Koffer det e så mange som går rundt og e sliten kan man jo lure på.  E det stress.  For mange og høye forventninga.  For mange balla i lufta.  Higen etter alt vi trur vi treng for å bli lykkelig.  Det e et tankekors at så mange e sliten.  Hær i verdens beste land.  7,5 timers arbeidsdag. 5 uker ferie.  God økonomi, de fleste eller mange.  Kan reise, dra på hytta, drikke vin og kose sæ i helgan.  Så koffer e så mange sliten?  E det kroppen eller hodet som e sliten?

Fatique e ikke vanlig slitenhet.  Æ har skrevet om det før, men siden det e en tilstand æ leve i, så blir det ofte nevnt i mine innlegg.  Kanskje ikke så rart.  Det e blitt en del av mæ.  Av livet mitt.  For æ være helt ærlig, så spyr æ nesten når æ høre «friske» folk sir dem e sliten.  Eller når dem sutre over det.  For det e faktisk normalt å være sliten.  Etter en arbeidsdag, eller ei arbeids uka.  Det e normalt å være sliten etter trening.  Våkenetter med små barn.  Ei fyllekula eller anna normal aktivitet.

Man blir å sliten hvis man ikke e glad.  Hvis man ikke har det godt.  Hvis man leve i et dårlig forhold.  Hvis man ikke tar sæ tid til sæ sjøl, pleie hodet og kroppen.

Hvis æ møte nån som sitt i rullestol, så sir ikke æ » huff det va litt tungt å gå på tur i dag» Det e garantert tungere for den som sitt i rullestol å «gå» på tur.  Så æ treng kanskje ikke gni det inn.  Kanskje nå å tenke litt over?

Å være sliten på grunn av sykdom eller skader e litt anna.  Det e mer krevende.  Har større konsekvensa.  Æ mene ikke det at folk ikke skal få lov å si «æ e sliten»  Men kanskje det ikke e nødvendig å fortelle mæ om det.  Fortell mæ gjerne om vondtan dine.  Fortell mæ gjerne hvis du ikke har det bra, eller det e nå æ kan hjelpe dæ med.  Men æ har ikke lyst å høre om at du e sliten.  Med mindre du e syk.  Da kan det hende æ har tips og gode råd.  Æ dele gjerne det æ har erfart å lært de hær åran.

Det e en haug med tilstander og sykdommer som kan gi fatique eller utmattelse.  Kreftbehandling, MS, ME, slag, revmatiske sykdommer, depresjon, stress etc etc.  Fellesnevneren e mangel på energi.  Av behandling eller på grunn av sykdommen/skader etter sykdom.  En anna felles ting e at det nytte ikke å hvile sæ frisk.  Man kan sove 24/7, det hjelpe ikke.  Fatiquen sitt i kroppen okke som.

Balanse e nøkkel ordet.  Ikke hvil for mye, ikke vær for aktiv.  De lærde mene da at man med tid og stunder skal få det bedre.  Man skal fylle begeret med ting som gir energi, og ta det litt roligere med det som gjør dæ sliten.  Men det e jo ikke sånn at man bare kan gjøre positive, artige ting som gir påfyll.  Det e rett og slett ikke mulig.  Det e og en tanke egoistisk også spør du mæ.

Nei støvsuging blir æ litt sliten av, så det får nån andre gjøre.  Æ skal heller sitt å blogge, for det syns æ e artig.  Nei, det går ikke.  I allefall hvis man leve sammen med nån.  Alle må gjøre ting i hverdagen som e kjedelig, eller føles tungt.  Uavhengig om man e frisk eller syk.

Nu leve æ på mitt fjerde år med fatique.  Æ har prøvd å feila nån år.  I dag føle æ at æ har funne en grei balanse.  Veien hit har vært lang og kronglete.  Men æ trur æ nesten e i mål.  Æ e ikke frisk, æ har det fortsatt.  Men æ føle æ har gått fra betydelig/alvorlig fatique til moderat fatique med innslag av alvorlig fatique hvis æ ikke passe på balansen.  Balansen mellom aktivitet og hvile.

Når æ va på Sunnås i fjor fikk æ masse ny kunnskap og forslag til ka æ kunne jobbe med.  For at livet mitt sku bli lettere.  En av tingan va at æ sku kom mæ ut døra.  Hver eneste dag.  Æ begynte med 10 minutters gå tur.  De dagan æ ikke makta, sku æ i alle fall sitte ute 5 minutter og får frisk luft.  Æ e å sikker på at de aller fleste vet ka frisk luft og dagslys gjør med kroppen.  Det e vitamin innsprøytning.

Nu har æ ikke klart å være ute hver dag.  Det skal æ ikke skryte på mæ.  Enkelte daga gir æ litt opp.  Enkelte daga klare æ ikke å piske mæ i gang.  Uansett kor hardt æ prøve.  Men den hær uka for eksempel har æ vært ute hver eneste dag.  Æ har gått tur, æ har vært på ski og æ har vært på Evo å trent.

I går kom en av mine skjønne venna og fikk mæ med på skitur.  Når vi gikk der i skogen, i dagslys og med sola i horisonten, va æ mildt sagt lykkelig.  Æ sugde til mæ inntrykkan.  Følte mæ stolt for at æ kom mæ ut døra.  Kjente at kroppen min e blitt sterkere siden i fjor.  Den fungerte.  Når æ kom hjem og satt på kjøkkenet med kaffekoppen, så va æ bare glad.  Sliten ja, men gud så glad.

Hadde æ gjort et anna valg.  Sagt nei til skitur, og logge på sofaen å hvilt, korsen ville æ hatt det da?  Ville æ fått mer energi?  Like glad?  Nei, det treng man ikke forske på.  Æ har masse erfaring.  Æ kan fortelle det.  Man blir mer sliten!  Man blir i dårlig humør.  Motløs.  Føle sæ nytteløs.  Det finnes ikke en jævla positiv ting med det.

Men nu e det selvfølgelig sånn at nån e så hardt ramma av fatique at dem ikke makte.  Æ har sjøl vært der.  Fullstendig tom.  Nån blir så hardt ramma at dem ikke kommer ut av senga.  Må bruke rullestol.  Mates.  Det e ulike grada av fatique.  Det e ikke svart hvitt og enkelt.  Æ har hatt perioda der æ har sovet 20 tima i døgnet.  De periodan hadde æ ikke krefter til nå som helst aktivitet.  Knapt nok  krefter til å gå i dusjen.

Men å ikke makte kan å føre til at man havne i en vond spiral.  Hvis man ikke bruke kroppen så blir man mer sliten. Mer utmatta. Dårlig humør.  Grinat. Inaktiv kan og føre til en depresjon.  Og en haug med andre helseutfordringer.

Æ være i bevegelse e viktig om man e frisk eller syk.  Men enda viktigere hvis man e syk.  Æ bruk å si at trening e blitt viktigere enn vann for mæ.  All aktivitet e trening for mæ.  Husvask, rusle tur, styrketrening, ridning, shopping, sosialt samvær.  Trening for kroppen og trening for toppen.

I løpet av det hær året siden Sunnås, e æ gått fra 10 minutters gåtur til 40 minutter.  Det høres kanskje lite ut, men det e ikke bare lengden på gåturan som e blitt bedre.  Blyloddan æ har hatt i kroppen e blitt lettere. Det e daga der blyloddan henge sæ på igjen.  Men kroppen føles generelt lettere.  Fotan bevege sæ lettere fremover.  Nu når æ e ute å går tenke æ ikke «herregud så tungt».  Nu kan æ nyte spaserturan mine i større grad enn æ gjorde før.

Æ grue mæ ikke lengere til å rusle mæ tur.  Det e mer glede.  Æ bevege mæ fremover og trenge ikke piske mæ sjøl i like stor grad som æ måtte.  Ergo kan æ nyte naturen og inntrykkan mer.  Når hodet ikke e opphengt i kor slitsomt det e, så gir det energi i stedet for å ta.

Æ føle at dagan mine generelt e blitt lettere.  Det e lettere å gjøre husarbeid, lettere å komme i gang med ting.  Frykten for å gå på en av mine berømmelige smella, energismell, e blitt mindre.  Fordi dem vare ikke like lenge.  Nån daga, ikke uker.  Å det tar æ som et tegn at æ e på rett vei.

Det e fort gjort å havne i en vond spiral når man ikke makte.  Når kreftan ikke e tilstede. Enkelte daga så nytte det ikke å presse sæ sjøl.  Av og til bør man ikke presse sæ sjøl, men lytte til kroppen.  Men som oftes så hjelpe det å tvinge sæ sjøl.  Ut døra, på tur, på trening. Til sosialt samvær, eller bare sitte ute å få litt frisk luft.

Det e litt som å ha litt vondt i ryggen. Det beste man kan gjøre hvis man har litt vondt, e å være i bevegelse.  Da løsen det gjerne, og smertan forsvinne eller det blir i allefall mindre vondt.  Sånn e det og for fatiquen når æ klare å være litt aktiv.  Den blir ikke så synlig, lettere, mindre plagsom og til stede.

For mæ så finnes det ikke nå deiligere enn å være normalt sliten.  Som for eksempel når æ har vært på trening.  Det e en god slitenhet.  Som æ omfavne og blir glad av.  For å være sliten etter å ha vært i bevegelse e bare sundt.  Det e det beste æ kan gjøre for kroppen min.  Å være sliten uten å ha gjort nå som helst e tungt.  Det e ikke en god følelse.  Ikke en sånn god følelse som når æ har vært å trent.  Eller klart å være aktiv.

På sånne daga, så legg æ må å hvile med et smil.  Fornøyd og glad.  La mæ få gi dæ som sitt å lese det hær, et råd.  Et Klara jævla klokt råd.  Vær smart.  Vær i forkant.  Hvis du e frisk, bygg opp kroppen din.  Hold den i bevegelse, gjør den sterk.  For det kommer en dag før eller seinere der sykdom og skade banke på døra di.  Hvis du trene, så har du et mye bedre utgangspunkt til å stå i det og komme dæ igjennom det, enn hvis du ikke trene.

E du syk, så blir du ikke sykere av å være i bevegelse.  En rolig gåtur for eksempel vil bare gi dæ gevinst.  I promise 🙂

Nuh tar æ helg!  Æ hadde stallen i planan i dag, men det e svinkaldt ute og æ hate å frys.  I dag blir det inne kos og fyre i peisen!  Ha ei nydelig helg der ute.

Klæm fra mæ

 

 

Over happy!

Hærremin hvis dokker kunne sett fjeset mitt nu.  Æ e et eneste stort lykkelig glis. Nu kunne æ jo tatt et bilde å lagt ut, men æ skal skjerme dokker for trynet mitt akkurat nu.

Æ har hatt en så nydelig dag.  Tidlig i morres dro æ i stallen.  Kosa mæ et par tima med skitmåkking, pusling med gampan og sosialt hygge.  En liten kjøretur ble det også.  Men det snedde så tett at det va vanskelig å se veien, så det ble en liten tur.  Men æ fikk frisk luft i nesa og nye impulsa.

Når æ for fra stallen va æ rimelig på felgen.  Sjokka inn døra, fikk fyrt i ovnen og svimte av på sofaen.  Helt som normalt altså.  Som regel etter en sånn formiddag så blir æ ligganes resten av dagen.  Men ikke i dag!  Etter en aldri så liten siesta og et par koppa kaffe så starta æ på nå som æ har gått å tenkt på i over et år!

Nu høres det kanskje ut som om det e nå helt fantastisk underbart æ har gjort.  Væll for mæ så føles det sånn.  Helt siden vi flytta hit til paradisbukta, hver eneste kveld når æ har lagt mæ, hver eneste dag når æ har stått opp har æ tenkt tanken.  Mye mulig æ overdrive bare pitte litt nu.  Æ har nok ikke tenkt på det hver dag, men veldig ofte.

Æ har tenkt på at æ må gjøre nå med soverommet våres.  Senga har stått midt på gulvet under vinduet, upraktisk når man like å sove med vinduet oppe.  Å garderobeskapan har vært kasta inn i krokan.  Det hær har irritert mæ nå grenseløs leeeenge.  Å æ har hatt så lyst til å få det fiksa.  Ommøblert å rydda.

Nu har æ jo en samboer som hadde hjulpet mæ hadde æ bare sagt «lets do it!»  Men æ har ikke hatt krefta til å starte på det.  Det e jo en masse multitasking å gjøre jobben.  Tungt e det å.  Så det har blitt med tanken.  Men ikke i dag!  Æ bretta opp arman å heiv mæ i jobben med helt sikkert et ganske villt utrykk i øyan.  Han Dizel (doggen) va lettere forstyrra hær, når madrassan va flytta ut i stua og det va et salig kaos et par tima.  Han trudde sikkert at vi va på flyttefot igjen.  Og han e nu ikke så glad i forandringer han heller.  Æ trur han e like lykkelig som mæ, nu når han forstår at vi fortsatt skal bo hær.

Nu når æ ligg hær i senga, som for øvrig har fått sæ en vask og rene sengklær, så ligg æ å kjenne på en sinnsyk lykke.  I did it!  Kanskje det e vanskelig å forstå at æ kan bli så jævla glad for at æ har klart å flytte ei seng, nå skap og vaske litt.  Æ skjønne at det e vanskelig å forstå.  Æ ville ikke forstått det sjøl for nån år sia.

Men når man ikke fungere optimalt.  Når man har begrensninga, så blir sånne hær små hverdagslige ting til nå stort.  Nesten som æ skulle bestige Mount Everest å satt det Norske flagget på toppen.  Det va nu faktisk en ide.  Kanskje æ skal klatre opp på taket i morra å sett et flagg der!

Det at æ har klart det hær, gir mæ håp.  Om at det skjer ting i kroppen min.  Kanskje bare kanskje e æ blitt litt friskere?  E det treninga som har gitt mæ energi?  E det ginsengen æ har begynt å ete?  E det bare et blaff?  Eller vil den gode steamen fortsette?  Akkurat det gjenstår å se.  Men uansett så e det ikke så fette nøye.  Æ e glad akkurat nu.  Å æ akte å nyte det hær så lenge det vare!

Nu skal æ sove 🙂  God natt !

 

I have a dream!

Nu har æ ikke skrevet på lenge.  Æ har ikke hatt hodet på rette plassen til å orke å klundre ned nå som helst.  Men nu kl 0700 en lørdags morra så kom ånden over mæ.  Æ sitt hær med mitt trøtte trynet i morgenkåpa å inhalerer kaffe.  Målet mitt e at æ skal våkne sånn til at æ får tatt mæ en kjøretur med godeste Kongen.  Han e litt understimulert fra mi sida.  Har ikke vært innom stallen så ofte som æ bruke.  Men nok om det.

Når æ sitt på kjøkkenet mitt om morran så kommer alle tankan.  Æ legge plana, går gjennom målan mine.  Prøve å finne ut korsen æ skal komme dit osv.  Her om dagen fikk æ opp et minn på FB.  Fra i fjor når æ va på Sunnås.  Å æ tenke tilbake.  Kor æ va.  Kor æ har vært.  Å kor langt æ e kommet.  Det e så mange ting som e blitt mye bedre det hær året som e gått.  Eller de hær åran som e gått siden æ fikk livet snudd opp ned.

Jo æ har fortsatt en vei å gå æ vet det.  Fortsatt ting æ må jobbe med.  Prøve å bedre.  Men fy flate æ må si æ e jævlig stolt over mæ sjøl!  Alt æ har fått til!  Alt æ klare.  Æ syns det e viktig at man klappe sæ sjøl på skuldran å sir godt jobba!  For dæven æ har jobba.  Knall hardt.  Det e ingen som forstår kor mye og kor hardt det har vært.  Det e det kun æ sjøl som kjenne på.  Bare for å gi et bilde av korsen det har vært og kor æ e så legg æ ut bilda igjen.  Dem e posta før i mine blogga.  Men æ føle for å poste dem igjen.

Unn August 2015

Evo 2018

Ja det e ikke mindre enn fantastisk.  Å æ syns æ har lov å være stolt 🙂

I går kjørte æ til Nikel.  Aleina på vinterveien en tidlig morra.  På veien dit gikk æ gjennom drømman mine.  Det æ strekke mæ mot.  Det æ håpe på.  Æ satt mæ et mål.  Innen æ fylle 50, altså om 2 år så skal æ være i jobb.  Det e ikke så fette nøye ka den jobben e, om den e betalt, en dag i uka eller en time i uka.  Men æ skal! i jobb igjen.  Akkurat det har æ bestemt mæ for.  Å dem som kjenn mæ vet æ e et stabeist.  Æ har kommet langt.  Kan æ komme lengere?

For å nå det målet skal æ fortsette med det arbeidet æ har gjort det siste året.  Balansere aktivitet, passe mæ for ikke å overdrive, si mer nei enn ja, og lytte til kroppen min.  Spise sundt, trene hodet og kroppen og omgi mæ med positive folk som æ e glad i.  Det hjelpe på.  Æ har heldigvis masse flotte menneska i livet mitt.  Takk Gud for det.  Æ har folk som æ kan støtte mæ på når æ treng det.  Som æ kan gråte på skuldran til når alt føles tungt.  Som æ kan ha det artig med når formen e god.  Ja æ e heldig.  Æ e også veldig takknemlig.

Æ drømme også om at forskeran skal finne opp mirakel kuren som helbreder fatique.  Tenk kor fantastisk det hadde vært å kunne tatt ei lita pilla om morran og vips vaps så fungerte kroppen min.  Og det forskes på det.  Æ kom over en artikkel som gir mæ håp.  Fatique kan man få ved mange forskjellige sykdomma.  Infeksjona, kreft, slag, MS, depresjon, kreft mm.  Den hær artikkelen va så interessant at æ skal gjengi den i korte trekk.  For dem som e interesert.

Fatique e jo en sykelig form for tretthet som i utgangspunktet e et naturlig og forbigående fenomen ved infeksjona og tilstanda som immunsystemet oppfatte som faretruende.  For eksempel hvis man får influensa.  Man får feber, blir trøtt og slapp.  Kroppen gir oss beskjed om å hvile sånn at den kan fikse opp i problemet.  Men ved mange kroniske sykdomma blir fatiquen kronisk fordi genene som gir fatique ikke skrur sæ av, ergo fortsette den å sende signala til hjernen om at vi må hvile.

Doktoren som skreiv den hær artikkkelen sir at fatique har bidratt til at dyr og mennesker har overlevd i et evolusjonsperspektiv.  Når dyr  for eksempel blir syke eller skadet stikke dem av, dem drikke ikke, spise ikke, trekker seg unna og legger seg under en busk.  Det e ikke nå man kan styre, men e bestemt av spesifikke gener som skrur sæ på.

Nu ligg ikke æ under ei busk, men æ ligge mye.  På sofaen, i senga.  Som om skjelettet mitt har vanskelig for å holde mæ oppreist.

Det dem mene e at fatique e rett og slett e normal sykdomsadferd og et medfødt overlevelsesfaktor.  Og at det e genene som e årsaken til det, fordi dem ikke skrur sæ av når faren e over.

Så genan mine gir mæ beskjed om å hvile.  Dem gjør mæ utmatta så æ skal overleve.  Fordi dem trur at æ fortsatt e i fare. Selv om æ e blitt «frisk».

En veldig interessant artikkel.  En anna drøm æ har e at dem finn ut av det og klare å lage en medisin som kan hjelpe.  Det e et sykehus i Oslo som starte opp med utprøving av medisin mot fatique. Æ huske ikke korsen sykehus det va, men æ krysse det som krysse kan for at dem finn ut av det!

Jises det ble et langt innlegg det hær.  Æ legge ved link til hele artikkelen for dem som måtte finne det interessant. ( https://www.spondylitten.no/fatigue-bedre-nar-anstrenger/?fbclid=IwAR3D2BwZK6B0Sow5rudDJO-V4ePsmz5_KkQjViAwgrr6B98vdT6r1TnX3y4).

Da gjenstår det å si god helg der ute.  Grip dagen !

Klæm fra mæ 🙂

 

Step up the game!

Mitt aller første innlegg i 2019! Tenk at vi har starta på et nytt år med blanke sider.  Æ har trua på at året skal bli godt. Bedre enn i fjor.  Bedre enn de 3 siste åran! Jepp æ trur 2019 blir amazing.  Æ har rett og slett bestemt mæ for at det skal det!

Nu har æ skrevet blogg siden August.  Æ har fortsatt ting på hjertet, så planen e å fortsette ei stund til.  Så lenge æ har glede av det og så lenge skrivinga gir mæ nå.  Når æ starta blogginga mi så hadde æ aldri i min villeste fantasi trudd at æ skulle få så mange lesera som æ har.  Det e æ veldig glad for.  Det blir jo litt artigere å skrive når man vet at folk lese det man klundre ned.

Å nu føle æ at æ må få takke alle dokker som lese bloggen min.  Og særlig takk til alle dokker som har tatt dokker tid til å gi mæ ris og ros. Æ skal ærlig innrømme at æ blir både rørt og stolt når folk gir mæ tilbakemelding.  Det e nu vell nå vi alle like, og få feedback på at det vi drive med e bra.  Best av alt e at det finnes menneska der ute som føle dem både får hjelp og motivasjon av å lese det æ skrive. Å akkurat det va håpet mitt når æ starta.  Så tusen takk til alle dokker som har gitt mæ tilbakemelding.  Det betyr mer enn dokker ane 🙂  Og gir mæ motivasjon til å fortsette!

I går va æ å gubbelubben og gikk en tur med doggen.  Vi snakka om Nyttårsforsett.  Æ sa til han «æ makte ikke et år til på sofaen.  La 2019 bli året vi fant tilbake til turgleden»  Vi savne den tida begge to.  Når vi va på tura flere ganga i uka. Nu har æ logge på sofaen i 3 år.  Nu må det fan mæ holde.  Kan den fuckings fatiquen reis en viss plass?!

Æ har jo ikke logge pal på sofaen i 3 år.  Det vet alle som kjenn mæ.  Men det føles  sånn i flekkan.  Æ e så peise lei av å være utmatta.  Æ e så lei at om nån ga mæ et tilbud om å kappe begge arman av mæ så ville fatiquen forsvinn så hadde æ sagt ja takk!  Nu trur æ ikke det finnes nå forskning på at det hjelpe, så det e ikke nå æ vil anbefale sånn uten.  Nei nu skal æ prøve nå anna.  Litt mindre drastisk, og ikke fullt så blodig.

Æ har bestemt mæ for å forsøke å trene fatiquen av mæ.  Ja æ vet at forskning sier at man ikke kan det, men at moderat trening kan være bra. Tho etter å ha levd med det i over 3 år nu, så vet æ at de eneste gangan æ føle et snev av normal energi level e når æ har vært å trent.  Sliten i kroppen ja, vondt i musklan ja, men æ e ikke bomull i hodet når æ har trent.  Så i 2 mnd fremover skal æ kjøre et stramt treningsprogram kombinert med et kosthold uten sukker.  Det e en anna ting æ har erfart at sukker e bensin for fatiquen.  Æ blir rett og slett mer utmatta hvis æ spise godter eller drikke sukkerholdige drikker.

Æ skal ikke overtrene.  Men æ skal ha 2 økter 5 daga i uka.  5 daga skal æ starte dagen med en gåtur, og styrketrening på ettermiddagen.  1 dag i uka skal æ i bassenget og 1 dag skal æ ha fullstendig hvile.  Det høres kanskje mye ut?  Ja hvis man e i full jobb og har barn boende hjemme så blir det nok tøft for alle og enhver.  Men æ har kun mæ sjøl, doggen og kanin æ treng å ta mæ av.  Ja å gubben må pleies av og til 😉 Så det e fullt mulig. Æ må bare kutte ut en del andre aktiviteta mens det pågår.  Som å la huset bli litt støvat, og være litt mindre sosial.

Når æ trene styrketrening så trene æ overkroppen en dag og underkroppen en anna dag.  Så dela av kroppen får hvilt imellom slagan.  Har æ smerter etter trening så unngår æ mer belastning ved å bare bøye/tøye eller gå på mølla.

Det e jo ikke sikkert det hær vil bli å gå i det hele tatt.  Mulig det ikke e gjennomførbart.  Men æ skal nu gjøre et iherdig forsøk.  Håpet et jo at formen min skal stige sånn at æ får litt mer energi til tursesongen starte.

For om ikke lenge så begynne sola å skinne.

Om et par mnd så begynne ho å varme.  Snart dryppe det fra hustaket og flua begynne å summe igjen.  Og til da skal æ være i så god form at æ får nyte det!  Ikke fanken om æ skal ligge på sofaen den hær våren.  I alle fall skal æ ikke ligge på sofaen innendørs.  Blir ikke formen min bedre så bær æ sofaen ut!  Da får æ i hvert fall frisk luft og en anna view. Ferdig snakka!

For nu e det fan på tide å step up the game!

 

Disabel

Eller på Norsk ufør.  I November fikk æ mi første uføretrygd.  Omtrent 3 år etter at livet mitt ble snudd på hodet.  Som æ har skrevet om før, det første året etter hjerneblødninga va æ overbevist om at æ kom tilbake i jobb.  Æ jobba knallhardt for det.  Men i den tida hadde æ ikke helt innsikt i mine skada.  Viste ikke kor mye dem påvirka mæ.

Etter hvert når æ forstod at det ikke sku bli så enkelt å komme tilbake i jobb, va det måneder med opp og nedtura.  Hver gang æ hadde en god periode tenkte æ «nu e æ blitt så frisk, nu kan æ prøve mæ!»  Så kom det en dårlig periode og nedturen. » korsen i fan skal æ klare det».

Etter møta på Nav og snakk om arbeidsutprøving ble æ ennu mer bekymra.  Tenkte mye på ka æ kunne prøve mæ ut på.  Ka som kunne fungere.  Æ brukte veldig mye energi på det.  Bekymringa og tankearbeid.  For når man våkne om morran og aldri vet korsen formen blir så e det vanskelig.  Hadde æ vært stabil god eller stabil dårlig så hadde ting vært lettere.  Mer forutsigbart.  Ja Mandaga bruke æ å våkne i fin form, så da kan æ jobbe.  Men Onsdaga e dårlige daga, så da må æ ha fri.

Det hadde vært nå!  Men så enkelt e det ikke.  Det e å en av grunnan til koffer æ ikke meldte mæ som frivillig på det nye sykehuset vårs.  Æ kan ikke binde mæ til 4 tima annen hver Onsdag.  Eller Fredag.  Fordi æ aldri vet korsen kroppen min fungere.  Æ kan våkne opp å føle mæ i knall form.  For å ramle sammen etter 2 tima.  Å da blir det ikke så lett å binde sæ til arbeid.  Verken betalt eller frivillig.

I dag.  Men neste måned kan ting være annerledes.  Det e det som holde mæ oppe.  Håpet om at ting blir bedre.  Med tid, på sikt.

Æ hadde regna med at å få innvilga Uføretrygd skulle bli langt vanskeligere enn det va.  Men med epikrise fra Sunnås i søknaden gikk det forbausende lett.  Det e nok mer tyngde i demmes uttalelser enn fra fastlegens.  Det høres nok litt rart ut, at man kan bli glad for å bli uføre.  Men hvis dokker har vært i Nav systemet, med møta og pess utbetalinger hver 14 dag, så skjønne dokker nok gleden.

Slutt på møta, aktivitetsplana, søknad om ferie, usikkerhet, innsending av meldekort mm.  Det va himmelsk å få ei «normal» lønn igjen.  Normal e den jo ikke.  Det skulle vell strengt tatt bare mangle.  Æ jobbe jo ikke.  Men å få lønn en gang i måneden e adskillig bedre enn hver 14 dag.  Å nu kan æ gjøre det æ vil.  Treng ikke å søke om å dra på besøk til han Bror i Oslo.  Eller tenke på at æ må huske møta hær å dær.

Det e rett og slett mer frihet.  Og ro.  Mindre bekymringer.  Nu kan æ ta det mer som det kommer.  Det aller beste e at hvis folk spør mæ ka æ gjør, og æ svare » æ e ufør» så stoppe spørsmålan.  Det e ingen som spør koffer.  Eller «ja men nåkka klare du sikkert»  Akkurat det e himla skjønt.

Å bli uføre trenge ikke være permanent.  For ever.  Det tenke æ på hver eneste dag.  For æ savne jobben.  Æ savne det nå så sinnsykt.  Æ misunne alle som har en jobb å gå til.  Uansett ka jobben består i.  Har du jobb så e du en av de heldige.

Æ e inne i en dårlig periode.  Æ har vell vært det helt sia vi va på ferie i Brighton.  Kroppen min fungere ikke.  Hodet hangle.  Humøret mitt e deretter.  Æ ser det sjøl når æ lese bloggan mine.  Dem e ikke like humoristisk.  Det e mer alvor i innleggan mine.  Det e vanskeligere å skrive.  Ja livet føles ikke fett for tida.  Å stå utenfor arbeidslivet e ekstra tungt nu.  Det henge nok i hop med det at æ ikke klare å være aktiv.  Det blir en vond spiral med negativitet.  Ikke like lett å være artig. Ikke like lett å smile og tenke positivt.

Æ har vært nødt til å pause stallen inntil vidre.  Det e for tungt akkurat nu.  Æ klare å karre mæ ned på trening, men ikke så ofte som æ bruke.  Æ har ikke vært å gått tur på aldri så lenge.  Æ ligg mye på sofaen kraftløs.  Eller senga.  Gud bedre hvis æ nån gang blir frisk, så skal sofen og senga brennes!

Takk og pris sæ har æ mange gode venna i livet mitt.  Og en kjærest som skulle få en Oscar for god tålmodighet.  Og for at han e hær for mæ. For æ e ikke lett å leve med når æ har tunge daga.  Det e vell ingen vil æ tru.

I dag kommer det ei venninna på besøk.  Vi skal ut å gå tur.  Og i morra kveld skal æ til ei anna venninna.  Med strikketøyet.  Spise kveld, drikke kaffe og skravle.  Det ser æ virkelig frem til.  Nån tima med normalitet.  Det trengs.

E æ deprimert?  Nei æ e ikke det.  Æ e bare litt trist og lei.  Æ skulle så gjerne ønske æ ikke va uføre.  Æ skulle så gjerne ønske at æ hadde mere kraft, energi, eller stamina.  Æ sku så gjerne ønske at æ ikke va hjerneskada.  At æ va frisk.  At æ kunne jobbe.  Bare litt!

Nu skal æ gå å ta mæ en iskald dusj.  Sjokk starte kroppen min.  Så skal æ og Dizel og venninna mi ut å gå en tur.  Frisk luft, nye impulsa.  En anna view.  Få tankan mine vekk fra alt som ikke fungere, som ikke e bra.  Se fremover.  Fornya håp.  Om at morra dagen blir bedre.  Stay positive.  Stay optimist!

Ha en nydelig dag der ute.  Klæm fra mæ

Desember og julemånden

Nu e tida hær igjen.  Julefeiring med alt som hører med. Kos, stress, kaos, glede, ja de fleste følelsan man har i kroppen kommer frem i juletida.

Jul har alltid vært viktig for mæ.  Særlig etter at æ fikk min egen unge.  Hver eneste jul va det loco rundvask og rydding i samtlige krika og kroka. Koffer man bruke den mørkeste tida til det må nu gudane vite.  Det e jo ikke særlig synlig støvet når det e svarteste vinter ute.  Ikke e det nån som bryr sæ om korsen det ser ut i kjøkkenskapan mine heller, men det måtte være rent og ryddig til jul!

En anna viktig ting med jul e baking. Lage en drøss med kaker som ingen spise av.  Men som man må ha.  Det høre jula til.  Og det aller viktigste, handle inn mat som om butikkan aldri åpnes igjen.

Siden æ va aleinamor i 12 år, så va ikke økonomien min det man kan kalle god.  Men dattra mi hadde alltid et hav av pakka under treet.  Alt som ho trengte gjennom året, kjøpte æ å pakka inn som julegave.  I tillegg hadde æ mange venna og familie som like å skjemme ho bort.  Ja ho va heldig sånn.

For mæ så har jula alltid vært ei tid der æ har tenkt på livet.  Livet mitt, og livet til alle dem som ikke har det godt.  Som e ensom.  Som ikke har råd til den jula som de fleste nordmenn feire.  Det har vært ei tid for ettertanke og takknemlighet.  Savn og minna.  Og selfølgelig glede og kos.  Det finnes ikke nå som e så koselig som å se et barns glede over pakka og juletradisjona.  Det berøre hjertet.

Men etter at mi datter ble eldre, og julehysteriet som æ kalle det ble verre, så har julefeiringa blitt gjort med en bismak.  Hver julaften gikk æ i seng og følte på en tomhet.  Æ satt igjen med masse spørsmål.  Gavan va blitt dyrere.  Mengden mer. Gud bedre hvis man ikke klarte å fikse gava i tusen kroners klassen. Galskapen va blitt verre.  Samtidig som æ ble mer klar over kor mange som hadde det veldig tungt i jula.

Som ikke hadde til salt i maten.  Som ikke kunne kjøpe masse dyre gava til ungan sine.  Det e så mange som slit.  Selv hær i lille Norge.

 

Æ klarte ikke føle samme glede over den.  Uansett kor hardt æ prøvde.  Selv om æ ga penga til veldighet, og middag for to gjennom diverse organisasjona, så følte æ at jula va blitt litt ødelagt.  Jula handla mest om å kjøpe.  Reklame, reklame, kjøp, kjøp.

Æ forstår jo at næringslivet må ha oss til å handle, det e jo levebrødet demmes.  Men det blir for mye.  Når jule reklamen begynne i Oktober, så blir ordet brukt opp før Desember sette inn.

Æ begynte å irritere mæ over reklamen på tv.  Juleskinka, julesjokolade, julebrus, juletrusa. Så jævla mye man trenge kun fordi dem har putta ordet jul forran.  Et sinnsykt kjøpepress. Æ satt igjen med tanka som «Treng vi det hær?»  Treng vi all maten vi kjøpe?  Æ kasta så sinnsykt mye mat hver eneste jul.  Samtidig som folk sulte i hjel andre plassa i verden.  Treng æ nye juleduka, når æ har 15 fra før av?  Vil æ være med på det hær?

Nesten hele jula går æ rundt og e stappmett og kvalm. Man må jo ete opp nå av all maten før det blir ødelagt!  Aldri føle æ vell mæ så feit og stappa som etter ei uka med jul!   Det e jo pinadø mæ ikke sundt i det hele tatt. Straks julaften e over, så forandres reklamen til alle amzinge slankekura man bør gå igjennom så man får kroppen tilbake.  Hvis man i det hele tatt e i livet etter all julematen. Og selvfølgelig romjulsalg.  Så vi kan kjøpe ennu mer mannskit vi ikke har behov for.

Men siden æ har unge, så har æ bitt tennene sammen å laga jul.  Hvert år.  Første jula etter hjerneblødninga mi va intet unntak.  Æ vaska og bakte.  Kinda i alle fall.  Æ svidde nesten av huset i forsøket.  Julegavehandlinga skulle vært filma.  For etter et par tima med julehandel så gikk æ sidelengs inn i butikkan.  Totalt forvirra og mer død enn levanes.  Men æ fikk handla inn.  Med god hjelp må sies.

Når jula va over brukte æ flere måneder for å bli noenlunde normal igjen.   Æ trur æ fortsatt slit med det, 3 år etter.  Når det nærma sæ neste jul, satt æ å grua mæ.  Til å vaske, henge opp pynt, handle gava og ikke minst pakke ned jula.

Dattra mi va blitt voksen.  Nesten i allefall.  Bikka 18 og bodde for sæ sjøl.  Men det e nåkka med tradisjona.  Det e forventa at dem skal fortsette i det uendelige.  Æ kvinna mæ opp, og fortalte ho korsen æ hadde det.  At æ grua mæ til juleforberedelsa, og at æ gjerne ville slutte med det.  Melde mæ ut og av.  Vi kjøpe jo fortsatt gava, men kun til ungan våres og de minste i familien.  Siden æ de siste åran hadde feira jul med en bismak, så følte æ at nu hadde æ i alle fall en enda bedre grunn til å melde mæ av.  Nu når helsa skranta.

Ho ble selvsagt lei sæ.  Enda en endring i hennes liv.  Men ho fikk arve all pynten, sånn at ho kunne lage sæ sine egne nye tradisjona.

Så kan man kanskje undre sæ om det va veldig egoistisk av mæ.  Ikke ei julestjerna opp engang liksom.  Tenke æ bare på mæ sjøl?  Kunne æ bare ikke fortsatt tradisjonen for ho i alle fall.

Selvsagt kunne æ det.  Æ kunne ha slitt mæ gjennom julefeiring.  Vært utmatta i ukevis etterpå.  Det går jo over med tid å hvile.  Men for mæ sjøl og for gubben så føles det fantastisk og ikke være med på julegalskapen lengere.  Vi e happy med det.  Vi kose oss uten træ og pynt.  Æ bake litt, men bare litt.  Og vi handle inn god mat.  Men bare litt.

Hadde mi datter vært yngre, så ville æ nok ha fortsatt med tradisjonen.  Men det e ei tid for alt.  Og nu va tida kommet for endring.

Siden vi tok den avgjørelsen har æ det bedre.  Æ grue mæ ikke til jul lengere.  Og e det en ting æ har lært mæ siden æ ble syk, så e det at av og til så må man si nei.  Gjøre endringer. Helsa mi e viktigere enn ei julefeiring.  Og det går fint ann å ha ei trivelig jul uten all jobben i forkant.  Uten å kjøpe hundrevis av gave til folk som stort sett har alt dem treng.

Men æ savne galskapen litt, det må æ innrømme.  Æ savne å lage advent, ventetida, kosen med det.  Mest av alt så savne æ å våkne opp julaften å det lukte jul fra treet. Joda savnet e dær .  Av og til.

Nu har æ laga nye juletradisjona.  Litt mer nøkternt, uten pynt men med kos og hygge.  Gode filma, spill, skitura, fortsatt god mat og litt hjembakst.  Når Januar kommer så treng æ ikke plukke barnåler i ukevis, eller være syk på sinnet fordi æ har vært omringa av røde farga i ukevis.  Akkurat det savne æ ikke!

Æ høre fortsatt på sølvguttan og blir emo, æ glede mæ fortsatt på vegne av alle ungan som sitt som tente lys å vente på å pakke opp gavan.  Æ synes fortsatt at jula e ei koselig tid.  Men æ e og veldig glad for at æ ikke treng å delta lengere.

For mæ sjøl har det vært smart å endre tradisjonen.  Men æ har full forståelse for at folk holde på den.  De fleste kose sæ jo med jul og feiring.  Og det skal dem få lov til.  Men æ, æ har meldt mæ av.

Ha en nydelig Desember måned der ute.  Æ ser frem til Januar, og at sola skal skinne igjen 🙂

 

 

 

 

 

Ei god uka tross alt!

Æ sitt hær å tenke på uka som har rast av gårde.  Æ har klart å vært rimelig aktiv til tross for at energien min har vært heller laber.  Det e nå med det å piske sæ ut døra, selv om kroppen og hodet skrike etter å bare hvile.  For hvis æ hvile hver gang den gir beskjed om det, hadde æ ikke gjort anna.

Æ har vært 4 daga på Evo.  Akkurat det e æ fryktelig stolt over.  Selv om æ bare e 30-40 minutter, så e det langt bedre enn ingen minutter.  Æ e like stolt og glad hver eneste gang æ går ut døra der.  Tenke » yes!! you did it!»  Fuck fatiquen!

I dag va æ å ridde en koselig tur i skogen lammi ei venninna.  Etter skogsturen tok vi et par runda på jorde.  I full galopp!  Æ må innrømme at æ va en tanke nervøs.  Men æ ramla ikke av og hadde kontroll over gampen.  Æ trur kongen va like overraska som æ.  At æ turte 😉

Han har hatt besøk av mæ i stallen nesten hver dag den hær uka.  Æ e så utrolig glad for at æ får være i stallen.  Det gir mæ så mye glede.  Masse kos, sosialt, frisk luft og god trening for hjernen min.  Det e å godt å ha nån forpliktelser når man ikke e i jobb.  Nån avtala æ prøve å overholde.  Sånn at man ikke synke helt ned i pysjamas hullet som man kan synke ned i av å gå hjemme å trø hele dagen.

Vi har og fått et nytt familie medlem som holde mæ aktiv!

Det hær lille søte nurket har stjelt hjerte mitt.  Herremin kor glad æ e blitt i ho.  Ho e garantert den mest bortskjemte kanin i hele verden.  Å ho e deffo ikke billig i kosten.  Det e jo en hel vitenskap å fore det hær dyret.  Æ har nu alltid trudd at det e bare å gi litt salat og gulrot så e dem fornøyd.  Men neida.  I følge vitenskapen skal dem ikke ha så mye gulrot.  Så ho har i allefall 8 forskjellige god saker i skåla hver morra.  Æ har til og med kjøpt inn friske urter.  Dem koste jo en liten formue, men så lenge lille kanin e happy, så e æ happy.

Du trur kanskje ikke at dem har mye personlighet de hær små dyran.  Men det kan æ love dæ at ho har.  Ho har til og med humoristisk sans.  Æ gapskratte av ho hver gang ho e ute å hoppe.  Full av rampestreka og veldig nysgjerrig !  Dizel (dogen) e ikke helt sikker på ho.  Han skjønne nok at ho e fløtta inn for å bo hær, men æ like ikke helt de litt psykoe øyan han har når han sitt å ser på ho.  Æ holde dem adskilt enn så lenge.

Ja det lille nurket berike dagan mine det e helt sikkert!  Ho e søt ja, men gud ho vet å drite.  Ikke skjønne æ korsen en så søt sak kan bæsje så jævla mye!  Æ gjør ikke anna enn å gå å plukke opp kuler etter ho.  Æ leste at det e ganske easy å få dem renslig, men enn så lenge så har ho ikke knekt den koden.  Vi må bare fortsette å øve!

Ja æ har fått gjort en del den hær uka som har gått.  Selv om kroppen min føles som sirup, så har æ ikke gitt opp.  Æ har sovet litt innimellom, men æ har klart å gjøre nå fornuftig hver dag.  Akkurat det gjør at humøret mitt holdes oppe, selv om æ har kjent på frustrasjon.  Æ e aktiv, men æ vil være mer aktiv.  Æ klare, men æ vil klare mer.  Æ leve, men æ vil gjerne leve mer!

Å være fornøyd med det man klare.  Det e lettere sagt enn gjort.  Æ har så løst!  Dokker ane ikke kor løst æ har.  Til å få tilbake staminaen min.  Til å få tilbake den gamle mæ.  Æ leite, og håpe.  Hver eneste dag.

 

Forutsigbarhet

Forutsigbarhet nå æ har blitt avhengig av.  Veldig avhengig av. Æ syns han sa det bra psykologen min når æ va på møte med Nav.  «ho Sølvi fungere helt fint.  Innafor visse rammer»  En av dem e at livet mitt e forutsigbart.  Det e jo en ting som e bra for alle.  At vi vet sånn noenlunde ka vi har i vente.  For mæ e det essensielt viktig.  Når æ står opp om morran og åpne memoplanner min så går æ igjennom dagen min.

Æ prøve å forberede hjernen min på ka som skal skje.  Når det skal skje, planlegge ka æ må gjøre, tida æ skal bruke.  Siden mi indre klokka e litt broken, så sitt æ å regne litt.  Katti æ for eksempel må kjøre av gårde, kor lang tid æ bruke etc.  For å prøve å unngå at æ kommer 3 tima før eventuelle avtala.  Som skjer veldig ofte.  Det høres jo ut som æ e alvorlig hjerneskada og ikke fungere.  Men det e æ ikke.  Det e bare klokka mi som e litt koko.  Ikke nytte det bare å bytte batteri heller.  Så æ må bare leve med det.

Når dagen min e forutsigbar så unngår æ stress.  Stress e vell det mest «skadelige» for mæ.  Det e når æ oppleve stress at æ virkelig kjenne på at æ har en hjerneskade.  Fordi den blir veldig tydelig.  Det e når æ e stressa at æ kan begynne å grine over ingenting.  Eller bli kjempe sint og frustrert.  Utbruddan mine kommer gjerne da.  Fordi det blir kaos i hjernen min.  Kollaps og forvirring.  Det e som om hjernecellan mine ikke håndtere at ting skal skje fort.  Dem trenge tid og forberedelser.

Æ surre fortsatt med korsen dag det e.  Må åpne kalender å sjekke flere ganga om dagen.  Har onsdag på fredag, og lørdag på tirsdag.  Ja æ surre fortsatt.  Nån daga e verre enn andre.  Men æ blir ikke frustrert over det lengere.  Æ har godtatt at sånn e det.  Intelligensen min e ikke nedsatt.  Det e bare hukommelsen som e det.  Å det e levanes med.  Æ tenke det finnes langt verre ting man kan slite med i livet enn å være litt glemsk.

Men det at dagen min e forutsigbar hjelpe på hukommelsen min.  Etter at æ begynte med ukeplan og memoplanner så har hjernen min blitt bedre på å huske.  Æ treng ikke gå rundt å bruke energi på å prøve å huske.  Fordi alarmen på telefon pipe hver gang æ skal gjøre nå.  Å når æ ikke treng å gå rundt å bekymre mæ for å glemme, så spare æ energi og hjernecellan mine blir mer utvilt.

Nån gang så blir æ drit lei.  Av planlegging og ukeplana.  Av og til så gir æ fan å prøve å være litt spontan.  Som regel så ende det opp i at æ bruke for mange poeng (aktivitetskalkulator), og går på en av mine berømmelige smella.

Det går jo bra. Æ daue jo ikke av det.  Æ blir bare fryktelig sliten og oppleve kroppslig ubehag.  Hvis det kommer besøk som ikke e planlagt så kan æ bli frustrert! Kanskje hadde æ planlagt å hvile, eller hadde an anna aktivitet på planen. Kanskje æ hadde brukt opp alle «poengan» mine, å batteriet mitt allerede va begynt å blinke rødt. Æ må ærlig talt si at æ like ikke spontane besøk lenger.  Eller det ble feil.  Æ like jo besøk.  Men æ har det bedre hvis æ e forberedt på det.

Det har vært en lang vei å gå til å lære mæ å si «nei dessverre det passe ikke» hvis æ får en telefon om at nån av mine venna har tenkt sæ innom.  Kanskje e det lenge sia æ har sett vedkommende, og et besøk hadde vært veldig kos.  I dag vet de fleste æ kjenne om mine problema så æ får som regel beskjed i god tid før event besøk kommer. Sånn at æ får være forberedt.  Hvilt mæ litt i forkant, eller forandra på de andre planan mine.

Nå æ e blitt veldig flink til, e å si ifra når besøket har vart lenge nok. Kroppen min gir mæ signala som æ e blitt veldig god på å tolke, og som regel så klare æ å unngå at det blir for mye.  Æ e bare ærlig å sir at det e på tide med en hvil.  Ennu har æ ikke opplevd at nån blir fornærma for det, heldigvis.

Det e egentlig dritkjedelig å ha «hele livet» planlagt.  Æ e i bunn og grunn veldig spontan av mæ.  Æ e en sånn type, eller va, som hvis nån ringe mæ å sir skal vi fær på hytta i helga, eller til Spania ei uka.  Da sir æ ja.  JA!  for vi leve jo bare en gang.  Det har alltid vært mitt motto.

Nu har mottoet mitt blitt litt endra.  Nu e det » vi dør bare en gang, men vi leve hver dag,  Hver dag når vi våkne så leve vi».  Mye klokere.  Å mer sant!  Å siden æ leve hver dag med en skada hjerne, så må æ gjøre det æ kan for at dagen skal bli god.

Nu e æ ikke så spontan lenger.  Hjernen min e avhengig av orden.  Så æ planlegge.  Det e nesten så æ planlegge fredags sex klokka 1900.  Ikke seiner for da har æ ikke mer poeng å bruke.  Mulig æ har vært såpass aktiv at det e ikke et snev av energi igjen i kroppen min.  Sex kreve jo en del energi.  Vi spøke mye om det.  Poengan mine.  Og forutsigbarheten. «nei ikke i kveld kjære, æ brukte de siste poengan til å henge opp klær»  Eller «æ har bare 4 poeng igjen, så det må gå fort» 😉

Det e litt underlig korsen hodet mitt fungere nu kontra før skaden.  Det e rart at æ må gi beskjed til hodet mitt ka som skal skje i god tid før det skal skje.  E det fordi hjernecellan e så slow?  Eller fordi de banan som dem e vant å vandre i e skada så dem bruke så forbanna lang tid på å komme dit dem skal, som gjør at den må ha beskjed i forkant?  Så dem kan forberede sæ.  Æ vet ærlig talt ikke.  Underlige e det nu uansett.  Det som e helt klart e at æ fungerer bedre når livet og hverdagen e nedskrevet til den miste detalj.  Men spennanes e det ikke!  Ikke når man like å leve litt «on the edge».

Æ leve nu i håpet.  At æ kan gå vekk fra å planlegge dagan.  At æ skal kunne være spontan igjen.  At fatiquen forlate kroppen min og hjernen min heales.  At den en dag tåle stress, uforutsigbare dage og spontanitet igjen.  At æ slippe å telle poeng.  Å bare kan leve.  Som et vanlig menneske.  Uten å måtte ta så mye hensyn.  At æ kan bli normal igjen.  Den normale aktive energifulle mæ!

God hælg der ute!  Klæm fra mæ til dæ 🙂

 

 

 

Opptrening sentret i Finnmark

Mitt første opphold i Alta va 3 mnd etter at æ va utskrevet fra sykehuset.  Æ lyg hvis æ sir æ va i god form når æ kom dit.  Æ hadde problemer med å gå, sjangla og va redd når æ va gikk.  Æ stolte ikke på kroppen min.  Fotan mine kunne plutselig svikte, æ halta og måtte konsertere mæ for å løfte beinan.  Herremin ka energi æ brukte bare for å komme mæ fremover.

Gikk æ i trapper så måtte æ klipe mæ fast i gelendret for ikke å tryne.  Det va ball hardt.  Kroppen min lystra mæ ikke.  Den va nummen og følelsesløs.  Selv det å klæ på sæ krevde enormt med styrke og energi.  Ikke minst finne frem klærne æ skulle kle på.  Når æ sitt hær å tenke tilbake på mitt første opphold, så forstår æ kor syk æ va.  Æ forstår og kor frisk æ e blitt.  Akkurat det berøre mæ.  Det e rett og slett utrolig.

Æ hadde ikke retnings sans, og brukte mye tid på å bli kjent med selve bygget.  Herremin kor æ leita.  Etter rommet, etter trenings rommet, kantina og bassenget.  Konstant forvirra.

Kortids hukommelsen min va…ja den va ikke der.  Æ eide ikke hukommelse.  Sa nån nåkka til mæ så glemte æ det etter et minutt.  Det va nån slitsomme uker.  Det e vell en sånn ca 30-40 pasienta til enhver tid der.  Veldig fint for ei som va så dement som mæ.  For æ glemte jo navnet på folk hele tida.  Trur ikke æ lærte mæ navnet på en person under mitt første opphold.  Spurte nån mæ kem æ hadde som fysioterapaut eller ergoterapaut, så kunne æ ikke svare. For æ glemte ka dem het.  Enda æ va hos dem hver dag.

Æ møtte ei nydelig dame på over 90 år.  Som og sleit med hukommelsen.  Ho sa nå som vi flirte mye over.  «nei det har æ ikke glemt, æ huske det bare ikke»  Æ syns den setninga va god.  Å æ bruke den ofte 🙂

Det va jævla slitsomt fordi det va så mange menneska å forholde sæ til.  Mye lyda og mye snakking.  Æ holdt mæ mye for mæ sjøl.  Va ikke særlig sosial av mæ. Å huske ikke så mye fra mitt første opphold, men æ huske forvirringa, og kor hard treninga va.  Kor utmatta og sliten æ va til enhver tid.  Æ huske tåra og fortvilelse.  Glede over fremgang, og fornya håp.  Om at æ sku bli normal igjen.

Det va mye balanse trening og styrke trening.  Det va masse opplegg hele dagen.  Knall hardt siden æ va så dårlig form, men etter 4 uker merka æ en enorm framgang fysisk.  Det e egentlig vanskelig å beskrive.  Korsen æ va, og kor bra æ ble etter bare 4 uker. Æ kunne for eksempel ikke sette mæ ned på gulvet.  Ikke uten hjelp.  Å æ måtte ha hjelp for å komme mæ opp.  Æ klarte ikke å løfte de letteste vektan engang.  Bare det å løfte arman over hodet va ei utfordring.

Alt det normale vi gjør i løpet av en dag.  Reise oss opp, sette oss ned, løpe, snakke i telefon, dusje, handle.  Dagligdagse små ting som vi ikke engang treng å tenke på at vi gjør.  Det sleit æ med.  I tillegg til at kroppen min ikke funka, så va hodet mitt bare kaos.  Æ e ikke sikker på ka som va verst.  At æ fikk sammenbrudd av å prøve å logge mæ inn i nettbanken, eller at kroppen min ikke kjentes som min egen.

Egentlig helt utrolig kor bra man kan bli.  Med rett type trening.  Æ har jo alltid vist at vi har et opptrening senter i Finnmark, men æ har trudd det va for folk som hadde fått nytt kne eller hofter.  Ryggproblemer og andre muskulære plaga.  Æ viste rett og slett ikke at man kunne dra dit etter et hjerneslag.

Dem hadde alt samla på en plass.  Lege, psykolog, sosionom, ergoterapeut, fysioterapeut, og pleiepersonell.  All tverrfaglig kompetanse man behøve.  Akkurat det va deilig.  Det som ikke va like deilig, og som æ huske etter mitt første opphold, va at det va vældig slitsomt med alle de pasientan som va der for eksempel muskulære problema, eller hadde fått sæ ny hofta.  Det va mye snakk om det.  Vondtan.  Å æ skjønne jo det at man har behov for å snakke om det, men det va slitsomt å høre på det.  Fordi æ va så syk.  Æ va så syk at for mæ va smerter en baggis.  Som æ ikke hadde løst å høre om.

Det va etter den andre turen til Alta og til sammen 2 mnd med trening at æ begynte å tenke på mæ sjøl som frisk.  Det va nesten et år etter selve blødninga.  Æ kom inn på rommet, og rengjørings personalet hadde glemt radioen på.  Æ oppdaga at æ lytta til musikken.  Det va ikke støy som det normalt va.  Æ va overlykkelig.  Æ kunne høre på musikk igjen!

Det va da æ ble testa for fatique, og begynte med ukeplan.  Eller kanskje ukeplanen kom etter første opphold, æ e ikke helt sikker.  Men mitt andre oppholdet mitt huske æ mer fra.  Da klarte æ mere. Va mere sosial.  Deltok på tura og andre arrangement dem hadde.  Det va mye undervisning også.  Men det klarte æ ikke å delta på.  Å sitte en time å følge med på undervisning va ikke sjans.  Verken hodet eller kroppen klarte det.

Ergoterapeuten og fysioterapeuten æ hadde va fantastisk.  Det va ikke en ting dem ikke hjalp mæ å ordne opp i. Strukturere livet mitt.  Finne løsninga. Æ følte mæ ivaretatt og sett.  Dem så mæ og mine behov.  Vi gikk igjennom livet mitt med lupa.  Alt æ gjorde, og ka æ ønska å gjøre.  Så la vi plan for korsen æ skulle klare det.  Satte små mål som va overkommelig.

Et av mine mål va at æ skulle klare å gå opp hele bakken på runden som æ brukte å gå.  Den kalte vi «helvetesbakken» fordi den va det.  Bratt og lang.  Når æ gikk opp den måtte æ ha pause hvert femte skritt.  Æ hadde og som mål at æ skulle klare å gå uten stava.  Æ va så utrygg når æ va ute å gikk.  Æ stolte ikke på at beinan skulle bære mæ.  Det hadde æ jo erfart mange gang.  Æ gikk på snørra i tid og utide.  Et anna mål va å klare å gå i trapper.  Uten å klamre mæ til gelendret.

Alle de målan va i boks etter mitt andre opphold.  Det gjør nå med dæ når man klare de målan man sette sæ.  Æ ble i alle fall kjempe stolt og glad.  Fremagangen va veldig målbar.

En anna ting æ ønska va å kunne gå på kafe igjen.  Og gå å handle, finne frem uten å være helt på felgen.  Æ brukte så mye energi på å orientere mæ.  På kjøpesentret, veien til og fra, men den største utfordringa va støyen.  Fordi æ va veldig var for lyd.  Æ e det fortsatt, men det e blitt mye bedre.  Æ klarte det og etter mitt andre opphold i Alta.

Etter hvert klarte æ å være mer sosial også.  Fordi æ satte grenser.  Sa fra til folk hvis dem snakka for mye om sin egen sykdom, eller spilte musikk fra telefon i plenum.  Det va og e fortsatt en grusom lyd for hjernen min.  Satt folk og så på video eller spilte på mobilen så ba æ dem vennlig om å putte i øreproppa.  Dem gjorde jo det, og tok hensyn.  Va æ i fellestua og det va folk der som va veldig høylytt, flirte høyt eller prata på inn og utpust, så trakk æ mæ bare tilbake.

Det va og en ting æ lærte dær.  Å ta hensyn til mæ sjøl.  Beskyttte mæ og hjernen min.  Bli litt egoistisk.  Det e jo ikke det egentlig.  Det e fornuftig.  Å tenke på ka som e bra for dæ sjøl.

Æ lærte mæ å strikke igjen.  Det va mange der som satt med strikke tøyet sitt.  Og hadde tålmodighet til å lære mæ opp igjen.  Æ hadde glemt korsen man gjorde det.  Legge opp, korsen strikke rett og vrang, korsen felle av.  Æ fikk det til.  Sånn noenlunde i alle fall . Det va mye latter , fordi æ glemte ka æ hadde lært etter fem minutter.

Det va veldig slitsom å følge med alle avtalan æ hadde.  Kor skulle æ møte, katti klokka, kor ligg kontoret.  Ofte gikk æ feil, feil tidspunkt så det ble mye venting og usikkerhet.  Hjernen jobba på høygir for å forsøke ha oversikt.  En dag skulle vi på en tur som æ hadde glæda mæ til.  På ukeplanen stod det at vi skulle møtes klokka 13.  I 11 tida møtte æ en av personalet som spurte om æ ikke skulle på turen.  Jovisst sa æ, men det e ikke enda.  Åhhh sa han.  Har du ikke fått beskjed om det?  Den går nu.  Spring bare opp på rommet å hiv på dæ klærne så rekk du dem.

Æ gikk opp på rommet mens tåran flomma.  Spring bare?  Skjønne han ikke at det ikke bare e å spring?  Skjønne han ikke ka det koste mæ bare å finne frem klærne og få dem på mæ?  Æ takle ikke stress.  Ikke da og ikke nu.  Æ kan ikke bare skynde mæ lenger.  Det går i stå i kroppen og hodet mitt.  Det blir kaos.  Æ må være forberedt og ha det planlagt.

Det ble ingen tur, og æ va knust.  Fordi æ ikke klarte å skynde mæ.  Hive på klærne i ei fart. Å stresse ned for å rekke maxitaxien.  Æ ringte han David å gråt og klagde.  Så knust av en så liten ting.  En baggis.  Men sånn e det for mæ.  Fordi æ bruke så mye krefter på å være forberedt på det som skal skje.  Det ligg så mye arbeid bak planlegginga og forberedelsa.  At når det ikke går som det e tenkt, så blir æ lei mæ.  Fordi det koste så mye.  Å energien æ har e så dyrebar.

Fire opphold har æ hatt der.  Tre lange og et kort.  Det korte va for å få opplæring i å bruke memoplanner.  En kalender som gir mæ oversikt over aktiviteta og avtala æ har.  Et fantastisk hjelpemiddel som æ ikke ville klart mæ uten.  Hver gang æ har vært på OIF har æ kommet hjem og følt mæ friskere.  Og klokere.  Mer innsikt og forståelse.  Gladere og full av pågangsmot.  Æ kommer til å søke mæ tilbake dit.  Når behovet e der.  Akkurat nu så e æ i god form og klare å trene.  Går det motsatt vei igjen, så skal æ tilbake.  For å få veiledning å starthjelp igjen.

Takk til OIF.  Tusen takk for amazing hjelp og støtte.  Takk til Staten som betalte for oppholdet.  Æ har et godt liv i dag på grunn av det.  Igjen, takk og lov at æ bor i Norge.  Æ e en av de heldige.

Go helg!  Klæm fra mæ

 

Tilbake til hverdagen

Endelig hjemme igjen.  Det va himmelsk godt å komme inn døra og sove i ega seng.  Sitte å drikke morra kaffen i mitt nye kjøkken 🙂  Lykke!

Det har vært nån hektiske daga siden æ kom hjem.  Har hatt besøk hver dag, og en del ting som æ har vært nødt til å ordne.  Har ikke fått slappa av og landa helt enda.

Æ føle mæ energiløs og tom.  Kroppen min verke, æ e stiv og støl. I dag våkna æ klokka 04 av ei dundranes hodepine.  Den va så plagsom at æ va nødt til å stå opp å ta litt dop og kaffe.  Nu e den på retur.  Takk og pris.

Æ har ikke skrevet på flere daga.  Knapt nok åpna pc.  Prøve å komme tilbake til mine rutina og ukeplan.  Ferieturen har kosta litt.  Både i peng og energi.  Det viste æ jo, så det kom ikke som en kjempe overraskelse, men æ hadde et lite håp om at det ikke sku bli så ille.  Men det ble det.  En kjempe smell.  I går sov æ en tre timers middagslur.  Og en times formiddags lur.  Men æ klarte å dra å trene!

Æ tvang mæ.  Piska mæ sjøl i treningsklær, piska mæ i bilen og til Evo.  I did it!  Ikke kjempe energifull trening, men æ gjennomførte programmet mitt.  Når æ kjørte hjem skrøyt æ mæ sjøl opp i skyan.  Viktig med positiv tilbakemelding til sæ sjøl innimellom!

Når æ har sånne hær daga så holde det hardt å være positiv.  Det e knall hard jobbing med hjernen min.  Skyve unna negative tanka, vri det til alt som e bra og fungere.  «Stå på Sølvi!  Du klare det hær.  Det går over.  Du kommer i vater igjen»!  Æ har jo hatt verre daga.

Om litt skal æ dra og slepp ut hestan og jobbe litt i stallen.  Æ piske mæ til det og.  Kroppen min vil egentlig tilbake til senga.  Men æ må få den i gang igjen.  Tvinge den til å fungere.  Mulig det går med tvang.  Mulig den blir å streike helt.  Det vet æ ikke før æ har forsøkt.  Litt frisk luft skade i alle fall ikke!

I dag hjelpe det å tenke på alle som har det mye verre enn mæ.  Som slit med lang mer alvorlige ting enn det æ gjør.  Bagatellisere mine egne helsemessige utfordringa.  For hvis æ ser ut fra min egen navle, så e det akkurat det dæm e.  I den store sammenhengen.  Selv om dem har overmanna mæ litt.  Så vet æ at det blir bedre igjen.

Men æ må være ærlig.  Akkurat nu syns æ litt synd i mæ sjøl.  Æ e litt lei mæ. Fordi det e fan så tungt å være tom og energi løs.  Det e tungt og ha smerter.  Å føle at man leve i en 200 år gammel kropp!  Æ vil æ vil men æ får det ikke til!  Våkne opp nu!  Kom igjen, fyll cellan mine med fornya energi!  La mæ fungere igjen!

Nei, nu skal æ tørke snørr og tårer.  Få i mæ frokost og klæ mæ.  En tur i stallen e kanskje det som skal til.  Æ skal lage mæ en god dag.  Æ skal i alle fall gjøre mitt for at den skal bli akkurat det!

Klæm fra mæ 🙂