Senfaserehabilitering på Sunnås

I fjor når æ va på Sunnås, anbefalte dem mæ å søke på et nytt rehabiliterings opphold.  Ikke på KRESS (kognitiv rehabilitering Sunnås) som æ va på, men på senfaserehabilitering. Det e som all anna rehabilitering, lære sæ bestemte funksjoner/ferdigheter og mestre sykdom/skader.   Tho for dem som har ervervet hjerneskade.  Ventetida e lang, så æ fikk fastlegen min til å søke mæ inn når æ va dær på EU kontoll for et par uker siden.  Kort tid etter fikk æ brev om at æ hadde fått plass, og at det ville skje før uke 51 i 2020.

I går fikk æ telefon fra Sunnås om at æ har fått plass den 25 mars.  Nå som egentlig passe perfekt.   6 uker på institusjon med trening, undervisning og mange aktiviteta e akkurat det æ trenge.  Æ har vært hjemme i et år nu.  Har fulgt de anbefalingene som Sunnås ga mæ, og har i dag et bedre liv enn for et år sia.  Et langt bedre liv.  Nu kan æ ta tak i det neste på lista mi.  Korsen skal æ klare å gjøre nå frivillig arbeid.

Æ har nån ideer, og det blir fint å få litt hjelp til å få starta med det æ går å tenke på.  Utfordringen min e at det e vanskelig å binde sæ til nå fast.  Siden æ aldri vet korsen dagen min blir.  Akkurat det har æ fått lovnad om at vi skal forsøke finne ut de ukan æ e der nede.

I tillegg til det hær, så har æ begynt prosessen Sølvi skal stumpe røyken. Det e ikke nå bønn lengere.  Enten må røyken stumpes, eller så kjøre æ helsa mi helt i grøfta.  Under kontroll hos fastlegen min ble det konstatert forhøya blodtrykk.  Det verste man kan ha når man har aneurismer.  Å det e ene å alene røyken sin feil.  Før æ starta å røyke hadde æ hvilepuls på 45-50 og litt lavt blodtrykk.  Nu e det i grenseland for om æ må begynne med medisiner.

Æ trur det vil hjelpe mæ å komme unna hjemmets fire vegga nu når æ skal bli fri fra røyken!.  Æ håpe det i alle fall.  Nå anna æ har skaffa mæ for å hjelpe til e nå medisiner fra Nikel.  Æ ane ikke ka dem inneholde, men dem e nu kjøpt på apoteket så æ går ut fra at det ikke e kjempe skadelige stoffer.  Dem skal i alle fall brukes i 25 daga, og på en eller anna måte få mæ til å slutte.  Det æ merke etter 2 dagers bruk, e at røyken ikke smake det samme.  I tillegg så har æ brutt vante vaner.  Som for eksempel å tvinge mæ ut å røyke .  Æ tygge toy 24/7 å pusse tenner 18 gang i døgnet. Fint å få hvite fine tenner i tillegg til å bli røykfri!  Litt av i kjeven etter all tyggegummien æ inhalere, men det hjelpe.

6 uker på Nesoddtangen blir nok ikke bare nais.  For det e også jævla slitsomt å være på institusjon. Mange folk og forholde sæ til, og mye lyd. Undervisning finn æ forærdelig vanskelig.  Etter 10 minutter så e æ moden for stabilt sideleie. Men æ deltar kun når det e tema æ føle æ trenge å lære litt mer om.  Det e ikke vits å bruke energi på det æ kan fra før.

Det som e positivt e at den hær gangen blir vi ei gruppe på 8 som blir i lag i 6 uker.  På KRESS va vi 20 og det va utskiftninger hver uke.  Nå som æ synes ble slitsomt.  Man rakk ikke å bli kjent med folk, før det va nye fjes man måtte bli kjent med.

Det e jo fordeler og ulemper med det meste.  Ulempen med ei lita gruppe i 6 uker e jo hvis man ikke får kjemi med nån av dem.  Da kan det bli 6 veldig lange og tunge uker.  Ikke at æ trur det vil skje, men man vet jo aldri.

Det kom litt som bestilt at æ skal få tilbringe våren i Oslo.  Æ ser frem til det, og skal gjøre mitt for at æ får mest mulig ut av oppholdet.  Avdelinga e stengt i helgan, så de dagan kan æ disponere akkurat som æ vil. Har både gode venna og familie i Oslo, så æ skal nok ikke kjede mæ.

Etter 3 ukers skal æ hjem å feire påske, før æ skal ned i nye 3 uker. Nei det hær blir spennanes.  Æ glæde mæ!  Det ble en liten boost.  Vinteren har vært lang.  Æ e lei kulde, snø og glatte veia!  For å motivere mæ sjøl litt mer, har æ bestemt mæ for at hvis æ klare å bli røykfri til æ e ferdig på Sunnås den 11 Mai, så skal æ ta mæ ei uka i Chania før æ vende nesa hjemover.

Æ trenge ei gulrot for å klare det hær, sånn e det bare.

Ha en nydelig dag 🙂  Æ skal straks ned å trene.  Det har æ ikke gjort på ei uka!  Shame on me!!

 

 

 

Opptrening sentret i Finnmark

Mitt første opphold i Alta va 3 mnd etter at æ va utskrevet fra sykehuset.  Æ lyg hvis æ sir æ va i god form når æ kom dit.  Æ hadde problemer med å gå, sjangla og va redd når æ va gikk.  Æ stolte ikke på kroppen min.  Fotan mine kunne plutselig svikte, æ halta og måtte konsertere mæ for å løfte beinan.  Herremin ka energi æ brukte bare for å komme mæ fremover.

Gikk æ i trapper så måtte æ klipe mæ fast i gelendret for ikke å tryne.  Det va ball hardt.  Kroppen min lystra mæ ikke.  Den va nummen og følelsesløs.  Selv det å klæ på sæ krevde enormt med styrke og energi.  Ikke minst finne frem klærne æ skulle kle på.  Når æ sitt hær å tenke tilbake på mitt første opphold, så forstår æ kor syk æ va.  Æ forstår og kor frisk æ e blitt.  Akkurat det berøre mæ.  Det e rett og slett utrolig.

Æ hadde ikke retnings sans, og brukte mye tid på å bli kjent med selve bygget.  Herremin kor æ leita.  Etter rommet, etter trenings rommet, kantina og bassenget.  Konstant forvirra.

Kortids hukommelsen min va…ja den va ikke der.  Æ eide ikke hukommelse.  Sa nån nåkka til mæ så glemte æ det etter et minutt.  Det va nån slitsomme uker.  Det e vell en sånn ca 30-40 pasienta til enhver tid der.  Veldig fint for ei som va så dement som mæ.  For æ glemte jo navnet på folk hele tida.  Trur ikke æ lærte mæ navnet på en person under mitt første opphold.  Spurte nån mæ kem æ hadde som fysioterapaut eller ergoterapaut, så kunne æ ikke svare. For æ glemte ka dem het.  Enda æ va hos dem hver dag.

Æ møtte ei nydelig dame på over 90 år.  Som og sleit med hukommelsen.  Ho sa nå som vi flirte mye over.  «nei det har æ ikke glemt, æ huske det bare ikke»  Æ syns den setninga va god.  Å æ bruke den ofte 🙂

Det va jævla slitsomt fordi det va så mange menneska å forholde sæ til.  Mye lyda og mye snakking.  Æ holdt mæ mye for mæ sjøl.  Va ikke særlig sosial av mæ. Å huske ikke så mye fra mitt første opphold, men æ huske forvirringa, og kor hard treninga va.  Kor utmatta og sliten æ va til enhver tid.  Æ huske tåra og fortvilelse.  Glede over fremgang, og fornya håp.  Om at æ sku bli normal igjen.

Det va mye balanse trening og styrke trening.  Det va masse opplegg hele dagen.  Knall hardt siden æ va så dårlig form, men etter 4 uker merka æ en enorm framgang fysisk.  Det e egentlig vanskelig å beskrive.  Korsen æ va, og kor bra æ ble etter bare 4 uker. Æ kunne for eksempel ikke sette mæ ned på gulvet.  Ikke uten hjelp.  Å æ måtte ha hjelp for å komme mæ opp.  Æ klarte ikke å løfte de letteste vektan engang.  Bare det å løfte arman over hodet va ei utfordring.

Alt det normale vi gjør i løpet av en dag.  Reise oss opp, sette oss ned, løpe, snakke i telefon, dusje, handle.  Dagligdagse små ting som vi ikke engang treng å tenke på at vi gjør.  Det sleit æ med.  I tillegg til at kroppen min ikke funka, så va hodet mitt bare kaos.  Æ e ikke sikker på ka som va verst.  At æ fikk sammenbrudd av å prøve å logge mæ inn i nettbanken, eller at kroppen min ikke kjentes som min egen.

Egentlig helt utrolig kor bra man kan bli.  Med rett type trening.  Æ har jo alltid vist at vi har et opptrening senter i Finnmark, men æ har trudd det va for folk som hadde fått nytt kne eller hofter.  Ryggproblemer og andre muskulære plaga.  Æ viste rett og slett ikke at man kunne dra dit etter et hjerneslag.

Dem hadde alt samla på en plass.  Lege, psykolog, sosionom, ergoterapeut, fysioterapeut, og pleiepersonell.  All tverrfaglig kompetanse man behøve.  Akkurat det va deilig.  Det som ikke va like deilig, og som æ huske etter mitt første opphold, va at det va vældig slitsomt med alle de pasientan som va der for eksempel muskulære problema, eller hadde fått sæ ny hofta.  Det va mye snakk om det.  Vondtan.  Å æ skjønne jo det at man har behov for å snakke om det, men det va slitsomt å høre på det.  Fordi æ va så syk.  Æ va så syk at for mæ va smerter en baggis.  Som æ ikke hadde løst å høre om.

Det va etter den andre turen til Alta og til sammen 2 mnd med trening at æ begynte å tenke på mæ sjøl som frisk.  Det va nesten et år etter selve blødninga.  Æ kom inn på rommet, og rengjørings personalet hadde glemt radioen på.  Æ oppdaga at æ lytta til musikken.  Det va ikke støy som det normalt va.  Æ va overlykkelig.  Æ kunne høre på musikk igjen!

Det va da æ ble testa for fatique, og begynte med ukeplan.  Eller kanskje ukeplanen kom etter første opphold, æ e ikke helt sikker.  Men mitt andre oppholdet mitt huske æ mer fra.  Da klarte æ mere. Va mere sosial.  Deltok på tura og andre arrangement dem hadde.  Det va mye undervisning også.  Men det klarte æ ikke å delta på.  Å sitte en time å følge med på undervisning va ikke sjans.  Verken hodet eller kroppen klarte det.

Ergoterapeuten og fysioterapeuten æ hadde va fantastisk.  Det va ikke en ting dem ikke hjalp mæ å ordne opp i. Strukturere livet mitt.  Finne løsninga. Æ følte mæ ivaretatt og sett.  Dem så mæ og mine behov.  Vi gikk igjennom livet mitt med lupa.  Alt æ gjorde, og ka æ ønska å gjøre.  Så la vi plan for korsen æ skulle klare det.  Satte små mål som va overkommelig.

Et av mine mål va at æ skulle klare å gå opp hele bakken på runden som æ brukte å gå.  Den kalte vi «helvetesbakken» fordi den va det.  Bratt og lang.  Når æ gikk opp den måtte æ ha pause hvert femte skritt.  Æ hadde og som mål at æ skulle klare å gå uten stava.  Æ va så utrygg når æ va ute å gikk.  Æ stolte ikke på at beinan skulle bære mæ.  Det hadde æ jo erfart mange gang.  Æ gikk på snørra i tid og utide.  Et anna mål va å klare å gå i trapper.  Uten å klamre mæ til gelendret.

Alle de målan va i boks etter mitt andre opphold.  Det gjør nå med dæ når man klare de målan man sette sæ.  Æ ble i alle fall kjempe stolt og glad.  Fremagangen va veldig målbar.

En anna ting æ ønska va å kunne gå på kafe igjen.  Og gå å handle, finne frem uten å være helt på felgen.  Æ brukte så mye energi på å orientere mæ.  På kjøpesentret, veien til og fra, men den største utfordringa va støyen.  Fordi æ va veldig var for lyd.  Æ e det fortsatt, men det e blitt mye bedre.  Æ klarte det og etter mitt andre opphold i Alta.

Etter hvert klarte æ å være mer sosial også.  Fordi æ satte grenser.  Sa fra til folk hvis dem snakka for mye om sin egen sykdom, eller spilte musikk fra telefon i plenum.  Det va og e fortsatt en grusom lyd for hjernen min.  Satt folk og så på video eller spilte på mobilen så ba æ dem vennlig om å putte i øreproppa.  Dem gjorde jo det, og tok hensyn.  Va æ i fellestua og det va folk der som va veldig høylytt, flirte høyt eller prata på inn og utpust, så trakk æ mæ bare tilbake.

Det va og en ting æ lærte dær.  Å ta hensyn til mæ sjøl.  Beskyttte mæ og hjernen min.  Bli litt egoistisk.  Det e jo ikke det egentlig.  Det e fornuftig.  Å tenke på ka som e bra for dæ sjøl.

Æ lærte mæ å strikke igjen.  Det va mange der som satt med strikke tøyet sitt.  Og hadde tålmodighet til å lære mæ opp igjen.  Æ hadde glemt korsen man gjorde det.  Legge opp, korsen strikke rett og vrang, korsen felle av.  Æ fikk det til.  Sånn noenlunde i alle fall . Det va mye latter , fordi æ glemte ka æ hadde lært etter fem minutter.

Det va veldig slitsom å følge med alle avtalan æ hadde.  Kor skulle æ møte, katti klokka, kor ligg kontoret.  Ofte gikk æ feil, feil tidspunkt så det ble mye venting og usikkerhet.  Hjernen jobba på høygir for å forsøke ha oversikt.  En dag skulle vi på en tur som æ hadde glæda mæ til.  På ukeplanen stod det at vi skulle møtes klokka 13.  I 11 tida møtte æ en av personalet som spurte om æ ikke skulle på turen.  Jovisst sa æ, men det e ikke enda.  Åhhh sa han.  Har du ikke fått beskjed om det?  Den går nu.  Spring bare opp på rommet å hiv på dæ klærne så rekk du dem.

Æ gikk opp på rommet mens tåran flomma.  Spring bare?  Skjønne han ikke at det ikke bare e å spring?  Skjønne han ikke ka det koste mæ bare å finne frem klærne og få dem på mæ?  Æ takle ikke stress.  Ikke da og ikke nu.  Æ kan ikke bare skynde mæ lenger.  Det går i stå i kroppen og hodet mitt.  Det blir kaos.  Æ må være forberedt og ha det planlagt.

Det ble ingen tur, og æ va knust.  Fordi æ ikke klarte å skynde mæ.  Hive på klærne i ei fart. Å stresse ned for å rekke maxitaxien.  Æ ringte han David å gråt og klagde.  Så knust av en så liten ting.  En baggis.  Men sånn e det for mæ.  Fordi æ bruke så mye krefter på å være forberedt på det som skal skje.  Det ligg så mye arbeid bak planlegginga og forberedelsa.  At når det ikke går som det e tenkt, så blir æ lei mæ.  Fordi det koste så mye.  Å energien æ har e så dyrebar.

Fire opphold har æ hatt der.  Tre lange og et kort.  Det korte va for å få opplæring i å bruke memoplanner.  En kalender som gir mæ oversikt over aktiviteta og avtala æ har.  Et fantastisk hjelpemiddel som æ ikke ville klart mæ uten.  Hver gang æ har vært på OIF har æ kommet hjem og følt mæ friskere.  Og klokere.  Mer innsikt og forståelse.  Gladere og full av pågangsmot.  Æ kommer til å søke mæ tilbake dit.  Når behovet e der.  Akkurat nu så e æ i god form og klare å trene.  Går det motsatt vei igjen, så skal æ tilbake.  For å få veiledning å starthjelp igjen.

Takk til OIF.  Tusen takk for amazing hjelp og støtte.  Takk til Staten som betalte for oppholdet.  Æ har et godt liv i dag på grunn av det.  Igjen, takk og lov at æ bor i Norge.  Æ e en av de heldige.

Go helg!  Klæm fra mæ

 

Avskjed

Nu har æ gjort det.  Tatt avskjed med ART (ambulerende rehabiliteringsteam).  Dem ringte mæ i forrige uke.  Vi snakka om oppholdet mitt på Sunnås og korsen det gikk med mæ.  Dem hadde lest innlegget mitt, og spurte mæ ka æ tenkte.  Om vi skulle avslutte «forholdet» våres nu eller vente litt.

«Æ føle mæ sterk nu.  Trur dokker har hjulpet mæ med det dokker kan hjelpe mæ med» sa æ.  «Bruk tida dokkers på nån som treng det mer enn mæ.  Det e på tide at æ står på egne bein».  Vi snakka om at æ sku kontakte fastlegen min og be ho ha litt tett oppfølging med mæ over vinteren.  Bare for å ha et sikkerhetsnett.  Det e sikkert lurt.

Etter at æ hadde sagt det hær kom tåran flommanes.  Æ ble full av sorg.  Litt redd og usikker.  Klare æ mæ uten dem?  Skal æ virkelig ikke kunne ringe dem når æ føle behov for råd og veiledning.  Eller bare snakke om korsen æ har det.  Dem har jo fungert som psykolog for mæ å.  Nån æ kan ha letta hjertet mitt til.  Har æ det tungt så e det så lett å snakke med dem om det.  Dem kjenne mæ så godt.  Æ e så trygg på dem.

Vi sa hade og la på.  Æ la mæ på sofaen og grein.  Hjertet mitt føltes sorgtung.  Han Dizel (doggen vårs) satt sæ ved sia av mæ.  Så på mæ med de kloke øyan sine og sleika nesa mi.  Litt sånn for å trøste mæ det e æ helt sikker på.  «Nu e vi aleina Dizel.  Nu må vi klare oss sjøl»

Man skulle jo tru at æ skulle være glad.  Glad for at en epoke i livet mitt e over.  At æ e blitt så sterk at enda et «hjelpemiddel» e overflødig.  Men æ va bare trist.  Æ blir trist nu å når æ sitt hær å skal skrive om det.  Æ har sorg.  Fordi æ har «mista» dem.  De støttespilleran som har vært de viktigste for mæ og David de hær åran æ har vært syk.

Etter ei stund tørka æ tåran mine.  Dizel og æ tok oss den ti minutters spaserturen som vi gjør hver morra.  I allefall nesten hver morra.  Det e anbefalinga fra Sunnås.  Den prøve æ å overholde uansett ka æ skal gjøre eller kor sliten æ e.  Når vi kom hjem igjen va sorgen i hjertet letta litt.

Æ prøve å si til mæ sjøl at det kommer til å gå bra.  At æ klare å stå på egne bein.  At det e andre som æ kan be om råd å veiledning hvis æ trenge det.  Æ kan jo alltids ringe en venn.  Eller fastlegen min.  Men æ kommer ikke unna den følelsen av litt redsel og usikkerhet.  Æ føle mæ ensom.  Enda æ ikke e det.  Æ har mange i livet mitt.  Men gjengen på ART forstår mæ.  Forstår korsen æ har det.  Korsen det e å leve med en skada hjerne.  Kanskje det e det som føles verst.  Nu har æ ikke lengere nån som virkelig forstår mæ.  Eller æ har jo det.  Æ har jo han Dizel!  Han e en fantastisk samtale partner! 🙂  Den kloke doggen min!

 

 

 

 

 

Kirkenes sykehus

Æ føle mæ ikke ferdig skrevet om mine måneder på sykehuset i Kirkenes.  Det va hjemme mitt ganske lenge.  Å det va der æ va når æ ble såpass frisk at æ forstod ka som va skjedd mæ.

Æ har jo jobba litt på sykehuset.  Som ung jenta og pleieassistent, som hjelpepleier og vært der når æ har hatt praksis under sykepleier utdanninga mi.  Æ kjenne mange av dem som jobbe der.  Både privat og profesjonelt.  Æ har vært innlagt før der, men for små ting.  Stort sett i alle fall.

Nu kom æ inn der som pasient. Først akutt.  Det huske æ ingenting av.  Æ va jo av svimt.  Men æ hadde venna og familie sammen med mæ, så æ har fått rapport ka som skjedde.  Æ har ofte tenkt på kor heldig æ har vært.  At sykehuset e så nært.  Det gikk så fort fra æ svimte av til ambulansen kom.  Æ lå på båra mens det krydde av lega og sykepleiere rundt mæ, fikk oksygen og akutt behandling. Kom mæ hurtig til CT, og ble lagt i koma når dem så det va blødning. Dem holdt mæ i livet!  Kirkenes sykehus e ikke stort og fancy.  Men folkan som jobbe der e drivanes dyktig!  Det e masse kompetanse i det bygget.

Hadde æ vært hær i dag uten sykehuset?  Hadde æ hatt de funksjonene æ har i dag uten akutt behandlinga?  Blødninga i hodet mitt va stor. Subraknoidalblødning e en alvorlig sykdom å få. Ca 10 pr 100 000 inbyggere får en subraknoidalblødning hvert år i Norge.  Omtrent halvparten dør, og halvparten av de som overlever får men.  Alvorlige men/skada.  Æ e rimelig sikker på at æ hadde ikke vært hær i dag uten ambulansen og Kirkenes sykehus.  Og den gode jobben dem gjorde.  I tillegg så hadde æ flaks.  Det må man ha av og til.

Æ kom tilbake til sykehuset i slutten av September.  Etter nån uker i Trondheim og Tromsø.  Ny operert og i temmelig dårlig forfatning.  Æ huske ikke de første ukan der.  Igjen så e æ blitt fortalt ka som har skjedd, ka æ sa og ka æ gjorde.

Nå av det første æ la merke til, eller det som æ kan huske e den gode omsorgen æ fikk på rehaben.  Den føltes ekte.  Som at dem virkelig ønska at æ skulle bli frisk og få funksjonene mine tilbake. Dem brydde sæ om mæ.  Æ fikk ærlige tilbakemeldinger, eller svar når æ spurte om nå.  Hadde æ gjort en avtale med en av pleieran ble det overholdt.  Det skulle være en selvfølge tenke du kanskje, men det e ikke det.  Det e ikke alle som jobbe i helsevernet som e sånn.  Eller evne det.

Æ fikk ofte en klem, et ekte smil, god trøst og nære gode samtala.  Dem va opptatt av korsen æ hadde det psykisk også, ikke bare det fysiske.  Dem viste glede når æ fikk til nå, eller det gikk fremover.  Det va en flott heiagjeng å ha.  Æ følte mæ virkelig ivarett.

Dem lærte mæ å gå på do aleina igjen.  Å dusje, å lage mat, og gå, gå i trapper, dem lærte mæ alt det grunnleggende som vi tar som en selvfølge at vi klare.  Kor hadde æ vært i dag uten dem?  Uten den gode hjelpa æ fikk.  Æ lærte til og med å gå å handle mat.  Æ å ergoterapeuten min va på Kiwi å trente.  Trente på å lage handlelista, gjøre innkjøp og betale.

Dem beskytta mæ også.  Når dem oppdaga at æ ble mer forvirra av å ha besøk.  Da fikk ingen komme inn til mæ uten å ha snakka med dem først.  Sånn at dem kunne regulere aktivitetan mine.  For det va ikke æ sjøl i stand til.  Når æ skulle hvile tok dem telefon min, og æ fikk streng beskjed om å lukke øyan å la hjernen hvile.  Æ skjønte jo ikke at det va viktig.  Heldigvis så skjønte dem det.

Pleieran på rehaben hjalp mæ å rydde opp i livet mitt rett og slett.  Vi hadde møter med kommunen for å forsikre om at æ hadde den hjelpa æ behøvde når æ kom hjem, at æ fikk et egnet sted å bo, at æ hadde fysioterapeut klar, hjemmesykepleie, oppfølging fra fastlege og alt anna man trenge når man e blitt syk.

Når tida kom for å tenke på at æ skulle hjem snart, begynte vi å trene på det og.  Det va mange forberedelsa og ting som skulle være i orden før æ kunne dra hjem.  Æ va redd.  Æ va livredd for å komme hjem, samtidig som det ikke va nå æ ønska mer enn å komme hjem å sove i egen seng.  Æ lå ofte våken å grein i sykesenga.  Lengte hjem,  komme bort fra institusjon å miljøet som det e på et sykehus.  Herregud kor ensom æ følte mæ på kveldan.  Når det va stilt i avdelinga.  På dagtid huske æ mye latter,  at æ trivdes og hadde det bra.

Det va som regel på kveldan tåran kom.  Å frykten.  Frykten for det ukjente som æ hadde foran mæ.  Redsel for om æ ville klare å komme mæ igjennom det hær.  Redd for å dø.  Redd for om æ ikke ville bli normal igjen.  Det va så mye æ ikke skjønte. Va så forvirra. Æ hate når æ ikke forstår.  Æ har aldri godtatt «sånn e det bare».  Æ må vite.  Når æ lå der aleina på kveldan og hadde det jævlig, så ringte æ ikke på snora for å snakke med nattevakta.  Æ kan ikke huske æ gjorde det i alle fall.  For æ kjente ikke dem som jobba på natta, på samme måte som æ gjorde med dem som jobba der på dagen.  Så æ lå der med tankan mine aleina.  Å det va fan så tøft.  Nå av det som va vanskeligst av alt.

For man blir redd når livet blir snudd opp ned.  Når man blir syk og svak. Når man ikke forstår helt ka som skjer, og man ikke vet om man kommer til å bli frisk.  I dag når æ tenke på den tida på sykehuset, så tenke æ på korsen æ klarte å komme mæ igjennom det.  At æ klarte å komme mæ gjennom det!  Mulig det va en bra ting at hodet mitt ikke va helt på nett.  Mulig det hadde vært ennu verre hvis æ viste og forstod alt som lå foran mæ.  Kanskje æ hadde gitt opp da.  Hvis æ viste kor hardt det ville bli.

Å æ e nu egentlig ganske tøff av mæ.  Det e ikke så mye æ e redd for.  Æ e ikke vant med å gå rundt å være redd.  Men på sykehuset så kjente æ mye på redsel, på ensomhet og bekymringa.  Heldigvis så va æ innom psykologen flere ganga i uka.  Æ huske ikke om æ fortalte han om det hær, eller om vi prata om andre ting.  Men uansett ka vi nu prata om så hjalp det mæ .  Å sortere tankan, og holde styr på dem.

Sånn helt egentlig så skulle alle sykehus ha psykolog, eller anna helsepersonell som e god å snakke med om følelser tilgjengelig på kveld/natt.  Det e når det blir stille på avdelinga at tankan kommer.  Det e da frykten og bekymringan kommer.  På dagtid e man travelt opptatt med anna rehabilitering, og omgitt av folk.  Da har man ikke så mye tid å tenke.

Det hende æ drar innom avdeling hvis æ e på sykehuset på kontroll eller andre ting.  Når æ åpne døra til avdelinga blir æ alltid overmanna av en masse følelsa.  Glede og sorg.  Takknemlighet og kjærlighet.  For æ e faktisk blitt glad i gjengen på rehaben.  Æ syns dem har gjort en fantastisk jobb, og dem har ivaretatt mæ og mine nærmeste på beste måte.  Æ tar det ikke som en selvfølge.  Æ tenke at æ e født under ei lykkestjerna.  En av de heldige.  Fordi æ bor i verdens beste land, og i en flott kommune med veldig gode helsetjenester.  Hadde vi ikke hatt sykehuset så nært, så hadde æ nok vært død.  I allefall hjernedød.

Til de ansatte på Amk og rehaben i Kirkenes. Til alle legan, pleiere og røntgenpersonell .  Til rengjøringspersonellet som smilte og snakka med mæ når dem va å vaska på rommet mitt. Tusen tusen takk for at dokker hjalp mæ når æ va på mitt svakeste.  Takk for at dokker hjalp mæ å bli sterk igjen.  Takk for den gode ekte omsorgen.  Æ e glad i dokker alle sammen!  Og æ e jævla takknemlig!  Æ leve takket være dokker.

 

 

Rehaben

Når æ kom til Kirkenes sykehus starta rehabiliteringa for alvor.  I dagboka fra sykehuset står det » 27/9 Gått uten prekestol.  Bedre balanse.  Dusjet alene Bra! Funnet frem til ditt eget rom, og wc»

Leita etter rommet mitt, doen, hadde ikke rom/retning følelse.  Balansen va elendig.   Æ ble fotfulgt overalt, for dem va redd æ skulle forvirre mæ ut av sykehuset eller ramle.  Va man ikke paranoid i utgangspunktet, så kan æ love dæ at man ble det av å ha nån pustanes i nakken 24/7.

Æ va forvirra.  Misforstod ofte ka som ble sagt. Forstod ikke klokka.  5 minutter føltes som 7 tima.  Hadde korttidshukommelse som ei ert.  Kunne ringe kjæresten 5 minutter etter han hadde vært på besøk, og spørre om han ikke hadde tenkt å komme på besøk.

Det va synspedagog, fysioterapi, ergoterapaut, psykolog og lege dagen lang.  Det va trening, det va hvile, det va gråt, sinne og latter.

Og det va masse omsorg!  Personalet som jobbe på Rehabilitering avdelinga på Kirkenes sykehus e unik!  Dem tok sæ av mæ, pussa nesa mi, tørka tåra og heia mæ frem.  Dæm tok sæ av mine nærmeste.  Lytta, forstod, og hjalp mæ når alt va kaos.

For det va kaos.  Et kaos av følelsa.  En berg og dalbane.  I det ene øyeblikket tenkte æ » slapp av, det kommer til å gå bra, du kommer dæ gjennom det hær!»  I det andre øyeblikket tenkte æ » livet e over».

Æ e glad for at æ har opplevd både kriser og traumer før.  For at æ e hellig overbevist om at det har gjort mæ mer hardfør og rusta til å komme mæ igjennom den hær å.

Etter hvert begynte æ å bli mektig lei av å trene på å gå i trapper, og være i fysiosalen å trille ball.  Motivasjon va heller laber,  det samme va humøret.

Personalet spurte mæ » Sølvi ka har du løst til å gjøre?»  Det æ ville va å komme hjem!    Æ ville sove i mi ega seng.  Å æ ville ut i naturen! Æ ville gå tur med hundan.

For å få til det måtte æ trene mer.  Legen ville ikke sende mæ hjem på permisjon enda.  Men fysiotreapauten lovet mæ en tur med hundan, og at vi skulle begynne å trene ute.

Æ kommer aldri til å glemme den lykkefølelsen æ følte på min første gåtur rundt sykehuset.  Litt som bambi på glattisen, med stava og 2 pleierea til å støtte mæ.  Høstlukta, fargan, lydan.  Æ fikk fornya håp.  Håp om at æ kunne bli frisk.  Håp om at æ skulle komme hjem.

Det e underlig.  Når man trur at man ikke har mere styrke, når man trur at man ikke har mer å hente, når alt ser som mørkest ut, så bite man tennene sammen, og prøver litt til.  Overlevelses instinktet e sterk! Heldigvis!

Etter 3 måneder på sykehus fikk æ min første permisjon.  Først 1 time, så 3.  1 dag, ei helg.  Å det va skremmanes.  Æ va så redd.  Plutselig va æ utenfor sykehusets trygge rammer,  ingen pleiera æ kunne ringe på når æ trengte hjelp.

Tøffe, sterke Sølvi, va blitt usikker og redd.

 

Fra Unn til KKN

Etter 4 uker i koma, å æ va over det kritiske, ble æ overflytta fra intensiven til rehabilitering avdelinga på Unn.  De første ukan huske æ jo selvsagt ikke så mye av.  Æ va i dyp søvn.  Men æ har ingen minna fra Unn heller.  Æ har ingen minna før lang uti Oktober.  Æ huske ikke engang ka æ gjorde sommern før æ ble syk.  Harddisken e sletta..Det e ganske underlig…Men å ganske vanlig.

Heldigvis så e æ ikke aleina i verden!  Æ hadde både familie og nære venna lammi mæ, som har fortalt mæ ka som skjedde, alt det æ gjorde, og alle «æ har ikke filter» kommentaran æ lirte av mæ.

Som den stakkars mannlige sykepleiern som kom inn for å stelle mæ på morran.  Han va pen, å venninna mi som va lammi mæ å kjenn mæ godt skjønte ka som kunne komme.  Æ så på han med mitt barberte hode, å øya som ikke lenger så rett frem og sa» huff du ser nu bra varm ut.  Kanskje du skulle klæ av dæ litt?»  (Æ e jo glad i å flørte, det vet alle som kjenn mæ.)

Eller når det va legevisitt, og samboern min va der.  Overlegen med halen av lega og sykepleiera kom inn på rommet, og æ skulle presentere han David.  «Her e samboern min.  Vi bruk å ha oss litt innimellom» Kor i alle daga kommer det fra?

Æ trur han David va mer brydd enn legefølget.  Når man jobbe på Nevrologisk  avdeling så har man både sett og hørt det meste vil æ tru.

Æ kalte sykepleieran for psyko 1, 2 og 3.  Fordi dem va veldig opptatt av å stelle håret mitt.  I alle fall det som va igjen..  Å æ va hypersensetiv.  Så bare nån pusta for hardt på mæ gjorde det vondt.  Når dem da kom med kammen å skulle gre håret mitt, ble æ mildt sagt grinat!

Det gikk så langt, at æ forlangte å få ringe 2 sykepleiera æ kjenne på Kirkenes sykehus.  For æ visste at dem hadde kompetanse og skills til å stelle mæ.  Nå som æ ikke syns gjengen på Unn hadde:)  Venninna mi ringte, å æ fikk snakke med dem, og da va alt bra.

Når æ va på min første kontroll i Tromsø , dro æ innom intensiven og Nevrologisk avdeling for å se om det kom nån minna tilbake.

På Nevrologisk møtte æ igjen legen, sykepleieran, ergoterapauten og fysioterapautan som hadde stellt mæ i flere uker.  Rommet og avdelinga huska æ ikke, men asiktan til pleieran kunne æ erindre.  Men at æ hadde jobba lammi dem.  Å på en måte hadde æ jo det.  Bare at den hær gangen va æ pasient, og ikke ansatt.

Shunten som ble operert inn i hodet mitt gjorde jobben, og trykket i hodet ble stabilisert.  Ambulansefly ble rekvidert, og æ va klar for å sendes hjem til Kirkenes og videre rehabilitering.

Under flyreisa hjem, ble æ fryktelig pissatrengt.  Æ hadde jo kateter, men mitt skada hode skjønte ikke det.  Æ spurte pent om æ kunne få gå på do.  Å følget mitt på flyet forsøkte forsiktig å forklare mæ at det ikke va do på flyet.  Alle som har sett et ambulansefly, skjønne at det e ikke plass til sånt luksus.

Men æ skjønte det ikke!  Æ va dypt rysta over at dem ikke hadde et tørrklosett engang, og hissa mæ opp!  Æ skulle kontakte han Høie straks vi landa, for det va det mest uhørte!

Da æ seinere den dagen snakka i telefon med ei venninna, sa æ at dem hadde stoppa flyet og parkert i en hangar som hadde do.  Det va iallfall den historien som hjernen min hadde laga.  Ikke så sannsynlig, men fornuftig gjort synes æ.  Æ va i alle fall ikke pissetrengt lenger!

I jobben min som hjelpepleier og siden sykepleier, har æ møtt mange eldre som e senildement.  Æ har å lest utallige bøker og artikla som omhandle akkurat det. Å nu vet æ å kordan det føles.  Når hodet blir skada, får det kognitive følger.

Mentalt va æ ikke tilstede, og hadde ikke innsikt.  Æ skjønte ikke ka som va skjedd mæ.  Å kanskje det va like greit!

 

 

Dagen som endra alt!

7 aug 2015, ble dagen som skulle forandre livet mitt.  Den dagen det smalt i hodet mitt, å verken æ eller livet ville bli det samme.  Vi va på hytta, å æ skjønte at det hær ikke va bra.  Æ satt mæ på trappa å googla..intens hodepine, nakkesmerter.  Men ingen typiske slagutfall som kunne gjøre mæ sikker.  Men æ skjønte at det ikke va bra.  Æ tok mæ et par paracet, å vandra rundt inne i hytta, søvnløs hele natta.  Vi kunne ikke kjøre ned til legen, for både æ å samboer hadde tatt oss en kollekvint, det va jo tross alt sommer.  Å siden æ ikke hadde lammelsa, eller sikla fra en skeiv munn, tenke æ det ikke va grunn til å tilkalle hverken lensmann, prest eller ambulanse..

Dagen etter dro vi til legevakta.  Ble sendt hjem med Paralgin Forte,  en diagnose skiveutglidning i nakken.  Å bekjed om å komme tilbake hvis æ fikk nevrologiske utfall.

Det fikk æ ikke.  Æ hadde bare jævla ondt, å va hellig overbevist om at æ hadde hjerneblødning.  Æ snakka med ei god venninna i telefon på kvelden.  Å fortalte ho om mine bekymringa.

Fredag morran dro samboern min på jobb.  Å heldigvis så kom venninna mi innom.  Å mens ho va der så ble det mørkt hos mæ.  Æ svimte av.   Det kom 2 ambulansa og lege på 5 minutter.  Da dem kom va saturasjon min på 70%.  Man kan trygt si at det stod ikke særlig godt til med mæ.

Æ kom til Kirkenes sykehus, ble tatt MR eller CT, og påvist en stor subraknoidalblødning.  Æ ble lagt i koma, og sendt til St Olavs i Trondheim.  Blødninga ble stoppa med at dem coila anurismen som blødde.  Det stod fortsatt dårlig til med mæ.  Overlevelses statistikken på subraknoidalblødning e ikke akkurat lystig lesestoff.

I tillegg til selve blødninga fikk æ vasospasmer ( en slags krampe i blodårene som forstyrrer blodgjennomstrømning), hydrofagalus (vannhode), lungebetennelse og et nytt slag ( antagelig pga vasospasmen)

Etter et par uker va æ blitt såpass stabil at dem kunne overflytte mæ til Unn.  Og etter et par uker på Unn, begynte dem prosessen med å vekke mæ fra koma.

Æ va intubert, hadde sondeernæring, kateter, netthinneblødning, som gjorde mæ veldig skjevøyd,  å maaaasse vann i kroppen.  Æ va plutselig ikke lenger bare småfeit, æ va diger!

Æ kunne ikke snakke pga tuben i halsen, så det va ingen som viste kor skada æ va, eller om æ hadde fått afasi.  Æ hadde lammelsa i alle kroppsdelan.  Når rehabliteringen starta, måtte det 3 pleiera til for å sette mæ opp i sittanes stilling.

Æ fikk sondeernæring, fordi æ hadde svelgeproblema,  hadde ikke kontroll over urin og avføring, og va fullstendig pleie avhengig.

Tuben ble fjerna, og æ hadde ikke mista taleevnen.  Men æ hadde mista filtret..mildt sagt.  Det e jo gjerne sånn når hodet får sæ en smell, så blir man litt loco.  Å det va æ.  Æ va som ei senildement dame på amfetamin!  Æ snakka på inn å utpust, å sa akkurat det æ tenkte.

Nån daga etter oppvåkninga, ble tilstanden forverra igjen.  Æ hadde for mye væske i hodet, som ikke ble drenert bort.  Så æ ble lagt på operasjonsbordet igjen, å fikk operert inn en shunt som sku drenere cerebrospinal væsken bort fra hode og ned i buken.

Så  på toppen av det hele, ble halve hauet mitt barbert, å æ så ut som han Gollum i Ringens herre.  Make my day liksom!